Faktaboks

Johan P. Olsen
Johan Peder Olsen
Født
14. august 1939, Tromsø
Virke
Samfunnsforsker
Familie

Foreldre: Betongarbeider Johan Olsen (1912–2001) og Henny Hauan (1914–2003).

Gift 1959 med lektor Helene Marie Adriansen (20.8.1939–), datter av fabrikkarbeider Alf Adriansen (1914–42) og Olaug Hansen (1914–99).

Johan P. Olsen
Professor Johan P. Olsen avbildet i 1999.
Av /Aftenposten/NTB.

Johan P. Olsen er en norsk statsviter, som var professor ved Universitetet i Bergen fra 1973 til 1993 og professor ved Universitetet i Oslo fra 1993.

Olsen var fra 1970-årene av og inn på 2000-tallet en internasjonalt kjent organisasjonsteoretiker og siden 1980-årene en av Norges og Nordens mest innflytelsesrike statsvitenskapelige forskere. Han har blant annet blitt kjent som en av de fremste representanter for den nyinstitusjonelle måten å forstå organisasjoner og politiske systemer på.

Karriere

Johan P. Olsen disputerte for dr.philos graden i 1971. Olsen var professor i offentlig administrasjon og organisasjonskunnskap ved Universitetet i Bergen fra 1973 til 1993. Siden 1993 har han vært professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Olsen var gjesteprofessor ved Stanford University i perioden 1972 til 1973, 1981 til 1982 og fra 1995 til 1996.

Faglige råd

Olsen har også vært medlem av en rekke internasjonale faglige råd, blant annet ved Max Planck-instituttet i Köln fra 1987 til 1990, European University Institute i Firenze fra 1992 og Centre for European Studies ved Nuffield Institute, Oxford University. Han var medlem av Hovedkomiteen for norsk forskning fra 1973 til 1977.

Forskningsledelse

Fra 1973 til 1977 var Olsen en av lederne av den første Maktutredningen, og fra 1985 til 1991 var Olsen forskningsleder i prosjektet Ledelse, Organisasjon og Styring (LOS). Fra 1994 til 2003 var han forskningsleder ved ARENA (Advanced Research on the Europeanization of the Nation-state), som i 2004 ble et eget senter ved Universitetet i Oslo.

Nyinstitusjonalisme

Som organisasjonsteoretiker har Johan P. Olsen blant annet blitt kjent som en av de fremste representanter for den nyinstitusjonelle måte å forstå organisasjoner og politiske systemer på. Det sentrale poenget for nyinstitusjonalismen er at måten institusjoner er organisert på, i høy grad bestemmer utfallet av de sakene institusjonene behandler. Olsens produksjon kretset omkring de teoretiske aspektene ved dette (da ofte sammen med Stanford-baserte James G. March) og bruk av perspektivet først på norske politiske prosesser og deretter på prosesser innen den Europeiske Union (EU).

Utgivelser

Olsen har en meget stor vitenskapelig produksjon, med internasjonalt innflytelsesrike bøker som:

  • Ambiguity and Choice in Organizations (med J. G. March, 1976)
  • Organized Democracy (1983)
  • Rediscovering Institutions (med J. G. March, 1989)
  • The Reforming Organization (med N. Brunsson, 1993)
  • Democratic Governance (med J. G. March, 1995)

På norsk har han blant annet utgitt:

  • Byråkrati og beslutninger (med Per Lægreid, 1978)
  • Aksjoner og demokrati (med Harald Sætren, 1980)
  • Petroleum og politikk (1988)

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Egeberg, Morten & Per Lægreid, red.: Organizing political institutions : essays for Johan P. Olsen, 1999, isbn 82-00-45398-7

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg