Fritzøe verk

Allerede i 1623 ble det nevnt ei jernhytte som lå på grunnen til Fritsø gård eller Fritzøehus, en tidligere adelig herregård. Ordet jernhytte ble vanligvis brukt for såkalte rennverk, det vil si en virksomhet hvor en kunne tilvirke visse jernvarer, men hvor man ikke var i stand til å smelte jernmalm. Dette ble først mulig da arbeidere ved Bærums jernverk og Fossum jernverk klarte å bygge og drive masovner fra og med henholdsvis 1622 og 1625/1626. Det er ukjent hvor jernhytta lå nøyaktig.

I 1642 eller 1643 søkte lensherre i Brunla og Numedal, Nils Lange (1609–1652/1653), om tillatelse til å føre jernmalm til Fritzøe og få vanlige privilegier. I 1649 opprettet han verket, med en dobbel masovn. Det kan tyde på at planen allerede fra starten av var å støpe kanoner. Den dobbelte ovnen ble fornyet i 1651, og i 1653 ble det gjennomført fire blåsninger, det vil si fire kortvarige perioder med smelting av jernmalm. Videre bygde Lange en stangjernshammer med to herder, plate-, bolte- og spikerhammer. Stangjernet ble gjennom hele jernverkstida verkets viktigste produkt. Til verket hørte også et sagbruk.

Da Nils Lange døde, arvet de to mindreårige barna hans, Ove og Anna Margrethe Lange, verket. Det var Nils Langes søster, jomfru Ida Lange, som ble barnas verge og styrte verket. Hun ble motarbeidet av myndighetene, og produksjonen var liten, men hun klarte å holde virksomheten i gang helt til 1664. Deretter lå verket nede i flere år fram til 1670, noe som førte til at verket mistet sine privilegier. Ida Lange døde i 1667. Stattholderen, Ulrik Frederik Gyldenløve (1638–1704), Frederik 3.s illegitime sønn, satte i gang en plan for å overta jernverket. I 1670 solgte Ove Lange, som da var blitt myndig, Fritzøe til Gyldenløve.

Det var ingen tilfeldighet at Fritzøe ble det største og viktigste jernverket i Norge. Det skjedde etter at verket kom i familien Gyldenløves eie. I 1671 ble Laurvigen grevskap opprettet som arvegods for Gyldenløve. I det svært autoritære og korrupte dansk-norske dobbeltmonarkiet var nærhet til kongen avgjørende for å lykkes på toppen av samfunnshierarkiet. Gyldenløve hadde fått de viktigste embetene i Norge (han var stattholder og kommanderende general), sjøl om han for det meste oppholdt seg ved kongens hoff i København.

I konfliktene og krigene med svenskene ble Fritzøe en viktig del av det man med et moderne uttrykk kan kalle for det dansk-norske militær-industrielle komplekset. Hele grevskapet Laurvigen ble rettslig, sosial og økonomisk innrettet for å maksimere profitten fra Fritzøe jernverk. Historiker Øystein Rian har derfor betegnet grevskapet som en koloni hvor naturressursene og menneskene – særlig jordbrukerne – ble utbyttet grovt og overskuddet overført til imperiets sentrum.

Gyldenløve fikk særlige privilegier til å drive jernverket i 1673 og 1689. Gjennom privilegiene fikk Gyldenløve omfattende rettigheter over de naturlige og menneskelige ressursene i en omkrets på fire mil rundt masovnen. Denne sirkelen ble kalt for sirkumferens. Det var store deler av Vestfold som dannet sirkumferensen. Den overlappet med sirkumferensen som var gitt til Kongsberg sølvverk, og det tok fram til 1720 før de gjensidig utelukkende rettighetene bergverkene seg i mellom ble avklart.

Rettighetene gikk ut på å kunne fritt bygge og drive masovner og hammerverk der det måtte passe ham, hogge skogen og drive sagbruk, mens ingen andre fikk lov til det. Privilegiene forpliktet bøndene og deres husmenn til å brenne trekull og kjøre kull, proviant og varer for verket. De hadde krav på betaling, men lønna ble fastsatt uten at de fikk et ord med på laget.

Verket forble i familien Gyldenløves eie fram til 1835. Etter Ulrik Frederik Gyldenløve fulgte Ferdinand Anton Danneskiold Laurvig (1688–1754) som eide verket fra 1704 til 1754. Hans sønn Frederik Ludvig Danneskiold Laurvig (1712–1762) arvet verket i 1754 og eide det fram til 1762. Han døde barnløs, og verket gikk over til broren, Christian Conrad Danneskiold Laurvig (1723–1783). Etter hans død oppsto det tvist mellom arvingene. Det var Christian Ahlefeldt-Laurvig (1732–1791) som kom seirende ut av stridighetene, og han eide verket fra 1785 til 1791. Hans etterfølger, Frederik Ahlefeldt-Laurvig (1760–1832) solgte jernverket til den dansk-norske kongen Christian 7. Mellom 1814 og 1817 forble jernverket, ifølge en hemmelig paragraf i Kiel-traktaten, en del av den danske kongens privateiendom, men skulle selges innen seks år.

I 1817 kjøpte et interessentskap verket. Interessentskapet besto av amtsforvalter Michael Falch, kjøpmann Mathias Sartz, prost J.F. Sartz og verkets kasserer Børre Gether («grevlingene»). Det var dårlige konjunkturer i etter at napoleonskrigene tok slutt og det danske markedet falt bort. Eierne kom i økonomiske vansker og måtte gi opp med tap.

I 1835 ble jernverket solgt til etatsråd Willum Frederik Treschow, som også overtok hele grevskapet. Deretter var verket i familiens eie fram til det ble lagt ned i 1868. På mange måter ga jernverket grunnlag for den industrielle utvikling som Treschow-Fritzøe senere har tatt del i.

Fritzøe jernverk bestod av følgende enheter:

• Hovedverket på Langestrand: Masovn, hammere, valseverk og kjettingfabrikk (1642–1868).
• Halleverket: Masovn og hammer (1662–1810)
• Hagenes hammerverk: Hammere (1688–1837)
• Moholt jernverk: Hammer og masovn (1731–1867)
• Barkevigs masovn (1740–1845). Etter 1845 blant annet støperi
• Frolands verk ved Arendal: Masovn (1845–1867)
• Malmgruver ved Arendal og på Langøy ved Kragerø

I 1865 (3 år før nedleggelsen), var det drift ved Hammerdalen, Barkevik (Helgeroa) og Moholt (Siljan).

Sjølve midtpunktet for virksomheten lå alltid på Langestrand i Larvik. Her var det dobbel masovn, som var i drift fra 1642 til 1805 og 1846 til 1867. I tida mellom 1805 og 1846 manglet verket trekull til fyring av masovnen. Hammerverket var derimot i sammenhengende drift fram til 1868. Etter hvert ble det bygd valseverk og kjettingfabrikk på Langestrand.

Det første underbruket ble bygd ved Hallevannet, omtrent midt i mellom Larvik og Helgeroa. Det såkalte Halleverket besto av masovn og hammer mellom 1662 og 1810. Verket fikk trekull fra nærområdet. Hammeren på Halle var i drift fram til 1810.

På Hagnes eller Hagenes i Hedrum lot Gyldenløve bygge et hammerverk med stangjernshammer i 1689, supplert med en annen stangjernshammer i nærheten i 1735. Stangjernsproduksjonen på Hagenes varte fram til 1837.

I 1691 tvang Gyldenløve eierne av Brunlanes eller Nes jernverk ved Hallevannet til å selge verket til ham. Greven ble på denne måten kvitt en plagsom konkurrent og la ned masovnen.

I 1731 bygde Gyldenløve et hammerverk på Moholt på Eidet ved Siljan. Råjernet ble fraktet over Farrisvannet i båt om sommeren og over isen om vinteren. Det ble smidd ut til stangjern og så fraktet tilbake igjen til Larvik. Napoleonskrigene skapte etterspørsel etter jern, og konsernet tok til å bygge en ny masovn på Moholt i 1806. Den ble tatt i drift i 1811 eller 1817 og blåst ned for godt i 1867.

På Barkevik i Helgeroa bygget Gyldenløve masovn i 1740. Denne var i drift fram til 1845. Deretter var drev Treschow et jernstøperi på stedet som var i drift til ut på 1900-tallet.

I 1845 kjøpte Fritzøe Frolands jernverk i Froland på Agder. Der var det masovn fram til 1867. Fritzøe satte i gang en omfattende modernisering av verket.

Den vidstrakte og omfattende produksjonen innebar også at Fritzøe måtte klare å frakte råstoffer og varer mellom de ulike stedene. Konsernet eide flere flere skip, opprettet et verft og sysselsatte flere tusen mennesker med transport.

På den vestre del av den opprinnelige bystranda ble det anlagt kanonbatteri i begynnelsen av 1700-tallet for å beskytte Fritzøe verk som blant annet produserte kanoner for dobbeltmonarkiet. Befestningene i Stavern ble anlagt av samme årsak.

Batteriet var i bruk under napoleonskrigene, men forfalt i 1840-årene. På Langestrand ligger flere bygninger oppført av de militære fra 1807 til 1814 da anlegget ble rustet opp, deriblant kaserner for offiserer og mannskap tilknyttet batteriet – opptil 60 mann på det meste og 5–6 kanoner. Deler av stranda ble benyttet til kullmiler og lager av Fritzøe verks og senere Treschow–Fritzøes trelast.

Gjennom privilegiene av 1673 fikk Fritzøe tildelt noen av de mest verdifulle gruver i Arendalsfeltet, blant annet Torbjørnsbu ved Arendal, og etter hvert fra Langøygruvene i Kragerø. Verket administrerte gruvene rundt Arendal fra Torbjørnsbu gård. Det var spesielt at denne gården, i det som i dag er Arendal, var en del av Laurvigen grevskap.

Et hovedprodukt gjennom mye av verkets historie var ovner. Verket engasjerte ledende treskjærere til å utforme sine ovnsplater i tidens stil. Blant annet finnes bevart flere plater av den kjente rokokkokunstneren Henrik Bech. På 1730-tallet var Fritzøe ledende i utviklingen av etasjeovner, som hadde bedre varmeutnyttelse enn de eldre ovnene. Verket eksporterte også stangjern til USA og kanoner og kuler til arsenalet i København.

Selv om ovner og kanoner er det som huskes best i ettertid, er det stangjern som var det viktigste produktet. Dette ble solgt til andre verk og bedrifter og også eksportert til utlandet. Stangjern er rujern som ble viderebehandlet til smijern. Dette stangjernet ble laget i sin spesielle form for å vise kundene hvor «mykt» Fritzøejernet kunne være.