Faktaboks

Andreas Hofgaard Winsnes

A. H. Winsnes

Født
25. oktober 1889, Nord-Odal
Død
9. juli 1972, Oslo
Virke
Litteratur- og idéhistoriker
Familie

Foreldre: Sogneprest Frederik Vilhelm Vinsnes (1837–1920) og Agnete Helweg (1850–1918).

Gift 14.9.1915 i Kristiania med Haldis Knudsen (6.2.1892–11.5.1968), datter av ingeniør Ditlef Knudsen (1845–1934) og Magda Oluffa Hvistendal (1854–1925).

Andreas Hofgaard Winsnes
Andreas Hofgaard Winsnes
Av /Oslo Museum.

Andreas Hofgaard Winsnes var en norsk idé- og litteraturhistoriker. Han var grunnleggeren av studieretningen idéhistorie ved Universitetet i Oslo.

Winsnes ble en hovedskikkelse i «den annen front» i norsk åndsliv – med brodd mot den dominerende positivismen og naturalismen, i forsvar for et humanistisk menneske- og kultursyn. Hans syn og holdning hadde et idealistisk, kulturkonservativt grunnpreg, etter hvert med en dyp forankring i en kristen livsanskuelse.

Han reiste tidlig temaer som ble sentrale i norsk filosofisk debatt flere tiår senere.

Bakgrunn

Winsnes var født i Nord-Odal, men vokste opp i Sør-Fron og på Toten. Han tok examen artiumKristiania katedralskole i 1908. I 1913 ble han cand.philol. med norsk som hovedfag, og viste klare anlegg for forskning. Men stillingsmangel ved universitetet gjorde at han, bare avbrutt av studiepermisjoner, virket i skolen i over 20 år – ved Halling skole, Riis høyere skole og Oslo katedralskole. Han var en elsket lærer for så vel kronprins Olav som filosofen Arne Næss.

I 1920 ble Winsnes dr.philos. på en bredt anlagt monografi om Johan Nordahl Brun. Fremveksten av norsk diktning og tenkning på 1700-tallet ble emnet også for de to bøkene som fulgte, om Norske Selskab i København og om filosofen Niels Treschow og hans idealistiske humanitetstenkning, i kontrast til den nye tids teknokratiske «apparatkultur» og fornektelse av menneskets egenart som åndsvesen. En halvglemt norsk filosof fikk dermed aktuell profil.

Litteraturforskning og «Den annen front»

Det idéhistoriske sikte i Winsnes’ litteraturforskning er allerede tydelig. Det er også hans europeiske orientering, til forskjell fra det nasjonalistisk pregede tolkningsskjema som skinner igjennom i Francis Bulls arbeider. Typisk er også at Winsnes gjør det klart hvilke verdier han selv står for, men uten å slakke på kravet om saklighet og fordypelse også i holdninger han misliker.

I 1932 kom Den annen front, om engelske idealister fra slutten av 1700-tallet til begynnelsen av 1900-tallet – Coleridge, Carlyle, Newman, Matthew Arnold og den såkalte Oxfordkretsen. Igjen er det deres humanitetsidé han er opptatt av, og dens begrunnelse i en spiritualistisk tradisjon. «Den annen front» kjempet for menneskets verdighet, mot positivisme, utilitarisme og naturalisme – en kamp som Winsnes selv kom til å engasjere seg mer og mer i.

Han hadde planer om å følge opp med bøker om «den annen front» i tysk og fransk tenkning i samme periode, men i 1933 ble han invitert som medforfatter i Bull og Paasches bredt anlagte norske litteraturhistorie. A. H. Winsnes’ femte bind i verket skulle behandle brytningene i 1880- og 1890-årenes litteratur og åndsliv. Alle andre prosjekter måtte skyves til side av denne meget krevende oppgaven. Bindet ble ferdig 1937 (revidert utgave 1961).

Også her er det de brede åndshistoriske perspektiver som fengsler ham mest, og litteraturen «som manifestasjon av en personlighets eller tidsepokes livssyn eller livsholdning». Estetiske analyser av diktningens «stofflighet» er han mindre opptatt av, selv om han har finstemt sans for musiske kvaliteter. Man merker antipati mot 1880-årenes doktrineforkynnelse, og allikevel kan han skrive balansert og upolemisk om ledende forfattere i tiden. Han kjente seg mer på bølgelengde med 1890-årenes motstrømninger, som vakte til live igjen sansen for religion og metafysikk, men han ble frastøtt av «en mystisisme av temmelig primitiv karakter», med vitalisme og rasemystikk som ingredienser. Sterkest følte han for den nye garde av episke realister med solid forankring i tradisjon, som Sigrid Undset, Olav Duun og Johan Falkberget – og for tidens store poeter.

Dosentur og professorat

I 1937 ble Winsnes dosent i tysk litteraturhistorie og året etter professor i samme fag. I 1942 måtte han flykte til Storbritannia og ble direktør for Norsk-britisk institutt i London i 1942–1945. Etter andre verdenskrig aksjonerte en gruppe professorer for å styrke filosofihistoriens stilling, siden Arne Næss, den eneste professor i filosofi, den gang var ensidig opptatt av filosofisk språkanalyse. Winsnes’ professorat ble nå omgjort til en lærestol i idéhistorie, landets første, og den eneste også da han tok avskjed i 1959.

Studier av den kristne renessanse

I 1949 utgav Winsnes Sigrid Undset – en studie i kristen realisme og i 1957 Jacques Maritain – en studie i kristen filosofi. De to bøkene har et felles perspektiv: Han ville belyse to ledende skikkelser i 1900-tallets «kristne renessanse» på bred åndshistorisk bakgrunn. I Sigrid Undsets mangslungne forfatterskap er det derfor idémotiver og trosengasjement han går grundigst inn på og ser i sammenheng med andre kristne diktere i samtiden, som Paul Claudel, Georges Bernanos og François Mauriac i Frankrike og T. S. Eliot, Evelyn Waugh og Graham Greene i Storbritannia. Hos Jacques Maritain, nythomismens fremste filosof, overbevises han av en dyptloddende og allsidig aktualisering av tenkningen hos Thomas Aquinas og middelalderens philosophia perennis.

De to bøkene viser en endring i Winsnes’ grunnsyn: Han har lagt bak seg den tyske idealismen fra Kant og Hegel og søkte sitt ståsted i middelalderens kristne realisme, slik den var blitt fornyet av blant annet Maritain. Her – i den katolske tenkning om menneskets uendelige egenverdi som Guds ypperste skapning – fant han humanitetsideens sanne begrunnelse. Særlig sterkt var han opptatt av Maritains erkjennelseslære (om «væren» som erkjennelsens grunnvoll og om de ulike erkjennelsesveier, som fører til det samme mål) og kunstfilosofi («den skapende intuisjon» som kunstnerens innerste drivkraft).

Kontroverser

Noen stridsmann var Winsnes ikke, men to ganger ble han midtpunkt i hissige feider. I 1930 fikk han (sammen med Francis Bull) utpekt Sigurd Hoel og Helge Krog som mottakere av Benneches stipendium, enda reglene fastslo at det ikke måtte gis til kristendomsfiender eller tilhengere av naturalismen. Winsnes’ kontroversielle begrunnelse var at de to slett ikke stod for noen ukunstnerisk naturalisme.

I 1957 meldte han seg som vitne i pornografirettssaken mot Agnar Mykle for å imøtegå forsvarets opphøyelse av Mykle til de samme litterære høyder som Henrik Wergeland og Dante. Han så det som fusk med målestokkene – Mykles erotiske naturalisme tiltalte ham like lite som annen naturalisme. Han pleide å si: «Bare én ting er verre enn norsk puritanisme, og det er norsk anti-puritanisme.»

Senere utgivelser

I senere år ajourførte Winsnes H. K. Schjelderups lærebok i filosofihistorie under tittelen Den europeiske filosofi i 1959. Essayet Kristendommen og de intellektuelle er en oppsummering av hans grunnsyn. Videre skrev han Welhaven og filosofien og redigerte og skrev innledninger til tekstutvalg av Treschow og Nicolai Møller.

Verv

Underveis hadde Winsnes skjøttet viktige oppdrag utenfor universitetet: Han kom tidlig med i Den norske Forfatterforeningens litterære råd. Han var konsulent i Aschehoug, redigerte forlagets leksikon i 1932–1952 og tidsskriftet Samtiden i 1940–1942. Som engasjert riksmålsmann var han formann i Riksmålsvernet i 1948–53 og preses i Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur i 1954–1965. Han var også en skattet foredragsholder og lot flere av foredragene trykke som artikler.

Utgivelser (utvalg)

  • Johan Nordahl Brun, en monografi, 1919
  • Var Wergeland rationalist?, i Edda 1923
  • Det Norske Selskab, 1924
  • Niels Treschow – en opdrager til menneskelighet, 1927
  • Den annen front, 1932
  • Norges Litteratur 1880–1914, bd. 5 i NLH/Bull, 1937 og 1961
  • Diktning og livssyn, 1949
  • Sigrid Undset – en studie i kristen realisme, 1949
  • Hans E. Kinck og vår tid, 1954
  • Jacques Maritain – en studie i kristen filosofi, 1957
  • Winsnes’ litterære selvbiografi i Norsk litteraturvitenskap i det 20. århundre. Festskrift til Francis Bull, 1957
  • Kristendommen og de intellektuelle, i Minervas Kvartalsskrift 1958
  • Welhaven og filosofien, i J. S. Welhaven: Metaphysik i 100 §§, 1965

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Tradisjon og fornyelse. Festskrift til A. H. Winsnes, 1959
  • Spor etter mennesket. Essays til minne om A.H. Winsnes, 1989

Faktaboks

Andreas Hofgaard Winsnes
Historisk befolkningsregister-ID
pf01036392083716

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg