Fred. Olsen (1929)

Tilfeldigheter og familieintriger førte Thomas Fredrik (den tredje) Olsen til makten i Olsen-dynastiet i 1955. Store verdier var bygd opp gjennom hundre år og tre generasjoner, fra Fredrik Christian Olsen i Hvitsten kjøpte den første synkeferdige seilskuten i 1848. Første generasjon samlet en stor flåte av eldre seilskuter, men det var Thomas Fredrik Olsen (1857–1933), også kalt «Store-Fred», som ledet rederiet fra seilskuter til damp og bygde det opp til å bli ett av landets ledende.

Før sin død laget «Store-Fred» en firmaavtale som slo fast at kvinner ikke hadde arverett i firmaet. Hans to sønner Rudolf Olsen (1882–1951) og den 15 år yngre Thomas Fredrik (kalt Thomas og ikke Fred.) drev firmaet Fred. Olsen & Co. sammen. Da Rudolf døde, ville det vært naturlig om hans datter Sofie Helene (senere gift med Knut Wigert) hadde kommet inn som partner. Hun ble imidlertid skjøvet ut og avspist med smuler av familieformuen.

Med dette var alle penger og all makt samlet i Thomas’ gren av familien. Hans eldste sønn Thomas Fredrik var på dette tidspunkt 22 år gammel, mens lillebror Petter bare var tre år. Det var imidlertid lite som tydet på at den Fred. Olsen som nåtiden kjenner, skulle bli en legendarisk næringslivsleder. Han var tilsynelatende lite interessert i forretninger, og oppmuntret av sin kunstneriske mor tenkte han kanskje mer i retning av en karriere innen malerkunsten. Likevel skulle det bare gå fire år fra Thomas ble enehersker til sviktende helse gjorde det nødvendig å overtale Fred. I 1955, bare 26 år gammel, tok sønnen over et firma som i dagens kroneverdi hadde mer enn én milliard i egenkapital. Han samlet en liten krets lojale medarbeidere, først og fremst Per Hegnar (Trygve Hegnars far), som kom til å bli hans høyre hånd i mer enn 30 år.

Fred. Olsen viste seg snart å ha teft, kraft og visjoner, og han holdt et heseblesende tempo. Han styrte fem børsnoterte rederier, han bygde verdens største tankskip på Aker Stord, han var tidlig ute når det gjaldt å være med på det norske oljeeventyret i Nordsjøen, han var sentral i SAS, og når han ikke var fullt opptatt med sine engasjementer i Norge og resten av Europa, kunne han begynne å tenke på Timex, verdens største klokkeprodusent.

Faren hadde kjøpt det amerikanske Waterbury Clock Company sammen med Joakim Lehmkuhl for en formue under andre verdenskrig, og de tjente stort på å produsere tidsinnstillinger til bomber. Etter krigen ble produksjonen lagt om til billige armbåndsur, og Timex ble en enestående suksess. Enorme beløp fant hvert år veien til skatteparadiset Bermuda, og det var ukjent for norske skattemyndigheter at familien Olsen eide en slik pengemaskin. Men Timex klarte ikke overgangen til digitale klokker, og selskapet ble et pengesluk ved inngangen til 1980-årene. Fred. jobbet desperat for å redde firmaet, og formodentlig svimmel av tretthet sa han nei til verdensrettighetene for Swatch. Likevel, ti år senere var Timex igjen en pengemaskin.

I 1970- og 1980-årene var familien Olsen trolig Norges rikeste familie. Den synlige formuen var stor, den skjulte helt formidabel. Ved en tilfeldighet ble fliker av utenlandsformuen oppdaget av Norges Bank, men granskingen førte ikke frem, og saken bare forsvant. Siden er det blitt offentlig kjent at familien har samlet sin utenlandske formue i en trust i skatteparadiset Liechtenstein.

Fred. Olsens navn er uløselig knyttet til Aker, som familien fikk kontroll over i 1917. Overdreven tro på store tankskip, og ikke minst på Hilmar Reksten, holdt på å knekke Aker etter oljekrisen tidlig på 1970-tallet. Staten reddet verftet, og Fred. Olsen kunne selge sine eierinteresser i selskapet med enorm gevinst i 1985.

I 1994 overlot Fred. Olsen den formelle styringen av familiefirmaet til sin nest eldste datter Anette (1956–). I 1985 hadde han forandret «Store-Freds» firmaavtale og dermed banet vei for at en kvinne kunne overta. Sin lillebror Petter Olsen (1948–) hadde han aldri regnet med, og han hadde effektivt nøytralisert brorens innflytelse. Men Petter slo tilbake, og i slutten av 1990-årene fikk han rettens medhold i at familiedynastiet skulle deles og at han skulle ha halvparten av verdiene.

Resultatet ble et svekket Olsen-dynasti, og Fred. Olsen er etter hvert en mindre markant skikkelse i næringslivet, fortsatt sky og eksentrisk, med en usvikelig tro på at økonomien svinger i bestemte bølger på 50–60 år. Han har uttalt offentlig at en ny, langsiktig oppgangsbølge startet i 1996, men at samtiden ikke vil legge merke til det.

Fred. Olsen er doktor ved University of Heriot Watt, Fellow ved Royal Institution of Naval Architects og har videre titler som Industry Pioneer fra Offshore Energy Center Hall of Fame i Galveston i Texas og Institutium Canariums Dominik Wölfel-medalje.

• skipsfart
• Norsk skipsfartshistorie
• Fred. Olsen (1857–1933)

• H. Krag: Slekten Olsen fra Hvidsten. Fred. Olsens slekt, 1957
• D. Solstad: Medaljens forside. En roman om Aker, 1990
• O. H. Hauge: Fred. Olsen, uautorisert biografi, 1993
• O. H. Hauge: Norsk biografisk leksikon 2