Georges Benjamin Clemenceau

Clemencau var utdannet lege. Han ble borgermester i Montmartre i 1870 og forberedte da forsvaret av Paris. Under Pariskommunen i 1871 søkte han forgjeves å spille en meglerrolle. I 1876 ble han Montmartres representant i deputertkammeret, der han snart ble leder av det ytterste venstre. Hans program var en republikansk samling om full gjennomføring av det store verket som var begynt ved den franske revolusjon i 1789. Clemencau ble «ministerstormeren», kolonipolitikkens motstander, som felte det ene ministerium etter det andre. Han mistet sin plass i kammeret i 1893, men hans kampanje for Alfred Dreyfus' uskyld førte ham igjen frem i første linje.

I 1902 ble Clemencau valgt til senator, og i 1906 ble han innenriksminister. Samme høst dannet han regjering som satt til 1909. Sitt reformprogram med blant annet alderstrygd, 8-timersdag og progressiv inntektsskatt fikk han ikke gjennomført, men atskillelsen av kirke og stat ble satt i verk. Utenrikspolitisk styrket han alliansen mellom Frankrike, England og Russland (ententen).

I sitt blad l'Homme libre («Det frie menneske», senere på grunn av sensuren omdøpt til L'Homme enchaîné, «Det slavebundne menneske»), angrep Clemencau fra 1913 militærvesenet, krigsledelsen og defaitismen.

I 1917 fikk den 76-årige Clemenceau igjen i oppdrag å danne regjering. Han dannet «Seierens kabinett», reorganiserte hæren, stimulerte kampmoralen og fikk «defaitister» og pasifister tiltalt og dømt. Fra november 1917 til januar 1920 ble Clemanceau krigsminister. Da tyskerne i mars 1918 truet Paris, etablerte han en felles alliert overkommando med marskalk Ferdidand Foch som sjef. På fredskonferansen i Versailles ble Clemenceau en av «de fire store» og konferansens president. Hans uforsonlighet når det gjaldt sikkerhetsgarantier mot Tyskland, bidrog til å isolere Frankrike i en viss grad fra Storbritannia og USA og skaffet landet mange vanskeligheter i de følgende årene.

Clemenceau, som nå ble kalt «Seierens far», stilte seg i 1920 til valg som president etter Poincaré, men ble slått. Hans regjering falt i januar samme år, og Clemenceau trakk seg tilbake fra politikken. Fra nå av ofret han seg for sitt forfatterskap. Han skrev filosofiske og biografiske verker foruten Grandeurs et misères d'une victoire (oversatt til norsk i 1930), der han gikk til angrep på den franske forsoningspolitikken overfor Tyskland.

• Frankrikes historie – den tredje republikk (1871-1940)

• Dallas, Gregor: At the heart of a tiger : Clemenceau and his world 1841-1929, 1993, isbn 0333497880,
• Watson, David Robin: Georges Clemenceau : a political biography, 1974, isbn 0-413-26410-6,