Alfred Emil Andersen er en eventyrskikkelse i norsk kunst, som 1892 gikk i land fra farens havarerte skute i Brasil, tok med seg malerkassen og en flik av seilet, stiftet familie med en indianerjente, startet malerskole og ble malerkunstens far i delstaten Paraná, der han i dag har et høyst levende museum oppkalt etter seg.
Han ble født i Kristiansand og utdannet seg hos den lokale maler og fotograf Casper Tostrup, teatermaleren Wilhelm von Krogh i Kristiania og på kunstakademiet i København. Så vendte han tilbake til hjembyen – “en fiks liten fyr, som både hadde kunstnerhår og kunstnerslips og dessuten et flott lite helskjegg med kløft i”, mintes Vilhelm Krag, som gikk og tegnet hos ham. Han ble elev av den fargerike Olaf Isaachsen, malte sammen med ham i Setesdalen og stilte ut i byens konservative kunstforening, som malerne etter hvert gjorde opprør mot.
1889 reiste Andersen til Paris, der han hadde en romantisk affære med en vakker komtesse. 1891 drog han ut med faren, som var seilskuteskipper, til Sør-Afrika, Asia, Nord-Amerika, Mexico, Barbados og Sør-Amerika, der skuta havarerte ved den lille havnebyen Antonina ved Paranaguá i Sør-Brasil. Hjemme hadde Kristiansand brent, og Alfred Andersen fikk ikke jobb som tegnelærer på byens tekniske skole fordi han var fritenker. I Brasil ble han fascinert både av landet og av folket, spesielt av den unge carijós-indianeren Anna de Oliveira, som han stiftet hjem sammen med – riktignok etter først ha bodd sammen med hennes mor.
Anna de Oliveira var en vakker og moderlig kvinne med blåsvart langt hår, som gikk helt ned på baken, fortalte malerens nevø Kaare Peersen, som var elev av Alfredo i Curitiba 1929. “Hun var god fra morgen til kveld. Hun var et elskelig menneske, stor og kraftig! Hennes overarmer var tykkere enn mine lår. Og kreftene kom til nytte. Onkel Alfred tok et slags lysbad, han hadde en kasse som han krøp inn i, fylt av elektriske pærer. Der satt han til svetten drev av ham. Det hendte hun måtte bære ham ut igjen – som en liten baby!”
Anna og Alfredo fikk fire barn sammen – blant dem sønnen Thorstein (1905–64), som også ble maler. Alfredo skal også ha hatt et femte barn, som var en av modellene til hans mest berømte bilde, Duas racas. Ifølge Thorstein var Alfredo litt av en pikejeger.
I 10 år ble Alfredo Andersen boende i Paranaguá. Deretter flyttet han til hovedstaden Curitiba på høysletta, der han underviste ved byens college og den tyske skolen, opptok kvinnelige elever og startet en kveldsskole for arbeidere. 1915 leide han seg et beskjedent lite hus i Mateus Leme 336, der han resten av livet drev sin private tegne- og maleskole, kalte seg professor og fikk flere betydelige elever. “Huset var elendig vedlikeholdt og ustelt. Jeg besøkte huset senest i 1950, da stod det aldeles tomt. Jeg kunne gå rett til bokhyllene og hente mine bøker som jeg hadde glemt 20 år tidligere. Jeg tviler på at det var tørket støv i huset i mellomtiden,” fortalte Kaare Peersen.
Da Andersen døde av lungebetennelse 1935 og ble gravlagt på statens bekostning, ble huset ekspropriert. 1959 ble det omgjort til museum, og 1990 kraftig utvidet, slik at Museu Alfredo Andersen i dag er et offentlig drevet museum over maleren og en høyst levende kunstskole og et utstillingssted for dagens kunstnere.
Som maler var Alfredo Andersen naturalist, påvirket av impresjonismen, men uberørt av de dramatiske omveltningene som fulgte med surrealismen og kubismen på hans tid. Han malte landskaper, sjangerbilder og portretter, pinjetrærne over den paranaiske høysletta og indianerkvinner som vasker tøy.
Andersen er bare representert med et selvportrett i Nasjonalgalleriet i Rio de Janeiro, og dette, sammen med det faktum at han levde isolert, har gjort det vanskelig for folk utenfor Paraná å vurdere dimensjonene til denne ekstraordinære kunstner som, ifølge det brasilianske galleriets direktør, i sin tid var den viktigste utenlandske maler i Brasil. Kuratoren for den store utstillingen “Brasil + 500 år” i 2000 mente at Alfredo Andersen hadde brakt en følsom og forfinet naturalisme med seg fra Europa. Det er likevel noe overdrevet når museet hevder at Andersen var blant de største navn i europeisk kunst da han forlot Europa. “Maleren hedder forresten ikke noget andet end Andersen, saa det er ikke nogen af de store, skønner De,” skrev Knut Hamsun da han stod modell for ham i Kristiansand 1891. I Norge er han representert i Nasjonalgalleriet i Oslo med portrettet av Hamsun, mottatt som gave.
I delstaten Paraná er Alfredo Andersen hedret med en byste på torget og med en park med en stor freske bygd på hans arbeider. Han ble æresborger av Curitiba 1931, og det er skrevet flere bøker om ham. I 2001 presenterte Brasil ham i full bredde i São Paulo, Kristiansand og Oslo.