Draktsølv

Bondens overskudd ble investert i draktsølv. Det var lett å gjemme, lett å vise fram (på kone og døtre på kirkebakken) og lett å ta med seg i en fei hvis det var nødvendig.

Draktsølv
Av /Norsk folkemuseum.
Bunad fra Åmli i Aust-Agder, med sølv slik det ble brukt tradisjonelt.

Bunad fra Åmli i Aust-Agder, med sølv slik det ble brukt tradisjonelt. Vi ser at oksidert og forgylt sølv kombineres, knappene er festet i knapphull i skjortekragen og søljene har løs torn som gjør at de sitter godt fast på skjorta.

Bunad fra Åmli i Aust-Agder, med sølv slik det ble brukt tradisjonelt.
Av .

Draktsølv er en fellesbetegnelse for alle smykker, spenner, knapper, og lignende av sølv eller annet metall som hører med til de ulike folkedraktplaggene. Uttrykket brukes enten de er festet i plagget, slik som knappene, eller er løse som søljer og skjorteringer.

Det meste av draktsølvet er videreført i dagens bunadbruk, nå gjerne i sølv, også når forbildene var laget i andre metaller. Draktsølvet kan deles inn i fem hovedgrupper, alt etter hvilket plagg de har vært brukt i:

  1. Skjortesølv, som søljer, halsknapper, skjorteringer og ermeknapper.
  2. Draktsølv, som maljer og trøyespenner.
  3. Hengesmykker og belter.
  4. Spenner.
  5. Knapper.

Hva slags sølv og hvor mye som har vært brukt, har variert fra ett draktområde til et annet, samtidig som det har vært avhengig av sosial og sivil status og økonomiske forhold.

Plasseringen av sølvet har fulgt mer eller mindre faste regler innen hvert enkelt draktområde. Samme type sølje, skjortering eller spenne kan ha vært brukt i mer enn ett draktområde, men plassering og hva slags draktsølv det for øvrig ble brukt sammen med, har variert.

Draktsølvet har vært både til nytte og til pryd, det holdt drakten sammen, vernet mot onde makter og vitnet om velstand.

Gullsmedene

Arbeid utført av en bondesølvsmed, en såkalt fusker i faget. Smykket er ei sandstøpt rosesølje, et smykke som ellers lages i filigransteknikk
Arbeid utført av en bondesølvsmed, en såkalt fusker i faget. Smykket er ei sandstøpt rosesølje, et smykke som ellers lages i filigransteknikk
Av /Norsk folkemuseum.

Tradisjonelt ble draktsølvet laget i byene, helt fra 1500-tallet var det krav om at gullsmedene skulle bo i byene og ikke på landet. Den som skulle bli gullsmed, måtte inn til byen for å lære faget, og i byene var gullsmedmestrene tilknyttet et håndverkslaug. Laugene var en etterfølger av middelalderens gilder, sammenslutninger til gjensidig hjelp og beskyttelse for medlemmene. De som arbeidet med sølv, hadde altså egentlig ikke lov til å drive håndverket sitt på bygdene, fordi de behandlet edle metaller som ble brukt som betalingsmiddel.

Opplæringen i laugsperioden var lang, minimum fem år før man kunne ta svennebrev. Deretter måtte svennen ut på vandring. I denne perioden, som varte i to til fire år, dro mange utenlands, mest til Danmark og Tyskland. De returnerte hjem med kjennskap til nye moter og moderne teknikker. Deretter kunne de jobbe i noen år som mestersvenner før de tok mesterbrevet.

Etter laugsoppløsningen (ca. 1840) var det mange av disse som skaffet seg bevilling og dro tilbake til hjemstedet for å utøve yrket sitt der. Det var som oftest en eller to som hadde bevilling i et kirkesogn. Disse sølvsmedene fikk stor innflytelse både med hensyn til uttrykk og mangfold. De tok også inn lærlinger og bidro til at bøndene kunne skaffe seg de nødvendige smykkene til draktene sine i lokalmiljøet, de laget bondesølv. Med begrepet bondesølv menes både lokalprodusert sølv og draktsmykker som var laget av gullsmedene i byene og tilpasset bøndene ute på bygdene og deres spesielle behov. Her ligger fundamentet for det vi i dag kaller bunadsølv.

Det var stemplingsplikt for sølv allerede i middelalderen i Norge, men bestemmelsen ble ofte omgått. Tidlig på 1800-tallet kom stemplingen inn i mer ordnede former, og i 1891 kom en ny stempellov som påla gullsmedene å stemple med tusendeler. I dag stempler vi sølvet med 830S eller 925S, som betyr henholdsvis 830/1000 og 925/1000 rent sølv; resten er legeringsmetall, for det meste kobber. Gull stemples med 585 og 750. Det er lovbestemt at alle sølvgjenstander som produseres for salg, skal inneholde et registrert firmastempel og et stempel som viser finheten.

Gullsmedfaget i nyere tid

Gullsmed Hilde Nødtvedt i arbeid i verkstedet sitt
Gullsmed Hilde Nødtvedt i arbeid i verkstedet sitt
Av /NTB.

Gullsmedfaget som helhet har gjennomgått dramatiske endringer, i likhet med andre håndverksfag. Mye av produksjonen er samlet i større virksomheter, selv om det fortsatt er mange mindre verksteder (ofte enkeltpersonforetak) som også lager bunadssølv.

Gullsmedopplæringen på 1900-tallet kunne bestå av ett år grunnkurs og tre til fire år i lære. Senere ble den vanligste opplæringsformen treårig gullsmedutdanning, da det etter hvert ble vanskelig å skaffe lærlingeplasser. Det var fram til 1994 seks ulike greiner en kunne spesialisere seg på, mot nåværende tre. Reformen i videregående skole i 1994 førte til dramatiske endringer i gullsmedfaget, i likhet med en del andre fag. Det ble kortere opplæring i selve gullsmedfaget, og for få tilgjengelige lærlingplasser.

Dagens produksjon og bruk

Sjalsnål, spesiallaget
Sjalsnål, spesiallaget
Av /Norsk bunadleksikon.

For oversiktens skyld kan vi dele draktsmykkene som lages i dag, inn i følgende kategorier:

  1. kopier (museumskopier, kopiert ned til minste detalj) etter gamle draktsmykker. Dette er mest aktuelt til rekonstruerte bunader fra områder med tradisjonelle smykker som er støpt.
  2. delvis kopier av gamle draktsmykker, men med et individuelt uttrykk. De fleste småverkstedene jobber med denne type kopier. Man ønsker å bruke seg selv og sin egen kreativitet, men innen de grenser tradisjonen gir. Dette er mest aktuelt i de områdene der en har tradisjonelle smykker som ikke er støpt.
  3. masseprodusert bunadsølv. Dette sølvet blir tilgjengelig for folk flest på grunn av lav pris, men mangler detaljrikdommen og den kunstneriske dimensjonen. Smykkene ligner gjerne de tradisjonelle, men har mistet noen av de historiske verdiene.
  4. nyskapte draktsmykker. Mange drakter med en svak forankring i historisk materiale har fått utarbeidet smykker som «passer til» drakten. Noen har tatt utgangspunkt i detaljer på broderiene og laget smykker av dette. Én drakt har fått knapper og søljer laget med utgangspunkt i et byvåpen. Andre igjen har tatt utgangspunkt i en opprinnelig, gammel modell og forandret den nesten til det ugjenkjennelige – eller tatt elementer fra ei sølje og laget knapper og spenner av dette, noe som er helt fremmed i folkedrakthistorien.

Hovedtendensen i dagens bruk av smykker til bunaden er at en er overdådig pyntet i forhold til hvordan dette var i den tradisjonelle draktskikken.

Teknikker

Draktsølv

Halsknapp av ukjent opprinnelse. – Bilde, se også Norge (kultur) og sølje. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Filigran

Kjolesølje

Kjolesølje fra første halvdel av 1900-tallet. Slike søljer ble masseprodusert og distribuert over store deler av landet.

Kjolesølje
Av /Norsk bunadleksikon.

Det gamle norske ordet for filigran var viraverk. Filigran er latin og er sammensatt av ordene filum og granum, som betyr henholdsvis tråd og korn. Det var de greske og etruskiske kulturene – rundt 500 før vår tidsregning – som sto for den ypperste smykkekunsten på dette området.

Også vikingene behersket filigransteknikken, og vikingtidas smykkekunst har hatt stor innvirkning på kjerneperioden i norsk draktsølvtradisjon. Når det gjelder vikingtida, opererer man med fem forskjellige stilarter: Borrestil, jellingstil, mammenstil, ringeriksstil og urnesstil. Alle disse stilartene har bidratt sterkt til å prege norsk draktsmykketradisjon. Mange av vår tids bunadssmykker har utgangspunkt i denne perioden i stilhistorien, en ubrutt tradisjon i over tusen år.

Når det gjelder filigransteknikken, kan det enkelt og greit kalles trådarbeid med kuledekor. Utgangspunktet er tråd og plate. Man kjøper inn sølvtråd og sølvplate i forskjellige dimensjoner. Så starter arbeidet med å lage mange små individuelle deler, for eksempel kruser og kuler i ulike størrelser, demanter, ulike typer tvinnede og flettede tråder, som deretter loddes sammen på en plate til en større enhet.

Filigran er en tidkrevende teknikk; det kreves nøyaktighet, tålmodighet og en godt utviklet formsans. Å legge opp hundrevis av smådeler før lodding kan være en tålmodighetsprøve. På fagspråket bruker man begreper som å «krulle» eller lage snergler, det vil si bøye den tynne, valsede tråden på frihånd. Det beste resultatet kommer når man kan leke med sølvtråden uten å binde seg.

Filigransteknikken kommer opprinnelig fra Det fjerne Østen. Selv om det er en svært gammel teknikk, fikk den stor utbredelse i Norge først på 1700-tallet. Den fikk større utbredelse her enn både i Danmark og Sverige, noe som kanskje kan skyldes tilgangen på materialer. Gruvene på Kongsberg var en storprodusent av sølv, og lå dessuten sentralt i Norge. I tillegg hadde den norske bonden til en viss grad økonomisk handlefrihet. I Norge var bøndene selveiende, og var det en viss størrelse på gården, kunne de selv disponere sitt overskudd. Det var særlig i noen dalfører at bøndene investerte i draktsmykker i filigransteknikk; dette gjaldt spesielt i Telemark, Buskerud, Agder og til dels også Gudbrandsdalen.

Fra tidlig på 1700-tallet og to hundre år framover i tid fikk filigransteknikken en kraftig blomstringsperiode ute i distriktene. I byene var filigransarbeid ute av motebildet over en lang periode. Da teknikken igjen kom på moten som resultat av nasjonalromantikken rundt 1870-årene, måtte man hyre inn filigransarbeidere fra Telemark for å lære opp ansatte på de større bedriftene. I noen tiår framover hadde de store verkstedene som Thune, Tostrup og David Andersen til dels stor produksjon av filigranssmykker, og noen av disse smykkene blir i dag forvekslet med tradisjonelle draktsmykker.

Når det gjelder dagens bunadssmykker, er det filigransteknikken som dominerer. Filigranssmykker brukes til svært mange bunader i dag, også i områder der filigransteknikken tradisjonelt ikke har hatt fotfeste. Dette må vi se i sammenheng med den betydningen områder som Telemark, Setesdal og Gudbrandsdalen fikk gjennom nasjonalromantikken. Dette var noen av områdene som ble framhevet som typisk norske, og folkekunsten i disse områdene ble løftet opp som nasjonale ikoner. Så har igjen disse smykkene med høy håndverksmessig kvalitet påvirket motebølgene innen bunadsølv slik at det har blitt regnet som gjevere å ha filigranssølv enn annet sølv.

Støping

Støping er en annen teknikk som var mye utbredt i produksjon av smykker til folkedraktene, og som i enda større grad er brukt i dagens bunadsølvproduksjon. Dette er en teknikk som er utviklet for å kunne lage flere eksemplar ut fra en modell, som for eksempel kan være laget i voks eller metall.

Vi vet at denne teknikken var kjent så langt tilbake som tidlig vikingtid. Den gang var det også snakk om masseproduksjon – med ikke alltid vellykkede resultater. I denne perioden ble det først og fremst brukt sandstøping. Med sandstøpteknikk lager man først en modell i metall eller tre og deretter en støpeform. De første eksemplarene kan bli fine hvis modellen er godt laget. Men dersom den samme støpeformen blir brukt for lenge, blir dekoren på gjenstanden flytende og grumsete i uttrykket. Denne teknikken er også mye brukt i kombinasjon med filigransteknikken.

I dag bruker man mest slyngestøpteknikk eller mer avanserte støpemetoder, og det er disse teknikkene som – sammen med stansing og pressing – brukes til å masseprodusere bunadsølv. Det aller meste bunadsølv som selges i Norge er laget på denne måten.

Gravering og trambulering

Graverte spenner. Gravering krever en stø hånd og stadig øvelse.
Graverte spenner. Gravering krever en stø hånd og stadig øvelse.
Av /Norsk folkemuseum.
Spenner fra Hallingdal, drevet, gravert og trambulert.
Spenner fra Hallingdal, drevet, gravert og trambulert.
Av /Norsk folkemuseum.

Gravering og trambulering er også teknikker som ofte brukes for å dekorere draktsølv. I korthet går det ut på at håndverkeren tegner og graver ut mønsteret på metallet ved hjelp av stikler i stål i ulike størrelser og fasonger. Disse teknikkene var godt utviklet tidlig på 1500-tallet og gjenspeiler seg i flotte draktsølvarbeider, gjerne sammen med filigran og driving. Med disse teknikkene kunne utøveren virkelig leke seg med dekoren, som ofte var akantusranker og andre blader og blomster.

Trambulering, som gir en spesiell effekt på metallet, brukes ofte til å dekke åpne flater. Teknikken utføres ved å «vrikke» på en bred gravørstikkel etter en rett linje eller bue.

Driving og siselering

Ordet driving forklarer seg selv: Man driver ut metallet ved bruk av hammer og punsel i forskjellige varianter. Metallplatene legges i bek eller annet materiale som gjør samme nytten. Den angitte dekoren blir slått opp ved den rette temperaturen på metallet, og metallet må stadig glødes for å få ut spennet og gjøre det mykere å jobbe med. Dette er en teknikk vi ofte ser på blant annet brudekroner og en del vestlandssøljer.

Siselering brukes ikke så mye til draktsølv. Dette kan kalles en krevende variant av driveteknikken. Her benytter man hammer og ulike punsler sammen med forskjellige former av stål. Til større korpusarbeider bruker man også ambolt og snerrejern. Siselering som teknikk benyttes derimot ofte sammen med gravering for å dekorere metalloverflater på korpusgjenstander eller såkalt bordsølv.

Overflatebehandlinger

Malje

Tre fargestadier av en malje. Vi ser at rammen med kruller og kruser med skåler og kuler er lagt på en ring av flettetråd. Til venstre etter lodding, i midten etter syrebehandling og til høgre etter forgylling/oksidering.

Malje
Av /Norsk folkemuseum.

Forgylling er en typisk overflatebehandlingsteknikk. Når draktsølvet var forgylt, ble det regnet for å være ekstra staselig og fint. I Telemark, for eksempel, var draktsølvet nesten alltid forgylt. Teknikken går ut på å farge sølv slik at det framstår som gull. I realiteten er det et mikroskopisk lag med gull oppå sølvet, noe man oppnår ved å legge gjenstandene opp i et elektrolytisk bad (forgyllingsbadet), og sette på strøm. Dette er et bad med en spesiell gulloppløsning i vann.

Forgylling som teknikk er svært gammel, den er omtalt allerede i norrøne skrifter, men da som brennforgylling. Med brennforgylling menes at bladgull blir brent inn i metallet med sterk varme ved hjelp av kvikksølv. Brennforgyllingen ga en varm og fin, rødgul farge. Den var også sterk og solid. Men etter hvert gikk man helt bort fra denne metoden, da den ga store helseskader.

Oksidering er en annen vanlig overflatebehandling. Oksidert sølv er grått, men allikevel blankt og velstelt. I gamle dager ble sannsynligvis alle draktsmykker kun polert. Sølv i sin reneste tilstand er nærmest melkehvitt og blankt, men har en overflate som holder seg svært dårlig. Over tid vil metallet bli misfarget, blant annet på grunn av forurensning i luften. Ved en naturlig oksideringsprosess tar det 20–30 år før smykkene får det vi gjerne oppfatter som en fin, gammel patina. Denne aldringsprosessen gjøres nå på verkstedet ved å oksidere før levering til kunden. Ved å benytte denne teknikken får man fram større kontraster i metallet og dybdevirkningen blir mer framtredende.

Lokale variasjoner

Man kan ofte se fellestrekk mellom ulike områder, og noen smykker, som for eksempel serkeringen, er brukt i de fleste områder i landet. Den har også sett nokså lik ut helt siden jernalderen. Rosesølja er et annet eksempel; den har også blitt brukt i mange dalfører og har vært laget i ubrutt tradisjon, i ulike varianter, siden tidlig vikingtid og helt fram til i dag.

Man skulle tro at draktsmykker i nærliggende områder alltid hadde mye til felles, men det er påfallende hvor ulike to søljer fra to nabodistrikter kan være. Men det var selvsagt også mye overlapping. Den lokale gullsmeden lærte og fikk ideer fra gullsmeder fra nabodistriktene, og giftermål dalførene imellom ga også gullsmedene nye impulser ved at bruden brakte med seg smykker.

Det er interessant å registrere de store stilvariasjonene fra ett område til et annet. Her vil vi i store trekk forsøke å gi en oversikt over de mest åpenbare forskjellene, og presentere de mest representative smykkene fra hvert distrikt. I den geografiske gjennomgangen her vil vi fokusere på sølvsmykkene, selv om materialene i de tradisjonelle smykkene framstår som mer mangfoldige.

Metallet som ble brukt til folkedraktene før i tiden, var ofte simplere enn det som brukes til bunadene i våre dager. Sølv var et kostbart materiale, og ikke alle hadde råd til det. Det ble brukt mye messing, noe tinn og andre uidentifiserte metaller. Særlig knapper og belter var i messing, men også noen søljer og serkeringer ble laget i messing. Mange av sølvbeltene som brukes til bunader i dag, var også opprinnelig i messing.

Østerdalen og flatbygdene på Østlandet

Hjertesølje

Hjertesøljene er smykkene som kjennetegner flatbygdene på Østlandet og Østerdalen. De er støpt i hjerteform, og har støpte eller klipte heng. Originalen til denne sølja kommer fra Eidsvoll, og har en agat innfelt under spissen på hjertet. Kopien er laget av Marjolein Hokke, og fordi det fins smaragdgruver i Eidsvoll har hun valgt å bruke en stein med smaragd i stedet for agaten. For øvrig er sølja nøyaktig kopi av originalen, med løs torn foran.

Hjertesølje
Av /Norsk bunadleksikon.
Messinglås til løslomme, fra Sør-Odal i Hedmark, fra slutten av 1700-tallet.
Messinglås til løslomme, fra Sør-Odal i Hedmark, fra slutten av 1700-tallet.
Av /Norsk bunadleksikon.

Flatbygdene på Østlandet har gjennomgående en enklere stil enn mange andre bygder i resten av landet. Dette har naturlig nok sammenheng med tilknytningen til hovedstaden, og at draktmoten tidligere ble påvirket av klesstilen der. I disse områdene finner man mengder av graverte knapper, serkeringer i flere varianter, støpte hjertesøljer med forskjellige heng og graverte spenner. Over hele Østerdalsområdet og på flatbygdene er det hjertesøljer i ulike størrelser og varianter som dominerer blant de større smykkene.

Det er verdt å merke seg at filigransteknikken er lite utbredt her. Ved forrige århundreskifte var det derimot stor produksjon av filigrans-smykker i Oslo, og det var de store firmaene som Thune, Tostrup og David Andersen som førte an, og ettersom slike smykker ble spredd i stor utstrekning på Østlandet, blir de ofte tatt for å ha lokal tilknytning. For å skille disse smykkene fra de tradisjonelle kan man kanskje kalle dem kjolesøljer.

Gudbrandsdalen

Hjertesølje

Gudbrandsdalen har også hjertesøljer av ulike typer. Noen er støpt, og ligner søljene i Østerdalen og på flatbygdene. Andre er bare kjent fra Gudbrandsdalen, og disse er utført i filigransteknikk. Denne sølja i tradisjonell stil er laget av Tonje Astrid Bråten.

Hjertesølje
Av .

I Gudbrandsdalen er dingsilknappen det mest karakteristiske lokale innslaget. Dette er en overdådig halsknapp med stett, med langt og bredt vedheng, samt rekker av trådheng med krusedingel, alt laget i filigran. Dingsilknappen finnes i mange forskjellige varianter og størrelser. Denne knappen er laget på en helt annen måte enn knappen fra nabodalen Valdres, hvor den består den av to hengslede knapper med lange heng.

De støpte hjertesøljene med filigransheng er for øvrig også utbredt i Gudbrandsdalen. Her finner man flotte hjertesøljer hvor bunnen er laget av tråd, men som er svært forskjellige fra hjertesøljene som lages i dag. Dette er et godt eksempel på hvordan den gamle modellen har gått i glemmeboka, mens en sterkt forenklet type – bedre egnet til masseproduksjon – har overtatt markedet. Gudbrandsdalen er i tillegg kjent for sine flotte herreknapper med en helt særegen gravering. Noen av disse knappene kunne være veldig store.

Valdres

Halsknapp

Valdres er kjent for sine lange, doble halsknapper med korsformet heng.

Halsknapp
Av /Norsk folkemuseum.

Man skulle tro at distrikter som Valdres, Hallingdal og Telemark har mye til felles når det gjelder draktsmykker, men det er ikke tilfellet. Draktsmykkene i Valdres har en enkel stil sammenlignet med både Hallingdal og deler av Telemark.

Sølvet i Valdres kjennetegnes ved Erland-søljene (Søren-sølje), eller Ringestad-søljene, som de kalles i Valdres. På gården Ringestad i Vestre Slidre var det sølvsmeder i fem generasjoner. Bunnen i denne søljetypen består av en grind som er fylt med filigran, noe som gir en eiendommelig effekt. Denne bunnen blir dekket av kruser. Som heng er det brukt smidde ringer eller løv, og nettopp disse ringene er lite brukt andre steder. Vi finner for øvrig de samme smidde ringene på en del samesølv. Det er spennende å registrere at de samme søljene finnes i Tinn i Telemark, men med litt andre heng. Gullsmeden Søren Erland – som Erland-søljene er oppkalt etter – var da også fra Tinn og arbeidet der.

Kors er mye brukt som heng på både søljer, spenner og halsknapper. Det meste av smykkene fra Valdres er oksidert, men noe kan være forgylt. Valdres har også lange, doble halsknapper (lenkeknapper) i filigran, stavring og enkle rosesøljer.

Buskerud

Bunad fra Øvre Hallingdal, med rosesølje og spenner med lenke.
Bunad fra Øvre Hallingdal, med rosesølje og spenner med lenke.
Av /Norsk bunadleksikon.
Sølje til Nedre Buskerud-bunaden

Til Kvinnebunaden fra Nedre Buskerud er det komponert sølvsmykker. Det er tatt utgangspunkt i en krosstornring som har vært et tradisjonelt sølvsmykke både i Buskerud og andre områder. Så har en tilført flere elementer uten rot i den lokale drakttradisjonen.

Sølje til Nedre Buskerud-bunaden
Av /Norsk bunadleksikon.

Hallingdal har – til forskjell fra Valdres – svulstige rosesøljer med store løv og mye vedheng, trøyespenner med lenke og halsringer i mange varianter. De store, graverte beltespennene er også framtredende her.

Stilen varierer mye mellom Øvre og Nedre Hallingdal. I områdene Nedre Hallingdal, Krødsherad, Sigdal og Eggedal er det også rosesøljene som dominerer, men i enda flere varianter og størrelser. Det typiske for disse er at de er laget med gjennombrutt hel bakplate, gjerne sandstøpt. De er tunge og har mye håndlaget vedheng. Det er ofte 14-, 16- og 18-skålsøljene som går igjen. Dulleknapper (lange mansjettknapper) og trøyehaker med skåler og heng er også mye brukt. Ellers brukes det flere typer serkeringer og enkle graverte knapper.

Spesielt bør vi nevne meleringen. Dette er en stor hornringvariant som også brukes i deler av Telemark, men med mengder av hjerteheng og heng formet som byggkorn.

I Numedal ser vi mye av de samme draktsølvtradisjonene, men her viser de seg i en litt annen form. Blant annet finnes mange typer knapper, både filigran- og graverte knapper, malespenner, og en del lettere rosesøljer. I dette området finnes det uvanlig mye sølv, og mye av det er i privat eie. Mange mener det kan ha sammenheng med tilknytningen til sølvgruvene på Kongsberg.

Telemark

Bunadsølv fra Telemark

Bunadsølv fra Telemark, utført av Lori Talcott. Hun jobber innenfor de tradisjonelle rammene for håndverket, og forener det med et individuelt uttrykk.

Bunadsølv fra Telemark
Av .

Øvre Telemark er et svært rikt område når det gjelder draktsmykker. Det er flere årsaker til dette, men en viktig grunn er at det har vært flinke folkekunsthåndverkere i dette området gjennom flere generasjoner. Nærheten til sølvgruvene er også viktig. På et tidlig tidspunkt etablerte flinke faglærte gullsmeder fra byen seg i dette området, og disse hadde etterkommere som videreførte håndverket, og som i sin tur lærte opp andre.

I dette området finner vi utallige varianter av slangesøljer, bolesøljer, hornringer, Trandeim-søljer og rosesøljer med og uten heng. Vi bør også nevne Erland-søljene fra Tinn, som skiller seg ut fra resten av draktsmykkene i Telemark. I tillegg brukes maljer med lenke, ofte store trøyespenner og krusering eller andre serkeringer. Det finnes flere typer knapper, gjerne rosettknapper, hollandsknapper og enkle, graverte knapper. Det ser ut til at filigransteknikken fikk sterkere fotfeste i deler av Telemark enn i mange andre dalfører. Halsknapper, småsøljer og mansjettknapper kunne være i sølv, men de store praktsøljene, maljene og trøyespennene var alltid forgylt.

Agder

Draktsølv

Draktsølv. Spenne fra Bygland, Aust-Agder. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.
Draktsølv

Sølje fra Setesdal. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Setesdal har noe av den samme draktsmykketradisjonen som Telemark, men søljene er som regel lettere og har færre detaljer. I de siste 100 årene har Setesdal vært kjent for sine mange små sølvsmedverksteder og sitt rike håndverksmiljø. Setesdølene bruker bolesøljer, slangesøljer, rosesøljer med store løv og hornringer.

Blåkufta i Setesdal blir gjerne pyntet med svikler – en lenke som lukker kofta. Trigjorde malespenner brukes som beltespenner, og de bruker også filigransspenner. Store doble, flotte halsknapper og hollandsknapper er et varemerke fra Setesdal og spesielt må vi nevne de store flotte doble lenkeknapper med innslag av utsøkt gravering.

De sørlige traktene er kjent for sine graverte hjertesøljer, med til dels svært store løv. I disse områdene brukes det også mye graverte beltespenner og maljer. I Aust-Agder brukes også metallbelter, både sølvforgylte og i messing. Det er også her man finner de spesielle, små og litt skjeve hjertesøljene som er laget i filigran og med rød stein. I disse områdene brukes også mye sandstøpte søljer og maljer. I Agder har en del av disse rosesøljene ekstra store, forgylte løv.

Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane

Sørfjordsbunader

Til høyre brudebunad fra Sørfjorden i Hardanger, slik den ble båret i et bryllup i 2005. Bunaden er utleid fra Hardanger Folkemuseum, men bringeduk og forkle har bunadbrukeren arvet. Til venstre: bunad for ugift kvinne fra Sørfjorden i Hardanger, med håret viklet inn i ullband, «røyrt hår». Livet, bringeduken og beltet er arvet etter bærerens bestemor, og viser at draktskikken i Hardanger har vært mindre ensartet enn den vanligvis framstår som i dagens bunadbruk.

Sørfjordsbunader
Av /Norsk bunadleksikon.

På Vestlandet er smykkene helt annerledes. Her er det de såkalte bergensplattene som rår grunnen. Dette er drevne, forgylte søljer som er laget av sølvplate. På disse søljene finner vi masker, gravert dekor, fargede glassteiner samt løv, kors og krusedobber. De fargede steinene har fått større gjennomslagskraft her enn andre steder i landet. Enkelte områder har også små doble, graverte halsknapper, også med glassteiner, kors, løv og krusedobber, men også enkle stetteknapper laget i filigran. Draktsmykkene herfra er både sølvoksidert og forgylt. Halsknapper og mansjettknapper er i sølv, resten er forgylt sølv.

Vestlandet var det vanlig å bruke belte, som oftest i forgylt sølv med englespenner – i motsetning til for eksempel Valdres, hvor beltene gjerne var i messing. Brudesmykket Agnus Dei har også vært mye i bruk på Vestlandet, kanskje mer her enn andre steder. Historisk ble det også brukt bergensplatte til draktene fra Sogn og Fjordane. De gamle smykkene som er registrert der, er hovedsakelig bergenssølv. Til dagens bunader ser vi at det også brukes en del andre smykketyper.

Rogaland har tilsynelatende lite tilfang av gamle draktsmykker. Det er kanskje fordi det ikke er blitt lett grundig nok i de ulike områdene, men det kan også hende at man her i større grad opplevde en påvirkning fra bymiljøet. Til bunadene i dag brukes det i Rogaland en egen utforming av rosesøljer i oksidert sølv, med dekorerte løv.

Nordvestlandet

Halsknappen på denne bunaden er funksjonelt festet i doble knapphull i kragen.
Halsknappen på denne bunaden er funksjonelt festet i doble knapphull i kragen.
Av /Norsk bunadleksikon.
Halsknapp

Halsknappen fra Sunnmøre er en enkel gravert halsknapp med bredt, langt heng med halvmåne og sirkelformer, solhjul, løv og rombeformede løv og glasstein. Knappen er laget av Eli Aasen. Mens de tradisjonelle knappene hadde stolpe og plate bak for å kneppe gjennom to knapphull i skjortekragen, blir de fleste bunadknappene i dag laget med nål bak.

Halsknapp
Av /Husfliden Ålesund.

Det går et klart skille mellom Nordvestlandet og resten av landsdelen. Laugsgullsmedene i byene på Nordvestlandet har hatt stor innflytelse på draktsmykkene i området.

I Møre og Romsdal kjenner vi til støpte glibbsøljer og pressede bursøljer med heng som består av solhjul, kors og rombeformede løv. Den såkalte sunnmørsknappen er en av disse. Denne avarten har en enkel gravert halsknapp med bredt, langt heng med halvmåne og sirkelformer, solhjul, løv og rombeformede løv og glasstein.

Et annet flott smykke fra denne landsdelen er de store offerdåsene, som man vel kan kalle Nordvestlandets svar på Agnus Dei. Agnus Dei – som betyr Guds Lam – er et hengesmykke med rot i katolsk tid, opprinnelig et relikviegjemme. Smykket består av en liten boks til å åpne, behengt med løv eller krusifiks, og ofte med en nydelig gravering på baksiden. Etter reformasjonen ble disse smykkene brukt til å oppbevare pengene de skulle betale presten med, derav navnet. I Møre og Romsdal brukes også sølvbelter med pressede støler. Draktsølvet her brukes sølvfarget.

Trøndelag

Bursølje

Bursølje med solhjul og rombeformede løv fra Orkladalføret i Sør-Trøndelag.

Bursølje
Av /Norsk bunadleksikon.

I Trøndelag brukes det, i likhet med en del andre områder i landet støpte hjertesøljer, med heng omtrent lik de i Møre og Romsdal; solhjul, støpte heng og løv. Bursølje med solhjul, og stolpeknapper er også velkjent i Trøndelag, og ellers brukes serkeringer og halsknapper og støpte spenner og graverte knapper.

Det brukes gjennomgående lite filigran i Trøndelag. Her finnes det også flotte Agnus Dei.

Nord-Norge

Det er gjennomgående bevart lite gammelt sølv fra Nord-Norge. Det har vist seg at det eldste sølvet som er brukt i Nord-Norge, ofte var blitt laget i Bergen eller Trondheim. Dermed finner man her både bursøljer og bergensplatter.

Gjørtlere støpte knapper i sølv og andre metaller. Det er ikke kjent om Nord-Norge hadde noen utpreget draktsmykketradisjon, all den tid bymoten preget klærne til dem som hadde penger å bruke på den slags.

Samisk sølv

I Finnmark dominerer naturlig nok samesølvet, og dette kjennetegnes blant annet av gamle samiske symboler. Sølvet her er påvirket både fra svenske og finske tradisjoner.

I likhet med en del av sølvet i Nord-Norge, skal bergensgullsmedene ha laget mye av sølvet til samene. Samene brukte mye påsyingsmaljer og knapper og rasleringer. Rasleringene stammer sannsynligvis fra middelalderen, og noen av dem har støpte Maria-monogrammer. Beltene er ofte like de som brukes ellers i landet. De enkle, smidde ringene vi kjenner fra Valdres, er mye benyttet som heng.

Andre metallgjenstander

Kniv

Kniven er av mange regnet som mannens staseligste smykke. Denne er fra Ringerike, og har sølvbeslag.

Kniv
Av /Norsk bunadleksikon.

I gjennomgangen av de ulike landsdelene har vi sett mest på sølvsmykker. Men til de tradisjonelle folkedraktene var det flere typer metallgjenstander i bruk. Kniven representerer mannens store prydsmykke, og i tillegg skal den ha en viktig funksjon. Fra tidligere tider var dette et viktig arvestykke, som gjerne gikk fra far til sønn i flere generasjoner.

Tollekniven er nok kniven vi kjenner best; den kunne være rikt dekorert i både slire og skaft. Utsøkte tresorter ble ofte brukt i skaftene på disse knivene, og holken var laget i ulike metaller, også edle metaller. Mange kniver var rikt dekorert. Knivmakere fra Telemark begynte å dekorere med filigran allerede på 1700-tallet. I bryllup var det ikke uvanlig at en mann bar to kniver.

I dag finnes det mange dyktige knivmakere rundt om i landet, og man opererer med begreper som staskniv, brukskniv og bunadkniv. Mens mannens bruk av kniv til bunaden er direkte videreføring av de gamle tradisjonene, bruker nå også kvinner kniv til bunad, men da ofte i en mindre utgave. I tidligere tider var altså den synlige kniven forbeholdt mannen, mens kvinnene heller bar med seg en foldekniv i lomma. Lomma der kniv og andre viktige gjenstander ble gjemt, kunne være sydd inn i stakken. Men den kunne også være ei såkalt løslomme som hang i stakkelinninga i en krok. Slike kroker var helst i messing. I noen områder var de enkelt utformet med selve kroken og et dekorert felt foran. I andre områder var de rikt dekorerte låser med åpningsmekanisme for lomma og krok til å henge den i.

Men også andre draktdeler var av metall. De gifte kvinnenes stasbelter kunne være av messing, men også mennene bar mange steder belter med messingbeslag. Beltene var både funksjonelle og dekorative i de periodene de holdt buksene oppe. I andre perioder tok bukseselene over funksjonen, mens beltene beholdt plassen som dekorelementer. I tillegg har mange folkedrakter hatt ulike spenner i klesplaggene, og disse var som oftest heller ikke av edle metaller.

Brudesølv

Kronebrud av i dag, med forgylt krone fra Osterøy, Nordhordland
Kronebrud av i dag, med forgylt krone fra Osterøy, Nordhordland
Av .
Brud fra Valdres, med hodeplagget «brurrull» og «herdasylv», rød trøye og rød stakk
Brud fra Valdres, med hodeplagget «brurrull» og «herdasylv», rød trøye og rød stakk
Av /Norsk bunadleksikon.

Brudedrakten som kvinnene tidligere brukte på bygdene, inntil ca. 1860 – i enkelte dalfører også senere – er omtrent den rake motsetning til dagens hvite brudekjole. De var svært fargerike og påkostede.

Når det gjaldt brudesølvet, var noen smykker viktigere enn andre, og størst betydning hadde hodeplagget – til bryllup som i draktskikken for øvrig. Til brudedrakten hørte i tillegg gjerne ett eller flere belter, både i sølv eller forgylt sølv eller i messing. I tillegg til søljene brukte man ofte et langt hengesmykke som kalles Agnus Dei eller brudedaler. Brudgommen bar brudgomskors.

Lad

Mandalslad i dukkestørrelse.
Mandalslad i dukkestørrelse.
Av /Norsk folkemuseum.

Hovedforskjellen på lad og krone er at krona som oftest ble laget i ett eller flere hengslede stykker, mens ladet består av flere mindre sølvdeler som er sydd på et underlag av tekstil, som ull, lin eller fløyel. Tøyet kan også være formet som en valk eller rull.

Det ser ut til at krona og ladet har gått i ulike retninger; i enkelte områder er det nesten bare brukt lad, i andre distrikter nesten bare krone, og noen steder begge deler. Man tror også at ladet er eldre enn krona. En annen viktig forskjell er at ladet ble laget på bygdene, i motsetning til kronene, som oftest ble laget i byene.

Det var like stor forskjell på de ulike ladtypene som på krona – alt etter hvilket distrikt det dreide seg om.

Brurerullen fra Vang i Valdres er en type lad laget som en rull av rødt ulltøy med påsydd sølvblonde langs kantene og en rad med glassperler i forskjellige farger. Under perlekanten ligger det tre rader med støler i forskjellige varianter med hengende forgylte Maria-symboler. Ned fra rullen bak henger det lange bånd i metallkniplinger. Pynten ved ørene består av små metallplater som er sydd tett sammen. Kroneladet fra Nes i Hallingdal er formet som en hatt med rød ulldamask. Toppen består av korallsteiner, og under ligger en kant med forgylte støler med løv. Rosesøljer i ulike størrelser er sydd på under stølekanten. Nederst ligger en metallknipling som også er forgylt.

Et annet lad skiller seg totalt ut fra de andre. Det kalles Mandalsladet, hvor bunnen består av noe som minner om en barnehette. På denne hetta er det sydd en metallblonde og mengder av glassperler. Fra hetta står det opp et slags spir, ca. 18 centimeter langt. Spiret er laget av papp og trukket med fløyel, som igjen er dekorert med silkeknuter formet som rosetter. I midten av disse knutene er det påsydd glassperler og speil. På toppen av spiret er det festet påfuglfjær, og innimellom alt sammen henger det løv av sølv. Dette eiendommelige brudeladet viser impulser utenfra og hvor fargeglad den norske bondestanden var, og ikke minst viser det hvilken rik fantasi folk hadde.

Krone

Brudekrone fra Nedre Hallingdal
Brudekrone fra Nedre Hallingdal
Av /Norsk folkemuseum.

Det å bære krone uten å være fyrstelig eller adelig er en særegen tradisjon. I europeisk sammenheng er det uvanlig, og bruk av krone er også vesentlig mer utbredt i Norge enn i andre nordiske land. Dette henger sannsynligvis sammen med at bøndene i Norge var selveiende.

I middelalderen var kronene eid av kirkene – såkalte kirkekroner. Enkelte klostre eide også kroner. Dette hadde sammenheng med katolisismens Maria-dyrkelse; Jomfru Maria-kulten vokser fram, og Maria blir kronet til himmeldronning. Maria symboliserer renhet, uskyld og morskjærlighet. Dette var kvaliteter som etter hvert også ble tillagt kommende bruder – som Jomfru Maria skulle også de krones i himmelen. Mange mener at grunnlaget for vår brudekronetradisjon ble lagt i middelalderen.

Senere ble det vanlig at kronene ble leid ut fra prestegården, og at prestefrua sto for brudepyntingen. Kronene fulgte ofte presten der han fikk kall. Det var svært lukrativt å leie ut brudekroner; det var ikke uvanlig å måtte betale oppimot hundre riksdaler for å leie ei krone. Slett ikke alle kunne bære brudekrone; såkalte besovede bruder måtte nøye seg med ei enkel perlekrone eller ei simpel krone av halm eller kråkesølv. Var du enke og skulle gifte deg på nytt, var det heller ikke snakk om å bruke krone.

Det ser ut til at brudekronene kom i privat eie først etter reformasjonen. Dette er naturlig, for i denne perioden kvittet man seg med elementer fra katolsk tid; det var også i denne tidsepoken mye av kirkekunsten vår gikk tapt. Dermed er det nærliggende å tro at norske storbønder, som stadig var ute og kjøpte og solgte varer, fikk tak i kroner og annet brudesølv og brakte det hjem til storgården.

De eldste brudekronene vi kjenner her til lands, var satt sammen av flere deler og hengslet sammen. Slike kroner finner vi også på Island og i Tyskland, Sverige og Danmark. Disse kronene har klare elementer fra renessanse og middelalder i seg. Symbolene er mange og tydelige, blant annet Jomfru Maria med barnet, Olav den hellige, Daniel i løvehulen, Johannes døperen, de hellige tre konger, etc. Vi finner også utklipte haner som symboliserer fruktbarhet, engler og amoriner, og duer som representerer renhet. Kronene fra den tidligste perioden (rundt 1600) er både mest interessante og best håndverksmessig utført. Gullsmedene i Bergen førte an, og disse tidlige kronene var for det meste laget der. Brudekronene er nesten utelukkende laget i byene.

En annen kronetype var de noe senere trønderkronene. Disse var laget på en annen og enklere måte. De er hele, men har utklipte eller avsagde partier, og har ofte fin gravering. Hengene består gjerne av kuler eller drevne firkantformer.

De typiske kroneområdene i landet er Vestlandet og Trøndelag, bortsett fra Jølster og Voss.

I de indre østlandsområdene og de store dalførene er ladet toneangivende, men det bør presiseres at det er flytende overganger, og ikke alle områder er like godt undersøkt.

Agnus dei og brudgomskors

Agnus Dei
Agnus Dei
Av /Norsk folkemuseum.

I likhet med lad og krone var Agnus Dei («Guds Lam» på latin) et brudesmykke. Det er også kalt «hengjepening» og «brudedaler». Agnus Dei-oblatene som ble delt ut til folket av paven i Roma, er opphavet til våre hengesmykker. Disse smykkene ble gitt som festergaver.

Slike hengesmykker var mer i bruk ellers i Europa. Her i Norge benyttet man etter hvert gangbar mynt, som oftest store sølvmynter, derav betegnelsen hengjepening. Ut fra den store mynten i midten henger det ofte tre mindre mynter og gjerne også løv. Noen av disse smykkene har også glasstein i midten av den store mynten. Det er lite trolig at bondesølvsmeden hadde noen dypere mening med hengesmykket utover at det skulle være pynt for bruden, men i tidligere tider ble tilsvarende hengesmykker båret som amuletter.

Det hadde derimot brudgomskorset, et hengesmykke som bare ble brukt av brudgommen. Dette korset kunne være hult og var av og til et relikviegjemme, trolig fra katolsk tid. Før reformasjonen var det kirkene som eide disse kjedene. Brudgomskorset kunne være formet som Jesus på korset, Maria og Johannes, eller St. Olav med øks og rikseple.

Det finnes også brudgomskors som er laget i filigran.

Belte

Stølebelte

Stølebelter i messing, sølv eller forgylt metall har hørt til den tradisjonelle draktskikken i flere områder av landet. Jølster i Sunnfjord er et slikt område, der også gamle stølebelter er kopiert som del av den rekonstruerte kvinnebunaden.

Stølebelte
Av /Norsk bunadleksikon.

I folkediktinga spiller beltet en vesentlig rolle – i likhet med krona og ladet. I enkelte distrikter kunne en brud bære opptil tre belter, i både sølv og messing. Om brudgommen bar belte, var det helst bare ett. Til kirkebruk ble det også brukt messingbelter. Sølvbeltene ble som oftest bare brukt til brudestasen. Beltet er brukt over hele landet og er antagelig noe av det eldste og mest anvendte tilbehør for både brud og brudgom. Men i noen områder ble beltene brukt bare i enkelte historiske perioder, for så å forsvinne ut av bruk.

I tillegg til lad, krone, kjeder og belter kunne brudepynten også bestå av flere deler med sølvdekor, i tillegg til at en del av klesplaggene var særskilt til bryllupsbruk.

Symbolsk betydning og folketro

Sølvpyntet brud

Kvinne fra Kautokeino i tradisjonell kofte, pyntet som brud. Sølvet har stor betydning i den samiske klesskikken, og en del av søljene kan være svært store. Det pågår en diskusjon om hvorvidt søljene i noen tilfeller har blitt for store, og dermed beveger seg utenfor tradisjonsgrensene.

Sølvpyntet brud
Av .

Sølvet har alltid vært knyttet til folketro og symbolsk betydning. Metallet ble brukt som vern mot overnaturlige farer, og mye av symbolikken er knyttet til religiøse verdier.

Nyfødte barn fikk sydd små sølvspretter i klærne sine, noe som var viktig å gjøre rett etter fødselen. Gjorde man ikke dette, kunne tussene komme og bytte unger. Folk hadde respekt for de underjordiske. Sølvet kunne lege sykdommer til både folk og fe. Det kunne stille blod og øke avlinger. Folk bar arvesølv og kirkesølv som amuletter mot haugfolk og andre onde makter. Slik fulgte tradisjonen med å bære sølv generasjon etter generasjon gjennom historien.

Tradisjonen lever videre i våre dager. Vi gir fortsatt sølv til barna som dåpsgaver, blant annet armbånd, krus og skjeer. Konfirmantene får bunadsølv og andre smykker i gull og sølv, og bryllupsgavene er ofte gjenstander av sølv. Sølv representerer mystikk og magi, det kaller fram drømmer om rikdom, makt og evig lykke. Arvesølvet er en skatt vi bærer med oss inn i framtida.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Fossberg, Jorunn: Draktsølv, 1991, isbn 82-00-07340-8

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg