Faktaboks

William Edward Parry
Sir
Uttale
pˈæri
Født
19. desember 1790, Bath, Storbritannia
Død
8. juli 1855, Bad Ems, Tyskland
Portrett
Portrett av William Edward Parry cirka 1830
Av /Original i Royal Museums Greenwich.

William Edward Parry var en britisk sjøoffiser som ledet tre ekspedisjoner til egnene ved Nordvestpassasjen, hvor Parry Islands er oppkalt etter ham.

Tidlig liv

William Edward Parry ble født i Bath, England. Hans far Caleb Hillier Parry (1755−1822) var lege, guvernør på Bath sykehus og medlem av Royal Geographic Society. Kunst, litteratur og musikk var en del av familielivet. Parry gikk inn i den britiske marinen som trettenåring som resultat av familiens vennskap med admiral William Cornwallis (1744−1819). Admiralen tok med den unge Parry på sitt flaggskip. Parry tjenestegjorde under de siste årene av napoleonskrigene, i konflikten mellom USA og Storbritannia i 1812 til 1814 og i Vestindia (Karibien) til 1817.

Med John Ross i 1818

I 1818 var Parry løytnant og kaptein på HMS Alexander på en ekspedisjon ledet av John RossHMS Isabella. Ekspedisjonen var den første av en lang serie av ekspedisjoner sendt ut av det britiske admiralitetet for å finne en sjøpassasje fra Baffinbukta til Beringstredet. Den returnerte til England med viktige geografiske, meteorologiske, zoologiske og geologiske observasjoner og samlinger. Det var imidlertid uheldig at Ross mente å ha sett en fjellkjede, som han kalte Crokerfjellene, i enden av Lancastersundet som stengte for videre passasje vestover. Parry var uenig i denne slutningen.

Ny ekspedisjon 1819−1820

Som følge av uenigheten med John Ross angående «Crokerfjellene» ble Parry sendt tilbake til området i 1819 med HMS Hecla og HMS Griper, med Matthew Liddon som sistnevntes kaptein. James Clark Ross var med som offisersaspirant på Hecla. Ekspedisjonen kom denne gangen gjennom Lancastersundet og derved motbeviste at John Ross' fjell fantes. Et større område vestover til 112°51′ vestlig lengde ble kartlagt for første gang og ga Parry de 5000 pund som var satt opp som premie for den første til å nå 110 grader vest gjennom Nordvestpassasjen. Isen blokkerte veien videre og vinteren ble tilbrakt i Winter Harbour (Vinterhavn) på sørsiden av Melvilleøya. Dette var den første planlagte arktiske overvintring av britiske marineskip. Vinteren ga god anledning til å bli godt kjent med inuittene og få laget en detaljert beretning om dem. Det ble foretatt en del utforskende sledeekspedisjoner på ettervinteren og ekspedisjonen ble regnet som en stor suksess.

Flere arktiske reiser (1821−1823, 1824−1825 og 1827)

Båtene er dratt opp på land under ekspedisjonen der Parry prøver å nå Nordpolen.

Parrys sledebåter i 1827

Parry returnerte til det samme området i kanadisk Arktis i 1821 til 1823 med marineskipene Fury og Hecla. Året etter var han med de samme skipene igjen i samme område, men denne gangen ble Fury drevet i land på Fury Point, Somersetøya og måtte forlates. Begge mannskapene reiste hjem med Hecla etter overvintringen. På alle de nevnte ekspedisjonene til området nord for det kanadiske fastlandet ble det utført viktige geografiske kartlegginger og vitenskapelige innsamlinger. Parry var nå for sin del ferdig med Nordvestpassasjen.

I 1827 dro han med Hecla til Svalbard i et forsøk på å nå Nordpolen. Skipet nådde helt til Svalbards nordligste øyer, Sjuøyane, hvor Rossøya ble oppkalt etter James Clark Ross. For å finne en høvelig havn måtte de sørover igjen til Sorgfjorden. Derfra startet de nordover 21. juni med to sledebåter som ble dratt over isen eller seilt på åpent vann. Parry ledet med Enterprise mens Ross var leder på den andre båten, Endeavour. De nådde cirka 82°45' nordlig bredde, men oppdaget at den sørlige driften av isen førte dem sørover nesten like mye som de dro båtene nordover. Dette var imidlertid lengst-nord rekorden på den tid og den ble stående i nesten 50 år, frem til 1875. Det var også det første realistiske forsøk på å nå Nordpolen og den første vitenskapelige ekspedisjonen til Polhavet. Parry forble en helt i publikums øyne, men han ønsket ikke å utfordre Arktis mer etter dette.

Senere liv

Parry var kjent i sin tid som en av den britiske marinens mest erfarne arktiske navigatører og utforskere. Han var svært religiøs og var opptatt av helse og velvære for sine mannskap. Overvintringene ble fylt med arbeid, mosjon, undervisning og underholdning for alle.

Parry giftet seg med Isabella Louisa Stanley (1801−1839) i oktober 1826 og de fikk fire barn. Han ble utnevnt til ridder i 1829 og fra 1829 til 1834 var han i lederskapet for Australia Agricultural Company i New South Wales. Tilbake i Storbritannia fikk han flere stillinger i Admiralitetet og oppgaver som blant annet var i forbindelse med innføring av dampmaskiner i skip og med den nye skipskanalen i Skottland, Caledonian Canal. Etter sin kones død i 1839 giftet han seg med Catherine Edwards Hoare (1808−1896) i 1841 og de fikk tre barn. Parry ble utnevnt til kontreadmiral i 1852 og i 1854 ble han guvernør for Greenwich sykehus. Hans helse hadde vært dårlig lenge og i 1855 oppsøkte han kurstedet Bad Ems i Tyskland hvor han døde 8. juli. Han ble gravlagt i Greenwich sykehus gravlund. Gravlunden er nå borte, men Parrys navn står på det store minnesmerket på stedet.

Det optiske fenomenet Parry-bue som han dokumenterte i Arktis i 1819 til 1821 og Parry-krater på Månen er oppkalt etter ham.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Parry, Ann (1963): Parry of the Arctic : the life story of Admiral Sir Edward Parry 1790-1855
  • Parry, W.E. (1821): Voyage for the Discovery of a North West Passage
  • Parry, W.E. (1828): Narrative of an Attempt to Reach the North Pole in Boats
  • The Arctic Voyages of Captain W. E. Parry . London, 1821-1828. 6 Bd

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg