Jean-Luc Godard

Som student tilhørte han miljøet rundt Cinemateket i Paris og skrev kritikker for tidsskriftet Cahiers du Cinéma. Etter å ha arbeidet med kortfilm spillefilmdebuterte han med À bout de souffle (Til siste åndedrag, 1959), en modig skildring av en ung dagdriver og kriminell, spilt av Jean-Paul Belmondo. Filmens brudd med konvensjonene representerte noe helt nytt, og Godard kom plutselig i sentrum for alles oppmerksomhet. Han ble hyllet som talentet som hadde gjeninnført det levende livet i fransk film, og som flaggbærer for den nye bølgen.

Den neste filmen, Le petit soldat (Den lille soldat, 1960), som kritiserte krigen i Algerie, ble imidlertid forbudt av franske myndigheter. I verker som Vivre sa vie (Å leve sitt eget liv, 1962), med ektefellen Anna Karina i hovedrollen, og Une femme mariée (Den gifte kvinnen, 1964) bygde han videre på sine første stilbrudd, med teknikker som distansering, episodisk struktur og improvisasjon. Alphaville (1965) var en distansert og absurdistisk kriminalfilm henlagt til et fremtidssamfunn, mens Pierrot le fou (Min venn Pierrot, 1965) var en ungdommelig innfallsrik og visuell reiseskildring i bredformat og farger med Jean-Paul Belmondo og Anna Karina i hovedrollene.

Gjennom 1960-årene beveget han seg i retning av filmessayet, hvor det tradisjonelle handlingsforløpet vek plassen for en sterkt politisert fortellerform. Utviklingen kulminerte med Week-end (1967), hvor en stor trafikkork tjener som en metafor for den moderne eksistens. De påfølgende filmene var preget av en kompromissløs, marxistisk-inspirert estetikk som inkluderte øvelser i «filmens dialektikk» og videoeksperimenter. Han tok avstand fra sine tidligere filmer.

I løpet av 1970-årene fant han imidlertid tilbake til den fortellende filmen, selv om Sauve qui peut (la vie) (1979), Passion (1982) og Prénom Carmen (Fornavn Carmen, 1983) var preget av sterke, distanserende grep og en tidvis essayistisk form. Je vous salue Marie (1985) plasserte jomfru Maria inn i vår tid og ble kraftig angrepet av kirken. Blant senere filmer bør nevnes Nouvelle vague (1990), en visuelt prangende, poetisk og melankolsk rapport om følelsenes vilkår i vår tid, hvor dialogen er satt sammen av sitater.

Fra 1980-tallet hadde Godard en variabel karriere og var virksom innen både TV, dokumentarfilm, kortfilm og spillefilm. Allemagne 90 neuf zéro (Tyskland ni null, 1991) ble kalt en dekonstruksjon av Tyskland etter Berlinmurens fall, For Ever Mozart (1996) var en flettverksfilm bestående av fire historier, og Adieu au langage (Farvel til språket, 2014) var et smått surrealistisk trekantdrama mellom en mann, en kvinne og en hund. Hans siste langfilm ble dokumentarfilmen Le livre d'image (2018, Gullpalme-nominasjon).

Godard er blitt et begrep i filmhistorien, ikke bare som den nye bølgens intellektuelle enfant terrible, men som personifikasjonen av den konstant søkende og eksperimenterende filmregissøren. I 2011 ble han hedret med en ærespris fra Oscar-akademiet for sitt «lidenskapelige, konfronterende og nyskapende» bidrag til film.

• Film i Frankrike
• filmens historie
• den nye bølgen
• surrealisme

• Bellour, Raymond & Mary Lea Bandy, red.: Jean-Luc Godard : son + image, 1974-1991, 1992, isbn 0-8109-6114-8
• Braad Thomsen, Christian: Kameraet som pen : den nye bølge i fransk film 1958-94, 1994, isbn 87-00-16508-5
• Dixon, Wheeler Winston: The films of Jean-Luc Godard, 1997, isbn 0-7914-3286-6
• MacCabe, Colin: Godard : images, sounds, politics, 1980, isbn 0-333-29074-7
• Monaco, James: The New Wave : Truffaut, Godard, [...], 1976, isbn 0-19-501992-x
• Roud, Richard: Jean-Luc Godard, 2nd ed., 1970, isbn 0-500-47010-3
• Silverman, Kaja & Harun Farocki: Speaking about Godard, 1998, isbn 0-8147-8066-0