Anders Aune er trønderen som kom til Finnmark i begynnelsen av 1950-årene og fikk en så sterk opplevelse av landets nordligste fylke at han ble en av befolkningens mest energiske talsmenn både som embetsmann og politiker.
Aune startet sin karriere i nord som embetsmann og lokalpolitiker. Han var sykehusdirektør i Finnmark 1954–59 og fylkeskontorsjef 1959–74. Ved kommunevalget 1951 ble han innvalgt på Arbeiderpartiets liste i bystyret i Vadsø og ble varaordfører. 1952 ble han byens ordfører, en stilling han hadde frem til 1960. 1969–73 var han stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet i Finnmark. I to perioder var han fylkesmann i Finnmark; han var først konstituert i stillingen 1963–65 og ble utnevnt til fylkesmann 1974. Han ble sittende i stillingen til 1989. Ved stortingsvalget det året stilte Aune igjen som stortingskandidat, denne gang for Folkeaksjonen Framtid for Finnmark. Han ble innvalgt og satt som uavhengig representant på “Aune-lista” frem til 1993.
Anders Aune ble født på arbeidernes internasjonale kampdag, 1. mai, og var vel nærmest “født inn i” arbeiderbevegelsen. Faren var en sterkt politisk engasjert arbeidsmann, som fikk sønnen inn som medlem av Arbeiderpartiet da den unge Anders var bare 15 år gammel. Etter examen artium ved Orkdal landsgymnas valgte Anders Aune å studere jus ved Universitetet i Oslo. Den 30. november 1943 var den unge jusstudent fra Stjørna blant 1200 andre studenter som ble arrestert av tyskerne, for siden å tilbringe halvannet år i tysk fangenskap. Tyskernes straffereaksjoner og de mislykkede forsøkene på å nazifisere de norske fangene var sterke opplevelser Aune fikk med seg, og de bidrog til å prege hans politiske holdninger gjenom hele livet. I april 1945 var han blant de norske fangene som fikk reise til Sverige med grev Folke Bernadottes “hvite busser”.
Sommeren 1947 kom Anders Aune for første gang til Finnmark, og ble så bergtatt av dette fylket at han etter cand.jur.-eksamen 1948 søkte stillingen som fylkesfullmektig hos fylkesmannen. Etter et halvt år i Prisdirektoratet rystet han hovedstadens støv av sine føtter og drog nordover i 1950. Det ble innledningen til en særdeles begivenhetsrik karriere i Norges nordligste fylke. Aune har selv berettet om sitt liv i boken Kongens mann i nord (1996).
Som sykehusdirektør ledet han arbeidet med gjenreisningen av sykehusene i fylket, og måtte samtidig på fritiden passe stillingen som ordfører i en by som hovedsakelig bestod av brakkebebyggelse. En særdeles dramatisk episode fant sted 1962, da en dansk legestudent ble avslørt etter å ha foretatt flere operasjoner på pasienter ved Vardø sykehus uten å være kvalifisert for legetjenesten. Som formann i sykehusstyret måtte Aune ordne opp i denne saken, som ble en vekker for mange i et fylke som var sterkt preget av mangelen på leger.
Omkring 1960 ble Finnmark ansett som gjenreist etter krigsherjingene. Boliger, administrasjonsbygg, forretninger, kraftforsyning, kommunikasjoner, helseinstitusjoner, skoler og bedrifter var bygd opp igjen til en standard langt bedre enn noen gang tidligere i fylkets historie. Men frem mot 1970-årene meldte nye problemer seg for finnmarkingene. Stikkordene var utflytting og fiskerikrise, noe som skapte et meget sterkt engasjement hos Anders Aune. 1969 ble han innvalgt på Stortinget for Finnmark Arbeiderparti, og han hadde nå forberedt seg på en politisk karriere. Men han ble mektig skuffet da fylkespartiet vraket ham ved nominasjonen 1973, trolig på grunn av hans sterke engasjement til fordel for norsk EF-medlemskap under EF-striden 1972.
Aunes politiske engasjement og for øvrig også hans reflekser var egenskaper som preget ham da han 1974 gikk inn i sin andre periode som fylkets øverste embetsmann, og tolket fylkesmannsinstruksen slik: Det er fylkesmannens plikt å holde regjeringen orientert og ta de initiativ som han mener er til gagn og beste for fylket. – Forholdene i Finnmark forverret seg, spesielt i fylkets hovednæring, fiskeriene. Samtidig var mangelen på kvalifiserte fagfolk stor, ikke bare i helsesektoren, men også i skolen og i næringslivet. Aunes forslag til løsning av problemene var å gjennomføre en kraftig nedsettelse av skatten for finnmarkingene som en nødvendig stimulans for bosetting og næringsliv.
Fylkesmannens skatteforslag skapte sterke motsetninger til arbeiderpartifolk i Finnmark og i noen grad også til hans foresatte i regjeringen. 1984 bad fylkesmann Anders Aune om å få tale til fylkestinget, som da hadde møte i Alta. Men han ble nektet ordet av den daværende fylkesordfører Helmer Mikkelsen. I stedet holdt fylkesmannen sitt innlegg i Arbeids- og tiltaksnemnda, der han la frem sin kongstanke for befolkningen i nord: en tiltakssone for Finnmark og Nord-Troms. Aune ble også kjølig mottatt da han ledet en ordførerdelegasjon som skulle tale Finnmarks sak til regjeringen i Oslo.
En morgen i 1988 hørte Anders Aune nyheten om nye konkurser i fiskeindustribedrifter i Finnmark. Han tente spontant og sendte en melding til statsminister Gro Harlem Brundtland som skulle runge over det ganske land: “Jeg henstiller på det sterkeste til Regjeringen omgående å treffe tiltak som kan bringe fiskerinæringen i Finnmark inn i et bedre spor. Det henvises til forslagene i min situasjonsrapport av 7. juli d.å. og til alle vedtak og henstillinger som Regjeringen ellers har fått. Det er med beklagelse jeg sier det. Men å være i Finnmark idag er som å sitte i en båt, hvor de styrende verken har kart, kompass, radar eller ekkolodd, og at de i tillegg både er blinde og døve.”
20. januar 1989 skrev Anders Aune brevet der han meldte seg ut av Arbeiderpartiet etter vel 50 års medlemskap. Den dramatiske avslutningen på hans politiske liv i Arbeiderpartiet ble innledningen til en ny karriere. Folkeaksjonen Framtid for Finnmark var startet umiddelbart før valgåret 1989, og aksjonens politiske program passet som hånd i hanske for den engasjerte fylkesmann. Aune var i utgangspunktet kjølig til tanken om å opprette en egen stortingsvalgliste for aksjonen i Finnmark. Men han lot seg overbevise av Vidar Karlstad fra Mehamn, som hadde startet aksjonen og mente at den burde få politiske konsekvenser med en egen stortingsvalgliste.
Dermed startet den valgkampen som 11. september 1989 skulle krones med et overbevisende valgresultat og et helt nytt mandat fra Finnmark. Aune satt som kommentator for NRK i studio i Tromsø og så med blandede følelser et valgresultat for Aune-lista på 21,5 prosent dukke opp på skjermen, sammen med en nesten tilsvarende tilbakegang for hans gamle parti. For første gang siden valgordningen ble vedtatt 1921 var en stortingsrepresentant valgt inn på en liste utenom de etablerte partier, foreslått av minst 500 stemmeberettigede.
Anders Aune ble møtt med mye skepsis da han kom tilbake til Stortinget, og mange forsøkte å legge begrensninger på den ensomme stortingsrepresentantens virksomhet. Men Aune valgte å holde en lav profil, samtidig som han satset på å skape personlige kontakter gjennom arbeidet i komiteene. Det ble en spennende politisk thriller gjennom Stortingets irrganger, og den førte i første omgang til nederlag. Riktignok klarte Aune våren 1990 å lose tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark igjennom. Da regjeringen la frem sitt forslag til skattereform 1991, lanserte Aune en egen reform for Nord-Troms og Finnmark, med betydelige skattelettelser for befolkningen. Det lyktes Aune å få flertall for den såkalte Finnmarkspakken. Men da forslaget til statsbudsjett for 1992 kom, var tiltakssonen ikke med. Heller ikke året etter var skattereformen for de nordlige landsdeler tatt med i regjeringens budsjettforslag.
Gleden over den politiske støtten Aune hadde fått i Stortinget, var i ferd med å drukne i skuffelsen over at regjeringen ikke fulgte det opp i budsjettet. Men det skulle endre seg. Den energiske stortingsrepresentant gikk fra kontor til kontor og snakket med sine medrepresentanter om den skattepolitiske kongstanken nordfra. Arbeiderpartiet var imot å bruke skatten som virkemiddel. Det samme var SV, og fra Fremskrittspartiet kom i første omgang krav om inndekning for de utgifter Staten påtok seg ved å senke skatten nordpå. Sjansen bød seg da revidert nasjonalbudsjett kom til behandling i Stortinget våren 1993. Det opprinnelige flertallet for Finnmarkspakken, som delvis hadde sprukket i mellomtiden, ble gjenopprettet etter et energisk politisk fotarbeid i korridorene. 17. juni 1993 vedtok Stortinget med 75 mot 73 stemmer den såkalte Finnmarkspakken, som bestod i en nedsettelse av personskatten for folk bosatt i Nord-Troms og Finnmark. En politisk aksjon som på forhånd var dømt til å mislykkes, endte i triumf. Samme år satte Aune punktum for et langt og innholdsrikt yrkesliv, som i sin helhet hadde vært viet Finnmark.
Som fylkesmann var Aune med på å åpne forbindelsene til Sovjetunionens nordlige områder gjennom delegasjonsreiser til Murmansk i 1970-årene. Han var blant dem som ordnet finansieringen av innvandrermonumentet i Vadsø, i nært samarbeid med myndighetene i Finland og Sverige. Aune var vert for de tre statsoverhodene – Finlands president Urho Kekkonen og kongene Olav og Carl Gustav – da kong Olav avduket monumentet 18. juni 1977.
For sin innsats ble Anders Aune utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1985. Han er også kommandør av Finlands Vita Ros' Orden.