Anders Buen var stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet 1906–21, stortingspresident 1919–21 og Arbeiderpartiets parlamentariske fører fra 1915 til splittelsen 1921. Han var redaktør av Social-Demokraten i Kristiania og senere i avisene Ny Tid og Trøndelag Socialdemokrat i Trondheim, og markerte seg også som en aktiv lokalpolitiker der. Som politiker var han en typisk “gammelsosialist” og reformistisk pragmatiker.
Buen var født i Jondalen i daværende Gransherad i Øst-Telemark. Faren var bonde og valgmann som abonnerte på Stortingstidende helt fra thranitterbevegelsens tid. Bokskapet hans var fylt med verker av Ibsen, Bjørnson, Lie, Kielland, Vinje, Garborg og Kristofer Janson, som han leste høyt for hele familien. Med denne bakrunnen kom Anders Buen og brødrene hans ut i verden. Etter folkeskolen gikk Anders fra 12-årsalderen på den toårige “høiere almenskole” i Vang i Hedmark, der en av brødrene var bestyrer. I denne breibygda ble han kjent med sosiale forskjeller som ikke fantes hjemme i Gransherad.
15 år gammel begynte Anders Buen 1879 i boktrykkerlære hos W. C. Fabritius i Kristiania. Ferdig utlært virket han et par år som typograf hos en annen bror i Kongsberg Blad, samtidig som han var aktiv i Kongsberg Arbeidersamfund. Så reiste han tilbake til Kristiania, der han 1884 meldte seg inn i Den typografiske forening og året etter i Den socialdemokratiske forening. 1889 var han aktiv i den 17 uker lange typografstreiken i hovedstaden.
Etter streiken ble Buen ansatt i høyreavisen Ringerikes Blad. Han ble snart sagt opp av politiske grunner, men fikk nytt arbeid i Venstre-bladet Hønefoss Tidende. Så bar det tilbake til Kristiania før han 1894 innledet et fire år langt arbeidsforhold hos en boktrykker i Lillehammer. Her stiftet han Lillehammers typografiske forening og traff sin tilkommende hustru, skomakerdatteren Julie Dahl. 1895 begynte han å utgi “arbeider- og avholdsbladet” Andvake, og samme år talte han på den første 1. mai-demonstrasjonen i Gudbrandsdalen, blant jernbaneanleggsarbeidere i Ringebu.
Arbeidsgiveren ble til slutt truet med boikott hvis han ikke kvittet seg med Buen, som derfor 1898 på ny vendte tilbake til Kristiania. Han fikk jobb i avholdsfolkets hovedorgan Menneskevennen og overtok i en kortere periode redigeringen av ukebladet til Den norske Godtemplarorden. Samtidig ble han valgt til formann i Den typografiske forening.
Da Ludvig Meyer ble valgt til redaktør av Social-Demokraten på Arbeiderpartiets landsmøte 1898, ansatte han Anders Buen som redaksjonssekretær. I januar 1900 var Buen en av initiativtakerne til å stifte landets første sosialistiske ungdomslag, Kristiania social-demokratiske ungdomslag. På Arbeiderpartiets landsmøte samme år ble Meyer kastet på grunn av sin pragmatiske alliansepolitikk, og Buen, som stod på venstre fløy sammen med den nye formannen Chr. H. Knudsen, ble valgt til redaktør av Social-Demokraten. Han ble gjenvalgt 1901 og 1902. Da den mer reformistiske Chr. Hornsrud slo ut Knudsen som formann 1903, tapte også Buen avstemningen om redaktørposten. Han ble da straks hentet til Trondheim for å overta redigeringen av partiorganet Ny Tid der i byen, en stilling han beholdt til han ble avløst av Martin Tranmæl 1912.
I sin nye hjemby var Buen fra 1908 og til sin død 1933 medlem av Trondheim bystyre, bare avbrutt av perioden 1926–28. Fra 1906 til 1921 var han stortingsrepresentant fra Lademoen krets, i flere perioder som gruppeformann og parlamentarisk fører for Arbeiderpartiet. Han var stortingspresident 1919–21.
Den gamle venstrefløyen i Arbeiderpartiet som Buen tilhørte, havnet i en høyreposisjon i forhold til fagopposisjonen og den såkalte nye retning med Tranmæl og Kyrre Grepp i spissen. Buen markerte seg bl.a. som en sikker støtte for Gunnar Knudsens Venstre-regjering mot Høyre og Frisinnede Venstre. Etter at den nye retning hadde vunnet flertall på Arbeiderpartiets landsmøte 1918 og året etter meldte partiet inn i den kommunistiske Internasjonalen, fulgte Buen med ut av partiet og inn i det nye Norges sosialdemokratiske arbeiderparti 1921. Fra samme år og frem til 1927 var han redaktør for det nye partiets organ i Trøndelag, Trøndelag Socialdemokrat.
Selv om Buen følte seg politisk forpliktet til å bryte ut av Arbeiderpartiet, tok han seg nær av splittelsen. Han var særlig skuffet over at den betydde slutten på hans parlamentariske “livsgjerning”. Etter at de to partiene var blitt gjenforent 1927, ble han med i det nye landsstyret og ble politisk medarbeider i Arbeider-Avisen i Trondheim.
Buen var en utpreget talsmann for den gamle sosialdemokratiske tesen om at det det gjaldt for å vinne frem til sosialismen, var at arbeiderne stod sammen organisatorisk og politisk. Han var ikke først og fremst en teoriens eller marxismens mann. Hele engasjementet hans hvilte på en elementær samfølelse med arbeidsfolk i by og bygd. Fremfor å utmerke seg med lange og omstendelige utredninger ble han ansett for å være en treffsikker mester i å ødelegge mer grundige motdebattanter med et par korte bemerkninger ispedd fyndord og sitater fra autodidaktens omfattende lesning. Straks Buen hadde bedt om ordet, strømmet de andre tingrepresentantene inn i salen fra korridorene for å høre hva han hadde på hjertet.