Faktaboks

Karl Johan Løvgren Fredriksen
«Stor-Johan»
Født
3. oktober 1844, Hobøl
Død
20. februar 1946, Våler
Virke
Reisende (“tater”)
Familie

Foreldre (usikkert): Karl Gustav Pettersen og hustru Helena Sofie (død 1847 el. 1849).

Gift med Lena Ulrikke («Ulla») Pettersen (1850–25.11.1912), datter av Karl Pettersen («Norske-Pettersen») og hustru Lene.

Karl Johan Fredriksen

Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Karl Johan Fredriksen
Av /NTB Scanpix ※.

Karl Johan Løvgren Fredriksen var en norsk reisende («tater»). Stor-Johan, som han ble kalt, var en legendarisk skikkelse i første halvdel av 1900-tallet og ble av de reisende ansett som en lederskikkelse. Han var høyreist, blond og kraftig og ble lagt merke til. Sammen med sin kone Ulla hadde han 17 barn, inkludert dem de tok til seg («sankebarn»). Familien hadde ikke fast bopel, men reiste rundt med hest og vogn eller slede som handelsfolk. Etter innskjerpingen av handelslovgivningen i mellomkrigstiden ble det i praksis umulig for de reisende å drive omførselshandel, og mye av livsgrunnlaget deres ble borte.

Familie

Stor-Johan var temmelig hemmelighetsfull om sin bakgrunn. Hans slekt kom visstnok fra Sverige, men ettersom de reisende kvinnene kunne føde i private hjem, i et telt, en låve eller under åpen himmel, ble ikke alle barna registrert, og det er vanskelig å finne ut hva som er riktig. Det er aldri dokumentert at han skulle være prestesønn, slik et av ryktene sier. I et gammelt dokument er derimot hans far oppført som skolemesteren Karl Gustav Pettersen fra Rotberget i Hof (nå Åsnes) i Solør. Navnet Løvgren, som han også brukte, tilhører en kjent svensk reisendeslekt. Stor-Johan mistet sin mor da han var tre år gammel, og sin far så han aldri.

Stor-Johan levde sammen med Lena Ulrikke, kalt Ulla. De var aldri blitt formelt viet, men de var gift på tatervis: De hadde fått velsignelse av stammens overhode. Ulla var født i Dalby i Sverige, og hun hadde en sønn, «Lille-Fredrik», før de slo seg sammen. Stor-Johan og Ulla hadde til sammen 17 barn – inkludert dem de tok til seg («sankebarn»).

Liv på reise

Karl Johan Løvgren fikk navnet «Stor-Johan» på grunn av sin veldige styrke og sitt vakre utseende. Med lysblondt hår, himmelblå øyne og kjempestore hender var han en stor og kraftig mann, som alle måtte legge merke til.

Noe fast bosted hadde familien hans aldri, men reiste fra sted til sted på landeveiene i Solør-traktene. De reiste med hest og vogn, eller slede om vinteren. Det må ha vært et ganske imponerende syn når de kjørte i følge med sine hester og vogner. Alt de eide og hadde lå i kjerra, og oppakningen, som bestod av klær og utstyr, var bundet fast bakpå, der også spann og kjeler hang på sin faste plass. Etter kjerra gikk hunden i bånd. Oppå kjerra satt Stor-Johan og Ulla, og barna satt eller lå foran, med høyet som underlag.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at hverdagen ble hard når det skulle skaffes mat til en så stor familie. Når kulden var på sitt verste, fikk de alltid bo hos noen kjente som hadde et krypinn. Det kunne være på kjøkkengulvet, på låven eller i uthuset. Som oftest var det på små husmannsplasser de fikk komme inn. De fattige husmennene visste hva nød var, og åpnet sine hjem for taterne. Hadde taterne handlet til seg en fleskebit, hadde husmannskona potetene, og så delte de av det lille de hadde. Om sommeren kunne de slå opp telt og sove under åpen himmel. Det var ikke så mange som var redde og stengte dørene når det store taterfølget kom til bygda. Stor-Johan var kjent som en hederlig kar, og det var svært mange som kjente dem.

Det fortelles om Stor-Johan at han engang kjørte en fjording fast i ei myr. Men da hesten begynte å synke, krøp Stor-Johan under og løftet den inn på fast mark. Men Stor-Johan var ikke bare kjent for sin styrke. Selv om han ikke ønsket å komme opp i slåsskamper, nektet han aldri hvis det likevel var noen som ville prøve ham; det gikk på en manns ære. Men han satte også sin ære i å overholde lov og rett. Hvis noen i hans familie gjorde seg skyldig i lovbrudd, var han ikke nådig. Han styrte sin familie med faste regler.

Stor-Johan ønsket ikke at noen av hans barn skulle gifte seg med «buroen» (fastboende). I en taterfamilie er det faren som oppdrar guttene og moren som har ansvaret for jentene. Stor-Johan lærte guttene sine hvordan de best laget knivslirer og hvordan de skulle bruke kniv. Av faren lærte de også det som var verdt å vite om hesten. De fleste reisende tok godt vare på hestene sine, og Stor-Johan var kjent for det. Å kurere hester var han ekspert på. Sykdom og skader ble kurert med enkle midler; urter og planter var hans viktige ingredienser. Denne kunnskapen kom ham også til gode i omgang med andre hestekarer. Ikke sjelden ble han budsendt hvis et dyr var sykt på en av gårdene i nærheten.

I mellomkrigstiden ble handelslovgivningen i Norge skjerpet slik at det i praksis ble umulig for de reisende å drive omførselshandel (fra 1952 ble det også forbudt for dem å holde hest), og livsgrunnlaget deres ble borte. Dette fikk også Stor-Johan oppleve, og han fortalte om de vanskelige årene: «Jeg minnes vi var så lutfattige at vi eide verken matbit eller hest. Da var det svårt å være tater.»

Alderdom

De siste årene før Stor-Johan kom på aldershjemmet i Våler, tilbrakte han det meste av tiden med yngstesønnen Petter og svigerdatteren Lotta. Etter at de ikke lenger fikk lov til å benytte hester på landeveien, brukte de en brun kurvslede som de dro etter seg. I den hadde de alt de eide, fra skreppa som sengeklærne lå i til matkista med tørrmat; resten av maten byttet de til seg ved varer og tjenester på gårdene. Barna satt som oftest oppå sleden eller sprang ved siden av. Stor-Johan var glad i barn, så det var han som passet barnebarna når sønnen og svigerdatteren skulle på handel fra gård til gård.

Som mange eldre mennesker ville ikke Stor-Johan på aldershjem, men han innså at det var vanskeligere å reise med følget sitt da han ble svakere til bens. Når våren kom, ville Stor-Johan være med sitt følge og da tok han farvel med aldershjemmet. Han kom hjem igjen før den første snøen falt på bakken, og da kunne de på hjemmet skrive under på at han var i god form for sin alder, selv om hørselen og synet sviktet. Datteren Milla fortalte at når noen i familien besøkte ham på hjemmet, kjente han det på seg at det var noen av hans egne som kom.

På aldershjemmet var Stor-Johan godt likt. Han hjalp til og hugde ved, til tross for at han var blind. Folk som gikk forbi vedskålen, hørte at han mumlet og småpratet med seg selv. Ofte snakket han med Gud. Stor-Johan var en gudfryktig mann, og barnetroen beholdt han hele livet ut. Han likte å være i vedskålen; med bjørkeved på armen var han lykkelig. Lukten av bjørk minnet om bål og landeveien, og for ham var det en god gjerning å sørge for varme til de andre beboerne på hjemmet. Stor-Johan hadde det best når han gjorde nytte for seg; taterlivet hadde lært ham at det var godt å få hjelp i en trengselstid.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Åsnes kirkebok 1870–1889
  • folketellingen 1900
  • D. Grønoset: Tater-Milla, Stor-Johans datter, 1974
  • A. Møller: Tater-dronningen. Marie Lovinie, Stor-Johans datter, 1974
  • L. Borge: Solens og månens barn, 1998

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg