Pierre Bayle

Skeptikeren Bayle, som også var en energisk forkjemper for toleranse, er den betydeligste av de franske emigrantene som søkte til Nederland under Ludvig 14. Som tenker var Bayle ikke særlig original, men han stod i forbindelse med de fleste av samtidens betydelige tenkere, som Arnauld, Boyle, Leibniz, Locke og Malebranche, og forstod å oppta og formidle tidens ideer.

Gjennom sin kritikk av sondringen mellom primære og sekundære sansekvaliteter fikk han også filosofisk betydning – han påvirket her både Berkeley og Hume – og hovedverket Dictionnaire historique et critique (to bind, 1695–1697), det første forsøk på en sammenfattende fremstilling av tidens viten, fikk betydning både for encyclopedistene og for opplysningsfilosofien generelt, blant andre for Voltaire og Rousseau. Han har også øvet påvirkning på Holberg.

I sin filosofi var Bayle selv utpreget skeptiker. Men opp mot fornuften stilte han den religiøse troen. Dens dogmer kan godt stride mot fornuften: troen overgår all fornuft og forstand. Moralen bygger likevel på umiddelbar fornuftsinnsikt, uavhengig av religiøs tro.

Bayle har også spilt en viktig rolle for tidsskriftlitteraturens utvikling, særlig gjennom Nouvelles de la république des lettres, det lærde tidsskrift han utgav i 1684–1687.

• skeptisisme
• toleranse
• opplysningstiden

• Labrousse, Elisabeth: Bayle, 1983