Faktaboks

Øyvinn Øi
Født
19. juni 1901, Hadsel, Nordland
Død
9. april 1940, Kalbakken i Aker (nå Oslo)
Virke
Offiser
Familie
Foreldre: Prest, senere lektor Gunnar Larsen Øi (1874–1966) og Thora Elise Lind (1878–1969). Gift 29.12.1925 med farmasøyt Aagot Hesselberg (13.11.1899–15.10.1976), datter av kjøpmann Teodor Hesselberg (1857–1937) og Mathilde Pauline Kavlie (1859–1942).

Øyvinn Øi var en allsidig offiser med betydelige strategiske kunnskaper. 1939 advarte han i et foredrag i Oslo Militære Samfund om hvordan et eventuelt tysk angrep på Norge ville foregå. Han huskes ellers som en av de første nordmenn som falt i kamp med tyskerne 9. april 1940.

Øi tilbrakte de første barneårene i Nordland, hvor faren bestyrte forskjellige ledige presteembeter; fra 1908 bodde familien i Høgsfjord i Rogaland og fra 1918 i Stavanger, hvor faren ble lektor ved Kongsgård skole. Samme år tok Øi examen artium der. Deretter gjennomgikk han Krigsskolens begge avdelinger, ble offiser 1921 og tok Den militære høyskole 1923. Etter forberedende prøver i filosofi og latin arbeidet han et år som adjunkt ved sin gamle skole i Stavanger. 1925 var han i en kortere periode engasjert i forsikringsbransjen og tjenestegjorde deretter et halvt års tid som løytnant i den franske hær, ved 158. infanteriregiment i Strasbourg. 1927–31 var han aspirant i Generalstaben og senere adjoint der 1933–37, avbrutt av et nytt opphold i Frankrike for å gå på École supérieure de guerre i Paris 1931–33. I de årene han var i Generalstaben, ble hans troppstjeneste for det meste utført i 6. divisjons infanteri. Han ble kaptein 1936 og kontorsjef i Forsvarsstaben 1939.

Øi hadde altså en meget solid militær bakgrunn, og han skrev flere artikler i Norsk Militært Tidsskrift om militærfaglige emner. Han var også meget interessert i norsk og fransk litteratur og skrev selv både prosa og poesi. I slutten av 1930-årene var han militærkronikør i Tønsbergs Blad.

6. mars 1939 holdt Øi sitt oppsiktsvekkende foredrag Det strategiske overfall i Oslo Militære Samfund. De synspunkter Øi la frem, var ikke rent personlige ideer, men reflekterte en fremherskende tankegang i forsvarsledelsen. Et strategisk overfall på Norge ville antakelig skje i forbindelse med en europeisk konflikt. Han siterte et lengre avsnitt fra oberst Ruges luftforsvarsutredning i St.prp. nr. 38/1938. Her heter det i omtalen av et overfall bl.a. at styrker og utstyr vil bli overført på en transportflåte med en eskorte av krigsskip som dekningsstyrke. Innlasting og overføring holdes strengt hemmelig – og flåten dukker uventet opp ved kysten og foretar landsetting. Samtidig foretas demonstrasjoner mot andre steder på kysten for å skape usikkerhet om hvor hovedstøtet kommer, parallelt med at flystyrker settes inn mot sentrale militære nøkkelpunkter. Det gjelder for angriperen å få sine styrker i land før man fra norsk side kan gripe inn med større styrker.

Øi understreket at et strategisk overfall mot Norge ville komme via sjøen – og det ville straks komme i sin fulle styrke. Videre la han til at overfallet bare ville være mulig hvis det i hovedtrekkene var gjennomført før den annen krigførende part kunne gripe effektivt inn. Han påpekte også mangler i norsk beredskap, bl.a. det svake varslingssystem og kystfestningene som lå i dvale. En tropp luftveisinfanteri ville være nok til å besette Sola flyplass, sa han, “og en halv time senere kan de fiendtlige fly lande der”. Nesten alt det som ble forutsagt, slo til. Men verken Ruge eller Øi hadde kunnet tenke seg et overfall som tok sikte på å besette hele Norge.

Foredraget vakte betydelig oppmerksomhet. Arbeiderbladet reagerte sterkt og sa på lederplass: “Hvis opplysningene var blitt gitt til fremmede lands spioner, ville de som gav dem være blitt dømt som spioner for landsforræderi.” Denne skarpe reaksjon kan kanskje forklares dels ved at avisen oppfattet Øis omtale av forberedende norske tiltak som et innlegg i debatten om styrking av forsvaret, og dels på bakgrunn av uvitenheten om forsvarsledelsens tankegang.

9. april 1940 fulgte kaptein Øi Generalstaben ut av Oslo til Eidsvoll. Generalstaben var uten kontakt med Oslo, og Øi meldte seg til å dra tilbake til hovedstaden for å rekognosere. Han tok drosje til Oslo og skaffet seg oversikt over situasjonen, men på vei ut av byen igjen ble drosjen stoppet av en tysk kontrollpost ved Kalbakken i Aker. Øi skal ha satt seg til motverge og ble skutt og drept.

I slutten av april kom det minneord om Øi i pressen. Tønsbergs Blad omtalte ham som en av Norges mest lovende offiserer, og Stavanger Aftenblad skrev at “han etterlater seg det vakreste ettermæle”. Øyvinn Øi var ridder av den franske Æreslegionen, og han fikk Krigsmedaljen post mortem. Det er reist to minnesmerker over Øi i Oslo, ved Oslo Militære Samfund i sentrum og ved Kalbakken i Groruddalen, i umiddelbar nærhet til stedet der han falt.

Verker

  • Det strategiske overfall, i Norsk Militært TIdsskrift 1939, s. 296–317

    Etterlatte papirer

  • Kartmappe med militære kart, i Forsvarsmuseet, Oslo (Dokumentarkiv FMU/21)

Kilder og litteratur

  • Artikkel i Arb.bl. 10.3.1939
  • nekrologer i Tønsbergs Blad 24.4.1940 og Stavanger Aftenblad 25.4.1940
  • Stud. 1918, 1950, 1968
  • Våre falne, bd. 4, 1951
  • O. Munthe-Kaas: Operasjonene gjennom Romerike, Hedemarken, Gudbrandsdalen, Romsdalen, bd. 4:1 i Krigen i Norge 1940, 1955
  • O. Ruge: Felttoget, 1989
  • R. Hobson og T. Kristiansen: Total krig, nøytralitet og politisk splittelse 1905–1940, bd. 3 i Norsk forsvarshistorie, Bergen 2001

    Upublisert materiale

  • Den fullstendige tekst til Øis foredrag i Oslo Militære Samfund, RA, Oslo

Portretter m.m.

  • Portrettrelieff (bronse) av Ørnulf Bast, 1969; på bauta ved Oslo Militære Samfund
  • Portrettrelieff av Andreas Hauge, 1996; på bauta ved Trondheimsveien, Kalbakken, Oslo