Rundt 1850 hadde Marinen flyttet det meste av sin virksomhet til Horten. I 1864 flyttet Sjøkadettinstituttet etter, som den siste av de sjømilitære institusjonene. I Horten ble det utdannet sjøoffiserer i 76 år, helt fram til 9. april 1940.
Den industrielle revolusjon førte til at betingelsene for krigføring i perioden fra slutten av 1850-tallet og i de neste tjue år, endret seg grunnleggende og raskt. For Marinens vedkommende førte det til at seilskip av tre med glattborede munnladningskanoner i bredside som avfyrte runde kanonkuler av jern, etter hvert ble erstattet av kullfyrte dampskip av stål med riflede bakladningskanoner i dreibare tårn, sprenggranater, torpedoer og miner, og introduksjon av ny teknologi som for eksempel radiotelegrafi. Hele fartøysklasser og annet stridsmateriell ble i løpet av få år helt uten stridsverdi.
Konsekvensene for utdanningen var store og omfattende, og uenighet om veien videre for utdanningen av sjøoffiserer var dyp. I tillegg til den teknologiske omveltningen kom virkningen av at det sivile skolevesenet var i endring. Utover på 1860-tallet var det dessuten små muligheter for fast ansettelse etter avsluttet skolegang, og det førte til at rekrutteringen til Sjøkadettinstituttet var dårlig. I perioden 1873 til 1876 var det verken kadettokt eller utdanningsvirksomhet ved skolen, mens det ble arbeidet med et nytt undervisningsopplegg. Inn kom flere tekniske fag og større vekt på praktiske øvelser, ut gikk tysk, skriving, tegning og sang. Øverste aldersgrense ved opptak ble økt til 18 år, etter hvert til 19 og 21 år, og det ble innført 12 måneders tjeneste som uteksaminert kadett. Utdanningen ble inndelt i to avdelinger, nederste og øverste. Nederste avdeling varte i tre år og utdannet vernepliktige sekondløytnanter. Øverste avdeling varte i to år og kvalifiserte sekondløytnantene for ansettelse som yrkesoffiserer. «Den nye skole» ble innført i januar 1876 og navnet forandret til Sjøkrigsskolen. Første kull på den nye ordningen talte seks kadetter.
I motsetning til Hærens krigsskole, hvor opptakskravet var examen artium, var opptakskravet på Sjøkrigsskolen avgangseksamen fra middelskolen. Det skyldtes at kandidatene til Sjøkrigsskolen også måtte ha fartstid i utenriksfart i handelsflåten, først minst 12 måneder, etter 1883, 21 måneder og til slutt 18 måneder. Artium ble derfor gitt som del av undervisningen på nederste avdeling. Ordningen med en treårig nederste avdeling for vernepliktige sjøoffiserer, med middelskole, senere realskole, kombinert med utenriks fartstid som opptakskrav, og der artium ble gitt som del av undervisningen på Sjøkrigsskolen. Med unntak for en periode på ti år, fra høsten 1943 i Storbritannia til høsten 1953 i Oslo, ble denne ordningen i prinsippet bevart helt til fram til 1985.
Den teknologiske utviklingen sammen med erfaringene fra nøytralitetsvakten under første verdenskrig førte til at Sjøkrigsskolen fra 1932 fikk en ny skoleordning. Skolen skulle, som før, bestå av en treårig nederste- og en toårig øverste avdeling. Nederste avdeling ble delt i to linjer, dekkslinjen og den maskintekniske linje. Og dekkslinjens 3. klasse ble videre inndelt i tre spesialgrener: artilleri, torpedo og signal. Øverste avdeling skulle bare ha én linje: sjøoffiserslinjen. Nederste avdeling skulle nå ha tre formål: den skulle utdanne fastlønte spesialoffiserer, vernepliktige offiserer og kvalifisere elevene på dekkslinjen til eventuelt opptak på øverste avdeling. Elevene på dekkslinjen skulle føres fram til skipsførereksamen, mens elevene på maskinteknisk linje skulle føres fram til 1. klasses damp- og motormaskinisteksamen. Opptakskrav på dekkslinjen var 18 måneders fartstid på dekk, og på maskinteknisk linje 18 måneders verkstedpraksis og 12 måneders fartstid i maskinen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.