Faktaboks

Hannibal Sehested
Født
1609, øya Ösel i Østersjøen, Danmark (i dag Saaremaa, Estland)
Død
13. september 1666, Paris, Frankrike
Levetid - kommentar
nøyaktig fødselsdato ikke kjent
Virke
Statsmann, greve
Familie

Foreldre: Stattholder på Øsel Claus Maltesen Sehested (1558–1612) og Anne Nielsdatter Lykke (1568–1645).

Gift i 1642 i København med grevinne Christiane (1626–1670), datter av kong Christian 4. (1577–1648) og Kirsten Munk (1598–1658; datter av Ludvig Munk (1537–1602).

Brorsønn av Steen Maltesen Sehested (1553–1611); farbror til Jens Maltesen Sehested (1651–1730); svoger til Frederik 3. (1609–1670).

Hannibalsfeiden
I Norge ble krigen fra 1644 til 1645 kalt Hannibalfeiden. Kart over Sør-Skandinavia under Hannibalfeiden. Kryss ved slagsteder.
Hannibalsfeiden
Av .
Hannibalsfeiden
Norden etter freden i Brömsebro i 1645. Ved freden i Brömsebro i august 1645 avstod Danmark-Norge de norske landskapene Jemtland og Herjedalen til Sverige, i tillegg til Ösel og Gotland. Dessuten ble Halland pantsatt til Sverige for 30 år.
Hannibalsfeiden
Av .
Hannibal Sehested
Hannibal Sehested - maleri
Av .

Hannibal Sehested var en dansk statsmann. Han var en av 1600-tallets betydeligste statsmenn i Danmark-Norge. I Norge er han mest kjent som stattholder i perioden 1642–1651, og som grunnlegger av den norske Hæren.

Hannibal Sehested spilte en viktig rolle i organiseringen av en sterkere stat da han var stattholder i Norge. Han bidro til å øke skatte- og militærtrykket på bøndene, samtidig som hans klienter skaffet seg store fordeler. Dette var en viktig forutsetning for maktstrukturen i Norge under eneveldet etter 1660. Da deltok han i nyorganiseringen av regjeringsapparatet i København.

Bakgrunn

Faren døde da Sehested var tre år gammel. Den 20 år eldre fetteren, kansler Christen Thomesen Sehested (1590–1657), hjalp ham frem. Han var elev ved ridderakademiet i Sorø fra 1626 til 1629. Fra 1629 til 1639 var han på studie- og opplevelsesreiser i Europa, i årene 1637–1639 som hovmester for kong Christian 4.s sønn, grev Valdemar Christian.

I 1632 ble Sehested hoffjunker hos Christian 4., og i 1636 ble han forlovet med Christiane, den ti år gamle datteren som kongen hadde med Kirstine Munk. I 1639 ble han forlent med Tranekær len, og i 1640 fikk han i stedet det langt mer innbringende Båhuslen i Norge og ble samtidig utnevnt til medlem av det danske riksrådet. Fra 1640 til 1641 ledet han diplomatiske forhandlinger i Spania.

Stattholder (1642–1651)

Christiane
I 1642 giftet Hannibal Sehested seg med Christiane, kong Christian 4.s datter med Kirstine Munk. Dermed ble han en del av den innflytelsesrike «svigersønnkretsen».
Christiane
Av /Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg Slot 𝒲.

I 1642 ble Sehested gift med kongens datter, og trådte dermed inn i den berømte «svigersønnkretsen». Samme år ble han utnevnt til stattholder i Norge, høvedsmannAkershus og lensherre i Akershus len.

Sehested fant store mangler i måten Norge ble styrt på, og han drøftet dette med Christian 4. i forbindelse med sitt bryllup i København i november 1642. Han fikk med instrukser og fullmakter tilbake, og det viktigste var at han skulle effektivisere beskatningen og få de norske stendene til å bekoste hæren i Norge. Sehested innkalte til et norsk stendermøte i Christiania i april 1643. Den korte innkallingsfristen gjorde det nødvendig med landsdelsmøter, der adel, geistlige og borgere gikk med på å gjenta sine bevilgninger fra 1639 til Hæren.

Han utfoldet stor virketrang som stattholder, der målet var å mobilisere norske ressurser under kongens kontroll. Et sentralt poeng var å mobilisere kreftene i Norge slik at det herfra kunne skapes en motvekt til det svenske overtaket på Danmark. Politikken førte til et rekordartet skattetrykk i Norge, og en kraftig omfordeling av landets materielle ressurser til fordel for en forvaltningselite som utnyttet sine posisjoner i gråsonen mellom skattevesenet, finansstellet og utenrikshandelen.

Hannibalfeiden

I desember 1643 gikk Sverige til krig mot Danmark (Torstenssonfeiden), og Sehested trappet på nyåret 1644 opp de militære tiltakene i Norge. Han innkrevde forsyninger fra bøndene, kjøpte inn utstyr og våpen fra utlandet, vervet offiserer og ryttere i Tyskland og Nederlandene, innkalte og ekserserte bondesoldater – og påla bøndene en stor kontribusjon til å underholde soldatene; den gikk til å finansiere hele hæroppbyggingen. Tiltakene ble godkjent av kongen etter at de var satt i verk, og innebar en kraftig skatteøkning og militarisering av Norge.

Sehesteds ambisjon var å motvirke det strupetaket Sverige skaffet seg ved å okkupere Jylland med tropper som deltok i den tyske trettiårskrigen. I Norge ble krigen fra 1644 til 1645 kalt Hannibalfeiden. Med en kjerne av utenlandske offiserer og leietropper klarte han i noen grad å gjøre den norske bondehæren funksjonsdyktig, med begrensede operasjoner inn i Sverige og ved å stoppe svenske motstøt inn i Båhuslen og Jemtland. Nordmennene hadde ingen sympati for Danmark, og ønsket ikke å provosere svenskene til å rykke inn i Norge. Forbitrelsen over skattene var også stor. Sehested ble flere ganger møtt med rasende protester.

At dette var en krig for danske riksinteresser ble bekreftet da den danske adelen med Sehesteds støtte gikk inn for at det var norske områder som måtte avstås til Sverige ved avslutningen av krigen. I 1645 ble Jemtland og Herjedalen avstått. Idre og Særna hadde blitt okkupert under krigen, og Sehested klarte ikke å få disse bygdene tilbake fra Sverige.

Organisering av en norsk hær

Både før og under krigen ble Sehesteds viktigste oppgave å få satt ordinansen av 1641 om en egen norsk milits ut i livet. Forsøket på å organisere en norsk hær i 1628 hadde raskt forfalt. Ordningen fra 1628 var likevel åpenbart etablert såpass fast at den kunne revitaliseres av en sterk og engasjert ledelse som Sehested utviste. Han lyktes endelig med å etablere et norsk militærapparat gjennom en norsk bondehær, og dermed legge grunnlaget for den nasjonale norske hæren. Han fikk de norske stendene til å bevilge skatter til Hæren og dessuten at de norske krigsskattene ikke skulle sendes ut av landet, men bli benyttet til Norges eget forsvar. Dette var en av grunnene til det danske riksrådets uvilje mot ham.

Under krigen var det blitt oppnådd en militær og finansiell selvstendighet for Norge, i de følgende årene gikk Sehested inn for å befeste og utbygge denne selvstendigheten. I 1646 ble det vedtatt en ny forordning om den norske hær, og i 1647 ble det bestemt at alle norske skatteinntekter skulle innbetales til Generalkommissariatet (opprettet i 1643). Arbeidet med å skaffe landet en flåte av defensjonsskip ble satt i gang, og i 1647 kom opprettelsen av et eget norsk postvesen.

Konflikt med riksrådet

Hannibal Sehested, maleri
Hannibal Sehested stod på svigerfaren Christian 4.s side i hans konflikt med den danske riksrådet.
Hannibal Sehested, maleri
Av /※.

Flere norske historikere på 1900-tallet oppfattet Sehesteds virksomhet som en styrking av Norges posisjon, men det var ikke hovedsaken. I Danmark førte riksrådet en stadig bitrere maktkamp mot Christian 4. Med Christian 4.s ryggdekning kjempet Sehested for kongemakten, blant annet ved å skaffe dokumentasjon om at Norge opprinnelig var et arverike (og ikke et valgkongedømme) – det prøvde kongen å bruke til å motvirke riksrådets press.

Kongens mektigste svigersønn, Corfitz Ulfeldt, var rikshovmester og sjef for de danske statsfinansene – han opptrådte som rådets leder. Kollegene i riksrådet mistenkte Sehested for å svekke de danske riksinteressene ved å bygge opp egne kongelige institusjoner i Norge, særlig var de urolige over at de store norske statsinntektene ble brukt til den norske hæren og at de norske statsfinansene ble administrert av et eget generalkommissariat i Christiania. Dermed skrumpet pengestrømmen fra Norge til Danmark kraftig inn. Rådet og Ulfeldt presset på for å redusere pengebruken i Norge og øke overføringene til Danmark.

Sehested klarte å holde stillingen i Norge til Christian 4. ble vesentlig svekket det siste året av sitt liv. Gjentatte ganger avviste kongen den danske adelens krav om å avvikle de ordninger Sehested hadde etablert i Norge, men i 1647 ble kongen presset til å tvinge Sehested til å la hæren bare omfatte innlandet. Fra kysten skulle marinebasen Bremerholm i København utskrive matroser. Og hærutgiftene i Norge skulle holdes så lave at det igjen kunne sendes store summer til Danmark.

Hannibal Sehesteds posisjon var imidlertid i avgjørende grad avhengig av maktforholdene i København. Christian 4.s død i 1648 åpnet for at det danske riksrådet, som var utfordret av Sehesteds politikk i Norge, kunne få fjernet ham.

Etter Christian 4.s død gjorde Sehested sitt ytterste for å gjøre sin svoger, Frederik 3., vennlig stemt. Han arrangerte en storslått norsk kongehylling for ham i Christiania i august 1648, og gjorde alt han kunne for å hindre at noen kom til kongen med klager. På forhånd organiserte han en omfattende møtevirksomhet der bøndene ble innkalt for å komme med sine skriftlige og muntlige klager. De kom med en mengde klager, med detaljerte påstander om urettferdig beskatning og overgrep. Bøndene ble blidgjort med en skattenedsettelse og fikk strengt forbud mot å komme til kongen med klager. Ikke alle rettet seg etter dette, men Sehested hindret på denne måten en klageflom som kunne ha vært ødeleggende for ham.

Taktikken lyktes i første omgang ved at Frederik 3. beskyttet Sehested mot riksrådets kritikk. Men han måtte finne seg i at det norske hærbudsjettet i 1649 ble skåret ned til 60 000 riksdaler, under halvparten av det utgiftstaket som i 1647 var innført for den reduserte innlandshæren. Dessuten mistet han kontrollen med det norske tollvesenet. Dette hang sammen med at Frederik 3. nå systematisk tok fra sine svogere deres posisjoner og fordeler. Det viktigste for ham var å «vingeklippe» Corfitz Ulfeldt.

Avsatt

Mot Sehested var det fortsatt det danske riksrådet som presset mest. Adelsmiljøet i København beskyldte ham for å fremme norsk separatisme og å oppføre seg som en konge i Norge. Det ble også hevdet at han styrte landet så egennyttig at det var fare for at nordmennenes lojalitet ville gå tapt. Det kom klagebrev fra Norge til København, og Sehested klarte i 1649 å få utlevert en klage fra Bragernes (Henrik Roggen) og sette ham i straffarbeid på livstid. I 1650 fikk riksrådet kongen til å sette i gang revisjon av de norske regnskapene. Sehested følte seg nå så mistenkeliggjort at han forfattet et forsvarsskrift på 300 foliosider. Det fremgår her at han hadde kjempet for de danske riksinteressene, stadig motarbeidet av danske adelsmenn som ikke skjønte hva som skulle til for å holde på Norge. Særlig polemiserte han energisk mot at det var mulig å organisere et brukbart militærvesen i et så stort land som Norge hvis man skulle sende en så stor del av statsinntektene derfra til Danmark som de danske adelsmennene krevde.

Riksrådet lot seg ikke overbevise av forsvarsskriftet. Det ble funnet mangler i regnskapene fra Norge, og i mars 1651 sendte kongen to riksråder til Akershus len for å møte representanter for bøndene ute i bygdene og høre deres klagemål mot Sehested og hans fogder. Det store klagematerialet som strømmet inn under denne rundreisen, ble ikke grundig undersøkt etter at maktkampen ble avgjort 24. juni 1651. Da ble Sehested presset til å gi fra seg alle eiendommer og embeter. Klagene omtalte i liten grad Sehested selv – de var en massiv dokumentasjon av utpressinger og korrupsjon satt i scene av hans underordnede fogder i Akershus len – hvor mye Sehested visste om dette vet vi ikke, men han var sjefen.

Inntekter og eiendommer

Minnestein over Hannibal Sehested
Minnestein over Hannibal Sehested, reist av Johannes Wiedewelt i 1780-årene. Jægerspris slottshave på Sjælland.
Sehesteds plass i Oslo
Sehesteds plass i Oslo. Gata som går tvers gjennom kvartalet heter Sehesteds gate. Oppkalt etter Hannibal Sehested, stattholder i Norge 1642–1651.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Det hørte med til tidens system at de mektige skaffet seg store inntekter. Sehested sikret sine favoritter fordeler i handel, finans- og eiendomstransaksjoner, blant annet de nederlandske kapitalistene Gabriel og Selius Marselis og alle de sønderjyske embetskjøpmennene som ble plassert i viktige posisjoner i Christiania og oppland.

Sehesteds inntekter av Akershus len var svært høye, særlig etter at han fra 1647 fikk beholde dem uten avgift til kongen; ifølge Sehested selv utgjorde dette 40 000 riksdaler i året. Han forskutterte utgifter for kronen og sikret seg i årene etter 1645 store enheter av krongodset i pant og eiendom til lav takst. Dermed ble han Norges overlegent største godseier (jordegods, sagbruk, jernverk, kobberverk og sølvverk) og stilte seg lagelig til for hugg: Striden med det danske riksrådet endte med at Sehested måtte gi fra seg sine omfattende eiendommer i Norge. Frederik 3. tok fra ham alt han eide. Ifølge Sehested selv hadde hans eiendommer i Norge en verdi på 226 000 riksdaler, men regnet etter markedspris lå verdien på over 500 000 riksdaler, det vil si mer enn ett års statsinntekter av Norge.

Flere historikere har lagt vekt på at Sehested holdt møter med stenderrepresentanter og samarbeidet med adelen og borgerne. Disse var nå dominert av danskfødte embetsmenn, som hjalp stattholderen med å styrke statsmakten og berike seg selv på bekostning av bøndene. Sehesteds politikk rammet bøndene hardt, også da han i 1646 skaffet seg selv og den øvrige adelen i Norge en øvrighetsrett som hittil bare den danske adelen hadde hatt, nemlig hals- og håndsrett over bøndene i hovedsognet og nærmeste anneks til setegårdene. De samme bøndene ble nå også pålagt hoveri til disse adelsgårdene. Sehesteds fall stoppet dermed en farlig utvikling.

Rådgiver for Frederik 3.

I årene etter avsettelsen i 1651 avspiste Frederik 3. Sehested med en liten pensjon. Han var fortsatt en ambisiøs mann som helst ville tjene den danske kongen, men han reiste ut i Europa i håp om å vinne en ny posisjon der. Under krigene i årene 1657–1660 var han i august 1658 (Krabbekrigen) nær ved å gå i den svenske kongens tjeneste da Sverige så ut til å kunne erobre mesteparten av Danmark og Norge. Dermed håpet han å vinne tilbake noe av det han hadde tapt. Men under den andre krigsomgangen i årene 1658–1660 (Bjelkefeiden) kom Sehested på Frederik 3.s side og ble en av hans nære rådgivere. Sehested var trolig en av arkitektene bak innføringen av eneveldet i 1660.

I årene 1660–1665 var Sehested riksskattmester og organiserte Skattkammerkollegiet. Da reorganiserte han statsfinansene slik at inntekter og utgifter kom mer i balanse, blant annet ved hjelp av salg av krongods. Han engasjerte seg dessuten i utenrikspolitikken og ivret for å knytte kongen til en allianse med Frankrike og England mot Nederland for å redusere sistnevntes sjømakt. Sehested var ambassadør i Paris og London fra 1662 til 1664, og i Paris i 1666. Der døde han 13. september 1666 av slag.

En gate i Oslo ble oppkalt etter Sehested i 1874. Sehesteds plass i Oslo sentrum er bygd etter modell av Place Vendôme i Paris.

Avbildninger

  • Maleri (av ung mann, antakelig Hannibal Sehested) av ukjent kunstner, 1625
  • Maleri (Hannibal Sehested med hustru og flere) av Karel van Mander, ukjent år; Gavnø slott, Danmark
  • Maleri av Karel van Mander, ukjent år; Wedellsborg slott, Danmark
  • Stikk av Albert Haelwegh, 1650; etter foregående maleri
  • Avbildet på femøres frimerke i 1947; etter maleri av Karel van Mander, ukjent år

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Aktstykker til de norske stændermøders historie 1548–1661, bind 1 hefte 3–4, bind 2 hefte 1–2, 1927–1969
  • Bøggild-Andersen, Carl Olaf: Hannibal Sehested. En dansk statsmand, bind 1–2, København 1946–1970
  • «Hannibal Sehesteds kopibok for 1645», i Samlinger til det Norske Folks Sprog og Historie, bind 2–5, 1834–1838, (med anmerkninger av Jens Christian Berg)
  • Heiberg, Steffen: biografi i Dansk biografisk leksikon, tredje utgave, bind 13, København 1983
  • Johnsen, Oscar Albert (1906): De norske stænder
  • Johnsen, Oscar Albert (1909): Hannibal Sehesteds statholderskab 1642–1651
  • Koht, Halvdan: Biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 13, 1958
  • Låg, Ranveig Langholm: Statsvekst og stattholder: Stattholderembetets funksjoner og utvikling i første halvdel av 1600-tallet, med vekt på perioden 1629–1642, hovedoppgave UiO, 1997
  • Munthe, Carl Oscar (1907): Hannibalsfeiden 1644–1645
  • Mykland, Knut (1973): Skiftet i forvaltningsordningen i Danmark og Norge i tiden fra omkring 1630 og inntil Frederik den tredjes død, Bergen
  • Norske rigs-registranter, bind 8–10, 1884–1887
  • Rian, Øystein (1997): Danmark-Norge 1380–1814, bind 2: Den aristokratiske fyrstestaten 1536–1648
  • Rian, Øystein: Biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
  • Sehested, Thyra (1886): Hannibal Sehested, bind 1–2, København
  • Stattholderarkivet DX, Riksarkivet
  • Statholderskabets Extractprotocol af Supplicationer og Resolutioner 1642–1651, bind 1–2, 1896–1906

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg