kino

I Norge er det nå kun cinematekene og et fåtall filmklubber som viser film analogt (35mm eller 16mm), i tillegg til bydelskinoen Frogner Kino. Da film fortsatt ble vist analogt som standard hadde en spillefilm på to timer en lengde på cirka 3300 meter. Den gang ble filmen distribuert i ruller, hver på cirka 600 m. Rullene ble fordelt på to kinomaskiner.

En tradisjonell kinomaskin består av et mekanisk system, projeksjonsverket, og et optisk system med lampehus og optikk. Filmen kommer inn i projeksjonsverket ovenfra og går via en sløyfe til filmporten hvor selve projeksjonen foregår. Lyskilden er som regel en xenonkolbe (kvartskolbe med to elektroder i en atmosfære av xenongass under høyt trykk). Den er montert i et justerbart speilsystem (lampehuset). Speilsystemet sender en lyskjegle mot filmporten og gjennom filmen.

Lyden har tradisjonelt vært gjengitt ved at filmen går gjennom et optisk lydhode. Lyden ligger da fotografert inn på en 2 mm bred stripe ved siden av bildene på filmremsen. I lydhodet passerer dette lydsporet en smal lysspalte. Det lys som slipper gjennom, fanges opp av en solarcelle som omvandler lys til strøm. Ved å variere svertingen av lydsporet skapes en strømvariasjon som forsterkes og gjengis i høyttalere i salen. I 1977 kom Dolby stereo der filmen har to lydspor og to solarceller. De to signalene dekodes til fire kanaler: Venstre, senter, høyre (bak lerretet) og surround-kanalen med høyttalere bak og i sideveggene i salen. I tillegg kan det være en egen dypbasskanal.

Lov av 25. juli 1913 om offentlig fremvisning av kinematografbilder ga kommunene rett til å gi konsesjon for kinodrift, noe kommunene i stor utstrekning ga til seg selv. Den norske kinobransjen utviklet seg derfor på en unik måte med overveiende kommunale kinoer.

Den første kommunale kinoen kom på Nesodden i 1914. Trondheim fikk kommunale kinoer i 1918, Bergen i 1920 og Oslo i 1926. I 1917 ble Kommunale Kinematografers Landsforbund (nå Film & Kino) stiftet. Filmleien ble regulert gjennom en avtale, Filmleieoverenskomsten, som ble inngått mellom filmbyråene (selskaper som importerer og distribuerer film i Norge) og Kommunale Kinematografers Landsforbund, hvor kinoenes leieutgifter ble regulert etter blant annet kinoens størrelse og filmenes salgsresultater. Kommunene engasjerte seg også i filmdistribusjon gjennom Kommunenes Filmcentral A/S.

Etter andre verdenskrig hadde kinobesøket i Norge en betydelig vekst. Rekordåret 1956 kunne vise til 35 millioner solgte billetter tilsvarende om lag ti kinobesøk per innbygger. I 1960-årene sank besøket. Hovedårsakene var nok at fjernsynet fikk innpass i mange norske hjem, og at den bedrede økonomien skapte rikere muligheter for andre fritidsaktiviteter, blant annet reiseliv. Hjemmevideoen og den sterke utvidelsen av TV-tilbudet førte til ytterligere nedgang i 1980-årene, men kinobransjen svarte med å bygge kinokomplekser. Rundt årtusenskiftet stabiliserte besøket seg.

I det nasjonale gjenoppbyggingsarbeidet etter andre verdenskrig ble et kulturelt løft prioritert. Kulturen skulle bringes ut til det norske folket. Sammen med Riksteatret, Rikskonsertene og Riksgalleriet ble Norsk Bygdekino etablert – det omreisende kinotilbudet vi i dag kjenner som Bygdekinoen. Selskapet ble vedtatt opprettet i Stortinget i 1948, med det formål å tilby kinodrift med visning av god film til bygde- og kystbefolkningen.

Tilbudet kom i gang i 1950, i form av et norsk aksjeselskap som drev omreisende kinofremvisning. I begynnelsen av juli 1950 dro fem nye varebiler ut fra Oslo, for å vise film på Storsteinnes, i Øvre Salangen, Sørkil, Drevja og Namdalseid. Den felles ilddåpen skjedde 23. juli, med forskjellige filmer på stedene.

I 1951 ble virksomheten utvidet med tolv nye biler, i tillegg til to båter med en skipper, en kokk og en kinomaskinist. Slik kunne bygdekinoen også nå øyer og småsamfunn som ikke hadde veier, langs kysten fra Kristiansund til Bodø. Utstrekningen ble gradvis større.

I hver bil satt en kinomaskinist som også var billettør på stedene filmen ble vist – det var allerede blitt 702 av dem på landsbasis i 1951. Det mobile kinoutstyret og rullene med film lå bak i bilen, der maskinistene også hadde plass til å overnatte.

I 1961 oppnådde Norsk Bygdekino det beste besøkstallet noensinne, med drøyt 1,7 millioner tilskuere – en vekst på over 100 000 målt mot året før. Etter dette har kulturtilbudet, som i dag er kjent under navnet Bygdekinoen, drevet av bransjeorganisasjonen Film&Kino, overlevd kritikk fra private kinoselskaper, TVens inntog i hjemmene, hjemmevideomarked og statlige budsjettkutt.