Ailo Gaup var kjent som samisk forfatter og skildrer av samenes liv og kultur, deres kamp for å overleve som folk og behovet for å verne deres livsgrunnlag.
Ailo Gaup fortalte om sin fødsel og sitt unge liv i Min mor på vidda (lett redigert): “Jeg er født grytidlig en morgen på et fjell, på Finnmarksvidda. Om morgenen søndag 18. juni så en jente at hennes venninne ikke var inne i lavvoen. Hun gikk ut, fulgte den høygravide kvinnens spor gjennom snøen. Sporene førte opp mot et fjell. Her fant hun venninnen. Babyen lå naken og sprellet i snøen. Hun tok seg av babyen, bar den ned til teltet og varmen fra den åpne ilden.”
Flyttsamenes vår- og sommerleir lå ute på Finnmarksvidda, 70–80 km fra nærmeste lege. Da det nyfødte barnet ble sykt, fraktet onkelen det til legen på en kløvrein. Ailo var et barn som ikke skulle vært unnfanget og som ikke skulle vært født. Da det først var skjedd, skulle han ikke leve opp. Men skjebnen ville det annerledes.
Som 7-åring ble Ailo Gaup revet bort fra sine samiske røtter, sitt språk og sin kultur og satt bort til en familie i Larvik. Her vokste han opp i et strengt hjem, hvor han følte at han ble spesielt strengt oppdradd, for “å temme det ville blodet” ifølge familiefaren. Han tok examen artium 1964 og begynte å studere ved Universitetet i Oslo mens han hele tiden jobbet som journalistvikar ved siden av.
I universitetsmiljøet traff Gaup samiske studenter, og han ble aktivt medlem i Norges eldste sameforening, hvor han først var styremedlem og senere leder. Han engasjerte seg aktivt i motstanden mot utbygging av Alta–Kautokeino-vassdraget.
Høsten 1972 reiste Gaup for Aftenposten til Kautokeino for å lage en serie om Sameliv i mørketid. Her fant han “kursen i livet”, som han selv sier i en av novellene sine. Han møtte sin mor for første gang på 21 år, sin halvsøster og sin halvbror for første gang. Han laget en reportasje med sin onkel, flyttsamen Ellán-Ánte og hans kone Inguna-Máret. Da han skulle reise, sa hun: “Det er her du skulle vært.” Det brant seg inn i hans sinn, og seks år senere reiste han til Finnmark og Kautokeino. Han ble der i 10 år. Først bodde han en tid i Samisk kunstnerkollektiv i Máze (Masi) før han flyttet til sin onkel.
I Kautokeino fikk Ailo Gaup god kontakt med sine slektninger og også med sin mor: “En dag tok jeg mot til meg og spurte hvordan det var å føde meg, aleine på fjellet ... Det tok litt tid før hun svarte. Det var fint vær og sol den dagen, sa hun til slutt. Det var første gang vi snakket sammen om den 18. juni 1944.” For hans mor var dette en vanskelig tid, men det ble en veksttid både for henne og Ailo.
Etter noen år flyttet han til Karasjok, for så å vende tilbake til Kautokeino, hvor han var en av stifterne av Beaivváš Sámi Teahter 1980. Sammen med Knut Valle skrev han også det første originale stykket for teateret, Våre vidder, som ble fremført under Festspillene i Nord-Norge 1981.
Høsten 1989 vendte Gaup tilbake til Oslo. Han ble samboer og far i en alder av nesten 50 år, og han tok opp samisk sjamanisme. Med universitetskunnskaper i psykologi og religionshistorie, med erfaringer fra sameliv i Kautokeino og med studier ved Fundation for Shamanic Studies i California 1986–93 hadde han spesialkunnskaper i emnet. Fra 1988 praktiserte han som lærer i sjamanisme.
Under oppholdet i Finnmark fikk Ailo Gaup nye ideer, impulser og inspirasjon, og det ble en blomstrende litterær periode med teaterstykker, diktsamlinger, noveller og romaner, flere av dem oversatt til fransk, tysk, engelsk og samisk.
Ailo Gaups egentlige debut er Joiken og kniven fra 1982, som er en poetisk beretning om samenes liv og kultur fra begynnelsen til dagens kulturreisning. Om diktsamlingen I Stallos natt skrev forfatteren: “I samisk mytologi er Stallo en blanding av troll, djevel og røver. Han kunne fly gjennom lufta, og se med sitt ene øye i mørket ... Denne boka beskriver hvordan poeten og hans folk vandrer gjennom den natta der Stallo styrer.”
Romanen Natten mellom dagene er skrevet dels i Kautokeino og dels i Oslo fra 1989 til 1992, og handler om det å pendle mellom to steder, to kulturer og to sfærer. Romanen er et viktig bidrag til forståelse av rikdommen og problemene ved tverrkulturell kommunikasjon.