Faktaboks

Alfhild Hovdan
Oppr. Olsen “Hill” Hovdan
Født
13. september 1904, Kristiania
Død
20. februar 1982, Oslo
Virke
Reiselivskvinne
Familie
Foreldre: Magasinbetjent Peder Olsen (1878–1961) og Nikoline Hovdan (1880–1955). Ugift.
Alfhild Hovdan

Foto fra 1920-årene

Alfhild Hovdan
Av /NTB Scanpix ※.

Alfhild Hovdan var en uredd, dynamisk og kontroversiell turistsjef i Oslo gjennom mer enn 40 år. Selv kalte hun seg “Oslos viserpike”, mens “Rivjernet” og “Bulldozeren” var tilnavn satt av andre, som beundret hennes energi og standhaftighet og hennes helhjertede innsats for å fremme Oslo som reisemål.

Hovdans første møte med hovedstaden ble skjebnebestemmende: Hun ble født der mens foreldrene var på gjennomreise. Oppveksten hadde hun i Skien. Etter examen artium valgte hun journalistikken. Hun var medarbeider innen kunst, teater og film i kvinnebladet Urd og arbeidet som korrespondent og frilanser for danske og svenske aviser. Hun var også pressesekretær for den store Stockholmsutstillingen 1930. Der ble hun kjent med reisebyrådirektøren Francis Bennett, som var utstillingens norske generalkommissær. Han hadde året før vært med på å stifte Reisetrafikkforeningen for Oslo og Omegn, og 1931 fikk han ansatt Alfhild Hovdan som sekretær der. Året etter ble hun kontorsjef i foreningen og dermed Oslos første turistsjef, en stilling hun innehadde til hun trakk seg tilbake 1976.

Som turistsjef var Alfhild Hovdan idérik, effektiv, nøktern, saklig og rett på sak. Blant de tiltak hun fikk satt i gang, med støtte fra byens næringsliv, var Oslodagen og Oslo-mart'n. 1947 ble for første gang et juletre fra Oslomarka sendt til London som gave fra Oslo og symbol på takknemlighet for britisk hjelp under krigen. Treet på Trafalgar Square ble starten på en årelang tradisjon som etter hvert kom til å omfatte flere europeiske storbyer. Juletregaven var Alfhild Hovdans idé, og når treet skulle felles, var hun alltid til stede – sammen med byens ordfører og en sotet, velbrukt kaffekjele.

Alfhild Hovdan hadde ingen formell utdannelse ut over gymnaset, og hun gav klart uttrykk for sitt syn på fremadstormende sosialøkonomer med skjemaer og langtidsbudsjetter. “Det vi trenger i reiselivet er folk med følelser som kan kommunisere med alle,” mente hun. Hun hadde mye å kjempe for i en tid da Oslo ofte ble omtalt som Europas største landsby, preget av bl.a. hotellmangel og rigorøse skjenkebestemmelser, for å nevne to kampsaker hun var engasjert i. I sin tid som turistsjef fikk hun organisert innkvarteringssentral, fast turistinformasjonstjeneste og guideformidling, og hun sørget for at byens turistguider fikk en skikkelig utdannelse og en kommunal godkjenningsordning.

“Jeg selger ikke Oslo, – jeg inviterer,” sa hun og gav høylydt uttrykk for sin irritasjon over at ikke nordmenn i de øvrige landsdeler omfavnet hovedstaden med samme hengivenhet som hun selv følte. Hun ertet på seg mange av norsk reiselivs øvrige frontfigurer. Det ble et lurveleven, som vedvarte gjennom mange år, da hun avgav en kjærlighetserklæring til de ville fjorder i Nord-Norge, som hun foretrakk fremfor de vestlandske. Hun bidrog til nye utfall vestfra ved hvert år å invitere ordførere nordfra til hovedstaden.

Under den annen verdenskrig kom Alfhild Hovdan til å organisere en helt annen reisetrafikk. Hun kom tidlig med i det sivile motstandsarbeidet i det såkalte 2A-nettverket, som bl.a. organiserte kurer- og fluktruter. Etter arrestasjon og et kort opphold på Grini flyktet hun april 1942 til Sverige, der hun ble ansatt ved den norske legasjonens “idrettskontor”, fra 1943 erstattet av Sambandskontoret (begge ledet av Harald Gram). Flere av de ansatte ved disse kontorene var kritiske til det de oppfattet som en for forsiktig linje i motstandsarbeidet fra Milorgs og London-regjeringens side, og det utviklet seg etter hvert til åpen konflikt innad i legasjonen. Striden ble offentlig kjent i Norge gjennom et brev som Hovdan sendte hjem og som ble plukket opp av NS-myndighetene. Hovdan måtte slutte ved legasjonen. 1944 var hun med og startet flyktningteateret Fri norsk scene i Sverige.

For Alfhild Hovdan var reiseliv et viktig bidrag til mellomfolkelig forståelse. Hun erfarte det bokstavelig talt på egne ben da hun, med ungdommelig forakt for det enkle og komfortable, gikk tur-retur Stockholm–Roma – over Alpene – og sendte reisebrev hjem til Urds redaksjon.

Alfhild Hovdan ble et begrep i norsk og skandinavisk turisme, blant annet fordi hun greide det kunststykke å få byråkrater til å lytte og ikke straks avfeie originale ideer og initiativ. Hun kunne stå på barrikadene, eller hun inntok en mer ydmyk rolle. Strategien virket; hun fikk gjennomslag. For sin innsats mottok hun Kongens fortjenstmedalje i gull, Oslo bys høyeste utmerkelse – St. Hallvard-medaljen – og flere hedersbevisninger fra presseorganisasjoner i Norge og internasjonalt.

Verker

  • Den store Oslo-guiden (sm.m. M. Schulerud og T. Opstad), 1955 (eng. utg. 1956)

Kilder og litteratur

  • HEH, flere utg.
  • M. Fearnley (red.): Reisetrafikkforeningen for Oslo og omegn gjennom 25 år, 1929–1954, 1954
  • L. Borgersrud: biografi i NKrL., 1995