Osip Mandelsjtam

I St. Petersburg kom han inn i kretsen rundt dikterne Nikolaj Gumiljov, Anna Akhmatova, Marina Tsvetajeva og Maksimilian Volosjin, og ble i 1922 gift med Nadezjda Mandelsjtam. Mandelsjtams første dikt ble trykt i 1910, deretter fulgte samlingene Sten (Kamen, 1913) og Tristia (1922); begge kom i nye utgaver i årene 1916–1923, senere samlet med enkelte nye dikt under tittelen Dikt (Stikhotvorenija, 1928). I 1913 skrev Mandelsjtam akmeistenes poetiske manifest, Akmeismens morgen (Utro akmeizma).

Mandelsjtam var påvirket både av symbolismen og akmeismen, men hans stil er dypt original, ofte med bilder hentet fra arkitektur og skulptur. Både innholdet og den strenge formen gir diktene hans et «klassisk» preg. Samtidig er de eminent modernistiske og avviker inntil det uforståelige fra den klassiske russiske 1800-tallslyrikken. Mandelsjtam skrev også prosa, blant annet den selvbiografiske Tidens larm (Sjum vremeni, 1925) og novellen Det egyptiske frimerke (Egipetskaja marka, 1928).

I 1934 ble Mandelsjtam arrestert og forvist i tre år for et satirisk dikt om Stalin. Han fikk ikke publisere i 1930-årene og livnærte seg som oversetter fra engelsk, fransk og tysk. Han fortsatte likevel å skrive dikt. Manuskriptene ble oppbevart i hemmelighet og diktene lært utenat av hans kone og av diktervenner. Det meste av dette materialet kom med i en stor utgave av hans verker, utgitt i USA i 1967. I 1938 ble han arrestert på ny, og døde underveis til en arbeidsleir i Øst-Sibir.

I 1956, under tøværsperioden, ble han rehabilitert, og i 1973 ble det utgitt et utvalg Dikt (Stikhotvorenija, 1973). Under perestrojka og etter Sovjetunionens fall i 1991 var Mandelsjtam en av de dikterne som ble gjenutgitt i store opplag.