Alette Engelhart var husmorsakens fremste representant i etterkrigstidens Norge. Som leder i Norges Husmorforbund 1946–59 ytet hun viktige bidrag i det som er blitt kalt husmorepoken i norsk historie. Her kom hun til å representere den store majoritet av norske kvinner.
Alette Nicolaysen tok examen artium på Frogner skole i Kristiania 1915 og lærerinneeksamen ved Hartvig Nissens skole 1916. Hun arbeidet som lærerinne på Frogner skole i fire år til hun 1920 giftet seg med distriktsveterinær Bernt Engelhart. I de neste 20 år var hun veterinærfrue med små barn på mannens ulike tjenestesteder rundt om i landet. Etter hvert som barna vokste til, ble hun aktivt med i husmorlagsarbeidet. Før den annen verdenskrig var hun aktiv bl.a. i Harstad husmorlag og Kvinnenes Arbeidshjelp på Eidsvoll.
Krigen medførte store belastninger og utfordringer for husmødrene. Måten de hadde mestret krigens knapphetsproblemer på, bidrog til at husmødrene fikk både respekt og selvtillit. Samholdsånden som var blitt skapt under krigen, gav også en tverrpolitisk organisasjon som Husmorforbundet vind i seilene. For Alette Engelhart selv førte krigen til et ønske om å påvirke gjenoppbyggingen av landet. Hun kom til å bidra i mange sammenhenger, og hennes egen organisasjon, som lå helt nede under krigen, ble brakt opp til 1940-nivået på 30 000 medlemmer allerede 1948. Da hun gikk av 11 år senere, hadde forbundet 65 000 medlemmer og var blitt en maktfaktor i samfunnet.
Husmorforbundet ønsket å skape bevissthet og anerkjennelse for husmorarbeidet som et eget yrke, selv om det var ulønnet. Dette yrket krevde utdanning og profesjonalisering som alle andre yrker. I Engelharts formannsperiode ble det satt i gang rasjonaliseringskomiteer for husarbeid, og forbundet argumenterte for at husmorarbeidet burde telles med i bruttonasjonalproduktet. Argumentene ble viktige for opprettelsen av husmorvikarordningen, som ble lovfestet 1946 og bygd ut i mange kommuner i de følgende årene. Alette Engelhart ble husmødrenes representant i Statens husmorvikarråd.
Husmorferier, barnehager og arbeidsstuer for barn, husstellopplæring og tekniske forbedringer i hjemmene var andre viktige saker. Alette Engelhart satt i en rekke råd og komiteer innenfor husholdsfagene, bl.a. Rådet for heimkunnskap og husstell 1960–68, og var leder for det departementale utvalget for undervisningsplaner ved fagskolene i husstell 1966–69.
Husmorforbundet og kvinnesaken var en vanskelig kombinasjon. Husmødrene hadde tradisjonelt vært blant de mer moderate innenfor kvinnenes organisasjonsliv. Alette Engelhart hadde selv kvinnesaksbakgrunn, og forsøkte å bygge bro over motsetningene, bl.a. gjennom å ta Margarete Bonnevies bok Fra mannssamfunn til menneskesamfunn opp i studiesirkler i organisasjonen. Det ble samarbeidet med Kvinnesaksforeningen om barnehagesaken, forsørgerlønn og enslige forsørgere, men det var uenighet i spørsmålet om samskatt mellom ektefeller og i skilsmissespørsmålet. Samarbeidet med det medlemstunge Husmorforbundet var viktig for Kvinnesaksforeningen.
Alette Engelhart satt en tid også i styret for Norske Kvinners Nasjonalråd. Med sin diplomatiske begavelse holdt hun sammen mangt et samarbeid som kunne ha sprukket på ideologiske motsetninger. Hun fremholdt alltid at Husmorforbundet var en upolitisk organisasjon som arbeidet for alle kvinner, både i bygd og by. Dermed oppnådde hun også politisk innflytelse.
1959 overlot Alette Engelhart formannsklubben i Norges Husmorforbund til Else Germeten, men hun fortsatte som leder av det nordiske forbundet, et verv hun hadde 1956–60. Hun var også aktiv i FN-sambandet (formann 1948–52), Foreningen Norden, Landsforeningen Norsk Arbeide, Koefoedskolen, Landsforeningen for Mentalhygiene m.m. Hun ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden 1955.