Torpo stavkirke

Omgangsveggenes sviller hviler på en steinmur uten mørtel og er tappet inn i hjørnestavene, som står på flate steinheller. Veggplankene har not og fjær og står i not i svillen og i omgangsveggenes stavlegjer. Stavlegjene hviler i kløftete utsparinger i toppenden av hjørnestavene. Midtrommet bæres av 14 staver, tre mellomstavpar i lengden og to mellomstavpar i bredden. Alle stavene er forankret i grunnstokkene, det vil si at de står ubrutt i full høyde fra gulv til tak, et trekk Torpo er alene om blant stavkirkene. Stavene har karakteristiske firkantete terningkapiteler med skjoldformete flater og påspikrete kraftige profiler over. Naturvokste bueknær er satt inn over kapitelene og stiver av stavene innbyrdes, samtidig som de danner en nedre arkaderekke. Over buene er stavene ytterligere avstivet med en horisontal tang og diagonale planker i kryss, andreaskors. Som i Hopperstad er det tang bare under andreaskorsene, mens for eksempel Borgund og Gol har tang både over og under. Under midtromsveggenes sviller er det satt inn en øvre buerekke. Øverst i midtromsveggene har mellomstavene den vanlige avbladningen, tungen, som avsluttes med utskårne masker.

Takverket består av sperrebind med sperre, saksesperre og hanebjelke, med innfelt mønsås og sideås. Sperrebindene er avstivet med bueknær mot midtrommets stavlegjer. Hvert sperrebind korresponderer med midtrommets mellomstaver. Alle konstruktive ledd er prydet med enkle svertete profiler. I den øvre arkaderekken er det brukt dobbeltprofil, og andreaskorsene har utskårne bladfliker.

Mot øst har omgangsveggen to mellomstaver, en på hver side av den tidligere åpningen mot koret. Begge har sylindriske kapiteler med rankeskurd. Fra kapitelene springer en bue over koråpningen, i dag bevart bare som to mindre segmenter. Over kapitelhøyde har stavene trekantet avbladning med maskehode, på samme måte som mellomstavene i midtrommet.

Arkitekt og stavkirkeforsker Jørgen Jensenius har foretatt en systematisk analyse av kirkens målforhold og mener at byggerne har brukt en trekant der sidene har forholdet 3:4:5, for å utlede bygningens hovedmål. Skipet har forholdet 4:5 mellom bredde og lengde, mens forholdet mellom bredde og lengde i midtrommet er 3:4.

Spor i mellomstavene og i den østre midtromsveggen gir målene på det opprinnelige korets bredde og høyde og viser at det hadde hevet midtrom. Det opprinnelige koret ble utvidet til samme bredde som skipet, muligens allerede på 1200-tallet, da kirken fikk nytt lektorium. Det var dette utvidete koret som ble revet i 1880. Koret hadde portal mot sør, et par mellomstaver i langveggene og hjørnestaver i øst, og var avsluttet med en grunn apsis med sylindrisk opp- bygg og kjegleformet hjelm. Lengden var om lag 3/5 av skipet. Takverket var enklere enn skipets, og trolig hadde koret tønnehvelvet himling.

En runeinnskrift på et inventarstykke forteller at «Torolf gjorde denne kirke». Med seg hadde han ni andre navngitte. Også i nabokirken i Ål var det en innskrift som fortalte at Torolf bygde kirken, men ingen av de andre navnene fra Torpo går igjen. Det er pekt på muligheten for at det er samme byggmester som har stått for begge kirkene, og at han har hatt med seg ulike byggelag og treskjærere. Hypotesen er omdiskutert på grunn av ulike dateringer og stilhistoriske forhold.

Det amputerte kirkerommet er gjennomlyst og renskåret. Veggene og søylerekkene står trehvite, gulvflaten er åpen, og de veggfaste middelalderske kirkebenkene er bevart. Et omriss i gulvet foran koråpningen markerer en middelaldergrav, trolig for en standsperson. På den gjenpanelte koråpningen henger en slags erstatning for en altertavle, noen innrammete dekorerte planker. På gulvet nedenfor står en jernbeslått kiste fra middelalderen som en litt tvetydig hentydning til et alter. Her er heller ingen prekestol. Inventaret forsvant da kirken ble nedlagt og overtatt av Fortidsminneforeningen. I det hele ville det vært et nakent, for ikke å si ribbet kirkerom om det ikke var for det store tønnehvelvet mellom midtromsstavene i øst. Hvelvet er omtalt som et hovedarbeid i norsk middelaldersk monumentalmaleri og har vært en del av et lektorium, et skriftlesningsgalleri, et par meter over gulvet i østenden av skipet.

Lektoriet har kommet til en stund etter at kirken sto ferdig. Tydelige spor viser at skipet tidligere har hatt to sidealtre, ett på hver side av korbuen, med hvelvet overdekning og vegger på tre sider, ikke ulikt alterbaldakinen i Hopperstad. Koret og skipet har vært skilt med en vegg med portal og galleri over. Galleribrystningen er i dag i Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, og har solide rundbuete dvergarkader og et overstykke med en spinklere, gjennombrutt ranke. Motivene og den stilmessige utførelsen tyder på at galleribrystningen er samtidig med kirken. Brystningen ble flyttet og brukt om igjen da tønnehvelvet og det nye lektoriet ble oppført i skipet. Samtidig ble trolig alternisjene revet for å gi plass til nyervervelsen.

Kirken har to vangeportaler i behold, noe værbitte og tjærefylte, men fortsatt fullt leselige. Begge er av den lett gjenkjennelige Sogn-Valdres-typen, med dyrehoder nederst som spyr rankestengler som sirkler seg oppover vangene. Øverst flakser to store, buktende toppdrager og angriper en mindre midtdrage som stuper ned. Døråpningen er rammet inn av slanke, dekorerte søyler som bærer en arkivolt med ranker som slynger seg i tilnærmet sirkelrunde slag. Nedenfor arkivolten stikker det bladknoller ut fra tre sider og gir portalåpningen en tilnærmelsesvis avtrappet rett avslutning. Midtdragens hode har hengt fritt i begge døråpningene, men mangler i dag.

Portalene har samme skjema, men ved nærmere øyesyn kan en skjelne en tobeint drage nederst på venstre vange på sørportalen og sammenkjedete smådrager oppover hele veien, en dyrekjede, mens høyre vange har det vanlige rankespyende dyrehodet og ranke. Planker med avhogde rester av sørportalen til det nedrevne koret er brukt til å tette østveggen i skipet. De viser spor etter en enkel søyleportal. Den hadde plugget fast et løst overstykke som i dag er i Kulturhistorisk museum. Den spiralformete rankefrisen har en karakteristisk spiss øverst. Tilsvarende spiss er antydet på begge vangeportalenes arkivolter.

Portalskurden i Torpo er i det hele svært dyktig skåret, med sikker hånd for detaljer og rytme i komposisjonen. Den stående dragen nederst på sørportalen har, som kunsthistorikeren Martin Blindheim påpeker, en viss motivlikhet med løven på Urnes-portalen. Kombinasjonen med dyrekjedemotivet er svært særpreget, motivet finnes blant annet på Vågå-portalen, som ellers tilhører en annen tradisjon. Kombinasjonen med markert selvstendig arkivolt og tilnærmet rett avsluttet døråpning er også spesiell og peker mot forskjellige undergrupper av Sogn-Valdres-portaler i Telemark, Sogn og Valdres. Særlig har flere forskere understreket likheter med portalen i Hedalen stavkirke i Valdres. Blindheim har påvist en mengde grafitti i kirken, blant annet et par ristninger som meget vel kan være detaljskisser fra portalskjærerens hånd.

En sira (prest) «Biarnar a Thorpom» omtales i et diplom i 1319, mens kirken første gang er omtalt i bevarte skriftlige kilder i 1327/1328, men både kirken og kirkestedet er langt eldre. Stavkirken var ikke den første på stedet. Et større fragment av en portalplanke i Urnes-stil var brukt som gulvbord i koret og kom for dagen da det ble revet i 1880. Fragmentet viser Urnes-stilen i en sen fase, sterkt påvirket av romansk kunst, og kan dateres til begynnelsen av 1100-tallet.

Dateringen av den eksisterende kirken er noe flytende. Med utgangspunkt i skurden har de fleste forskerne datert Torpo til de siste tiårene av 1100-tallet eller omkring 1200. Dateringen støttes av en årringsdatert prøve fra den nordøstre hjørnestaven. Fellingsåret har vært vurdert til 1192. En slik datering er, som arkeolog og kunsthistoriker Erla Hohler har påpekt, ikke uproblematisk med tanke på at portalen i Hedalen er årringsdatert til rundt 1162. Nye prøver og nye tolkninger av tidligere resultater i Torpo daterer imidlertid den ytterste årringen uten barkkant til 1163. Kirken er altså bygd på et tidspunkt senere enn det.

• stavkirke