fredsbevegelsen

1914 ble et vendepunkt for fredsbevegelsen. Den kunne ikke forhindre utbruddet av første verdenskrig ved månedsskiftet juli–august. Deretter var det storkrigen som ga premissene både for tenkningen om og arbeidet for fred. I mange land ble fredsbevegelsen dypt splittet. Noen reagerte først og fremst mot krigshandlingene som sådan. De ville få slutt på dem for enhver pris. Andre var mer opptatt av hva som kunne bli grunnlaget for den freden som måtte følge krigen. I Sveits syntes tysktalende pasifister at det var på tide å forhandle om fred når Tyskland hadde overtaket i krigen og Frankrike kjempet på vikende front. De fransktalende sveitserne var av en annen oppfatning. Fredssaken kunne vanskelig skilles fra annen politikk.

Fredsforkjempere fra nøytrale land spilte svært viktige roller når det gjaldt å utvikle fredstanken i krigsårene 1914–1918. Ved et møte i Haag i det nøytrale Nederland i april 1915 opprettet en internasjonalt sammensatt, elitepreget forsamling av tre kvinner og 27 menn Centralorganisationen for varig fred. Nordmennene Christian L. Lange og Halvdan Koht og svenske Theodor Adelswärd var blant de sentrale enkeltpersonene i denne organisasjonen. Møtet la et idémessig grunnlag for det som fra 1919 ble Folkeforbundet, og senere, FN.

Uten å bruke begrepet gikk Centralorganisationen inn for et prinsipp om kollektiv sikkerhet. Stater skulle forplikte seg til å benytte internasjonale mekanismer for konfliktløsning. Hvis de så brøt denne forpliktelsen og gikk til krig, burde de utsettes for internasjonale økonomiske sanksjoner, som om nødvendig måtte håndheves med militærmakt. Centralorganisationen oppfattet også undertrykkelse av nasjonale minoriteter som en av mange mulige årsaker til krig. De sto derfor for et prinsipp om nasjonal selvbestemmelsesrett, men diskuterte også dilemmaer knyttet til dette prinsippet. Centralorganisationen ble ikke videreført da krigen tok slutt, men problemstillingene den tok opp i et «minimumsprogram» og en rekke utredninger forble sentrale i både internasjonal politikk og forskning på internasjonale relasjoner.

Også en annen ny fredsorganisasjon kom til verden i Haag, våren 1915. Den internasjonale kvinneliga for fred og frihet ble opprettet da et stort antall kvinner fra en rekke land var samlet til protest mot krigen. Mange av dem sto samtidig i bresjen for kampen for stemmerett for kvinner i sine respektive land. To av organisasjonens amerikanske lederskikkelser, Jane Addams og Emily Green Balch, fikk Nobels fredspris (1931 og 1946).

I fredsbevegelsen var det store forventninger til fredsslutningen i 1919. Det som ga håp, var ikke minst USAs president Woodrow Wilsons såkalte «Fjorten punkter» som ikke minst la opp til dannelsen av en verdensorganisasjon. Resultatene fra fredskonferansen ble imidlertid skuffende. Verdenskrigens tapere fikk ikke bli med da Folkeforbundet ble opprettet og utviklet sin virksomhet, og i USA valgte et politisk flertall å holde landet utenfor verdensorganisasjonen. Et mål for Folkeforbundet skulle være internasjonal nedrustning, men internasjonal tillit var mangelvare, så dette målet ble svært langsiktig.

Klimaet i mellomkrigstidens internasjonale politikk var lite gunstig for fredsbevegelsen. Den russiske revolusjonen i 1917 førte kommunister til makten, og gjennom en lengre borgerkrig til dannelsen av Sovjetunionen, som lenge heller ikke deltok i Folkeforbundet. Over hele Europa rådet det en sosial og politisk polarisering som truet samfunnenes institusjoner. Kommunister og revolusjonære sosialister drømte om en fred som skulle følge etter revolusjonen. På motsatt side, blant radikale høyrenasjonalister, ble retorisk og fysisk skyts rettet både mot arbeiderbevegelsen og mot den borgerlige fredsbevegelsens liberale. For sosialdemokrater og liberale i fredsbevegelsen ble 1930-årene preget av frykt for og kamp mot den fascismen og nazismen som truet demokratiske rettsstater.

For konsekvente motstandere av våpenbruk og militærvesen ble den neste verdenskrigen i årene 1939–1945 et nytt mareritt. En ting var at denne krigen i enda høyere grad enn den forrige var «total»; ikke bare soldater, men også sivilsamfunnet ble trukket med for å hindre nederlag eller, som i Norge, overvinne okkupasjon og et «Quisling-regime». En annen ting var at krigen brakte med seg et epokegjørende og skjebnesvangert teknologisk gjennombrudd, atomvåpnene. Etter USAs sprengning av atombombene over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki i august 1945, ble kampen mot denne våpentypen en sak som langt på vei kunne forene ulike deler av fredsbevegelsen.

Etter to verdenskriger og mellomkrigstidens kriser var mange som hadde tilhørt fredsbevegelsen, imidlertid overbevist om at fred og sikkerhet var uløselig knyttet sammen. Det gjaldt ikke minst sosialdemokrater som i mange europeiske land fikk regjeringsmakt. For norske, danske og britiske sosialdemokrater virket det for eksempel fornuftig å fremme freden gjennom internasjonalt samarbeid i FN, og samtidig – fra 1949 – stille seg solidarisk med likesinnede land i den vestlige forsvarsalliansen NATO.

Den «egentlige» fredsbevegelsen i Vesten fulgte ikke med på ferden når både sosialdemokrater og borgerlige politikere under den kalde krigen argumenterte for at militært samarbeid og til og med atomvåpen kunne fremme freden. Bevegelsen var opposisjonell, gjennomgikk generasjonsskifter, søkte ny inspirasjon og knyttet an til nye saker. En viktig inspirasjon kom fra India, der Mahatma Gandhi gjennom flere tiår hadde stått i spissen for ikke-voldelig kamp mot britisk styre. Gandhi bygde blant annet på Henry David Thoreaus og Lev Tolstojs ideer om sivil ulydighet. Da Gandhi selv ble myrdet i 1948, var han allerede en internasjonal Messias-skikkelse som inspirerte til pasifistisk tenkning og politisk praksis.

I 1960- og inn i 1970-årene førte motstanden mot USAs krigføring i Vietnam til stort engasjement, ikke minst i store deler av en ungdomsgenerasjon. Den generasjonen ble også preget av den amerikanske borgerrettskampen, anført av Martin Luther King Jr., som sto for noe av den samme ikke-voldelige aktivismen som hadde preget Gandhis innsats i India.

Motstanden mot atomvåpen preget fredsbevegelsen sterkt i to faser av den kalde krigen. I 1950-årene og i forkant av og rett etter Cubakrisen i 1962 dreide det seg ikke minst om å få slutt på atomprøvesprengninger. Prøvestansavtalen i 1963 kunne da oppleves som en seier. Like sterkt ble engasjementet da NATO i 1979 fattet et «dobbeltvedtak» om utplassering av nye mellomdistanseraketter med atomstridshoder i Europa. Vedtaket var et svar på Sovjetunionens utplassering av nye mellomdistanseraketter. Fredsbevegelsen markerte seg da med en lang rekke mønstringer og fredsmarsjer i mange land.

Under hele den kalde krigen var det et dilemma for fredsbevegelsen at den først og fremst var et vestlig fenomen og fungerte i opposisjon til vestlige staters sikkerhetspolitikk. Det kunne lett hevdes at bevegelsen tjente Sovjetunionens og Warszawa-paktens interesser. Da den kalde krigen tok slutt omkring 1990, fulgte et tiår med demokratisering i mange land og sterk vekst innen globalt institusjonalisert samarbeid. Det skjedde også en nokså omfattende militær nedrustning. Fredsbevegelsen fremsto da som mindre relevant. Samfunnskritisk aktivisme ble knyttet til andre saker, som menneskerettigheter og miljøvern. Fredsbevegelsen spilte likevel en pådriverrolle i arbeidet som i 1997 førte frem til det internasjonale forbudet mot antipersonellminer, Ottawa-konvensjonen.

Den globale kalde krigen ble fulgt av flere lokale, varme. Krigene på Balkan under føderalstaten Jugoslavias oppløsning, borgerkrig i Somalia og folkemordet i Rwanda i 1990-årene illustrerte et stort dilemma. Burde det internasjonale samfunnet gjennomføre militære humanitære intervensjoner for å hindre massedrap og andre systematiske brudd på menneskerettighetene? Fredsbevegelsen hadde ikke samlet et svar på dette, men da USA med noen allierte i 2003, uten noe FN-mandat, invaderte Irak og nedkjempet Saddam Husseins regime, bidro den til å organisere protestdemonstrasjoner mange steder i verden.

Etter at Russland i strid med folkeretten annekterte Krim i 2014, og i 2022 gikk til fullskalainvasjon av nabolandet Ukraina, ble krig og fred som eget saksfelt igjen helt sentralt på den internasjonale dagsorden, særlig i Europa. Når fredsbevegelsen likevel ikke kunne prege samfunnsdebatten, kan en forklaring være at den primært har fremstått som en anti-krigsbevegelse. Dens protester mot krig og militær opprustning har i liten grad vært koplet til noe realistisk program for rettferdig fred.