Faktaboks

Fossum jernverk

Fossum verk

Fossum Verk

Fossum verk har vært i familien Løvenskiolds eie siden 1739. Slektsgården ligger i en vakker park. Hovedbygning i empirestil. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Fossum verk i Gjerpen i Skien er et tidligere norsk jernverk. Verket lå ved Hoppestadelven, en halv mil nord for Skien. Kong Kristian 4. ga i 1624 privilegier for å drive jernverk ved Skien til Jernkompaniet.

Familien Løvenskiold kjøpte jernverket med tilhørende eiendommer i 1739. Jernverket ble nedlagt i 1867, men eiendommene er fortsatt i familien Løvenskiolds eie.

Jernverkets forhistorie

Verkets historie begynte i april 1543, da kong Kristian 4. drev ei «jernhytte», det vil si et rennverk, ved jerngruvene nord for Skien. Det fantes ikke noen masovn i rennverket, det vil si at arbeiderne ikke kunne framstille flytende jern og følgelig ikke tilvirke støpegods.

For å drive rennverket hentet kongen spesialister fra Sachsen til Skien. Disse hadde teknologien i hodet og ferdighetene i hendene. Produksjonen var likevel begrenset, og verket ble forpaktet bort etter 1549, først til andre tyske, så i 1570–1580-årene til vallonske (belgiske) bergmenn. Disse lagde med vekslende hell jernvarer, på det meste vel hundre skippund (16 tonn) i året. I 1570-åra var det enda en gang nye arbeidere ved verket, denne gangen engelske jernverksfolk. Engelskmennene forsøkte i ti år å bygge en masovn, men lyktes ikke med det. Om driften i første del av 1600-tallet er det bare sparsomme opplysninger. I en innberetning fra 1619 heter det at bare en av de tre jernhyttene (det vil si rennverkene) ved Skien var i drift, og at den var gammel og forfallen.

Som en følge av de skuffende resultatene med jernverksdriften trakk kongen seg ut i 1624, og overdro all utvikling og drift av alle jernverk i Norge til et privat foretak, det såkalte Jernkompaniet. Kompaniet besto i all hovedsak av to personer: den danske stempelskjærer, myntmester og gullsmed Johan Post, bosatt i København, og tyskeren Herman Krefting, som kom fra Bremen til Norge.

Oppstarten av masovnen og varig drift

Fra og med 1626, muligens allerede et år tidligere, fantes det en masovn i drift ved Fossum jernverk. Dette var fire år senere enn ved Bærums jernverk, men det som skilte Fossum positivt fra Bærum, var at driften var kontinuerlig. Masovnsarbeiderne lyktes med å smelte jernmalm til flytende jern, og serieproduksjon av støpegods var i gang fra første stund av.

Jernkompaniet eide Fossum jernverk fram til 1631. Deretter gikk det til Johan Posts sønn Herman Post, hans søsken og enkelte andre. De eide «alle de jernbergverkes bruk udi Gjerpen», blant annet Fossum, «og dessuten det nye bergverk i Nedenes», det vil si Barbo jernverk ved Arendal. Produksjonen gikk tilbake, og da kong Kristian 4 i 1635 fant ut at det ikke var drift ved verket, falt det tilbake til kronen.

Skiftende eiere og skiftende hell

Kongen overdro jernverket i 1635 til lensherren i Bratsberg (Telemark), Eiler Urne, som eide det fram til sin død i 1641. Jette Gyldenstjerne, Eiler Urnes enke, drev verket videre i et år til også hun døde. Fra 1642 eide den nye lensherren i Bratsberg, riksadmiral Ove Gjedde Fossum jernverk, sammen med Preben von Ahnen. Gjedde kjente til bergverksdrift fra den tid han første tilsyn med Kongsberg sølvverk, og Ahnen var en av landets største godseiere og deleier i ulike jernverk. På denne tida ble det bygd dobbel masovn for kanonstøpning.

Fra 1669 til 1702 var Peter Børting eier av Fossum jernverk. Etter hans død i 1702 arvet sønnen, Kai Børting, en halvdel, mens hans to døtre arvet en fjerdedel hver. Eierne utvidet virksomheten, og kanonstøping i verkets doble masovn ble Fossum verks spesialitet. Verket nøt godt av krigskonjunkturen i forbindelse med den store nordiske krig (1700–1721) da det ble hovedleverandør av kanoner og kuler til militæret. Staten var en ivrig kunde, men en dårlig betaler. Sammen med dårlig bedriftsledelse munnet dette ut i voksende gjeld. Flere av bygningene forfalt etter hvert. Da Frantz Børting døde i 1717 var verkets gjeld større enn formuen. De andre eierne hadde allerede året før begynt å selge seg ut av verket.

Den som så smått om senn ble ny eier var geheimeråd Frederik Christian Adeler (1668–1726). Han begynte å kjøpe opp parter i verket fra 1716 og ble fra 1723 eneeier. Fra 1720 til 1722 forpaktet Nils Josten (1670–1729), eier av Båseland jernverk, verket. I 1722 overtok Adeler den operative verksledelsen og investerte stort for å få verket i forsvarlig stand igjen. Blant de viktigste investeringene var kjøp av flere gårder, en del skogeiendom og et fossefall ved Søndre Aas hvor det på 1500-tallet hadde vært et rennverk. Adeler bygde også dammer og infrastruktur for fløting av tømmer til trekullmilene og sagbrukene. Adeler planla langsiktig for utvidet tilvirkning av stangjern, som ga høyere inntekter enn råjern, men som også krevde mer trekull og flere arbeidstimer per kilo.

Adeler lyktes ikke med å virkeliggjøre planene sine. Han døde i 1726, og verket ble drevet videre av hans arvinger fram til 1729. Da ble det solgt til Ferdinand Anton greve av Danneskiold og til Laurvig (1688–1754). Greven eide også de tilgrensende jernverkene Fritzøe og Brunlanes, og hans motivasjon for kjøpet var å overta deler av Fossums cirkumferens, nærmere bestemt i Slemdal. Da dette målet var nådd, solgte greven verket ved første høve. Dette skjedde i 1734, og de nye eierne var kanselliråd Herman Leopoldus (1701–1759, i 1739 adlet under navnet Løvenskiold) og hans svogere kaptein Peter Deichman (1703–1766, han trakk seg ut av felleseiet i 1736), kanselliråd Carl Deichman (ca. 1700–1780) og kammerråd Wilhelm Deichman (død 1769). Før året var omme gikk Leopoldus ut av felleseiet, men kjøpte verket igjen i 1739, og da som eneeier. I løpet av felleseiet ble verkets jord- og skogeiendom forøkt.

Verket i familien Løvenskiolds eie

Verket har vært i familien Løvenskiolds eie siden da, det vil si i snart 300 år. Herman Løvenskiold kjente svært godt til jernverksdrift fra Bolvig jernverk hvor han ble født. Foreldrene hans var konferanceråd Herman Løvenskiold (1677–1750) og Inger Borse (1677–1714). Faren var sønn av en innvandret tysk kjøpmann, mens moren var datter av Halvor Borse (ca. 1640–1701) som blant annet eide jernverkene Holden (Ulefos) og Bolvig. Inger Borse brakte med seg formuen fra den enorme næringsvirksomheten og rikdommen til Borse-familien. I 1728 fikk Herman Løvenskiold overdratt Bolvig jernverk fra faren og giftet seg med Margrethe Deichman (1708–1759), datter av biskop Bartholomæus Deichman. De to kjøpte Borgestad gård i Telemark i 1731.

Herman Løvenskiold trakk seg tilbake fra driften av Fossum i 1752 og overlot jernverket til den eldste sønnen sin, Bartholomeus Løvenskiold (1729–1788). Han styrte verket fram til 1760 på vegne av Herman Løvenskiolds tre sønner og tre døtre. To av svogerne, kaptein Bartholomeus Rasch (1723–1805) og major Carl Rudolph Schubart (1714-1759), deltok til tider ved viktige avgjørelser. I 1752 og rundt 1760 mistet verket enkelte deler av cirkumferensen sin til Holden (Ulefos) og Kongsberg Sølvverk henholdsvis.

Skiftet etter gamle Herman Løvenskiold, som døde i 1759, ble avsluttet i 1760. Bartholomeus Løvenskiold, som i all hovedsak hadde styrt verket i de siste åtte år, fikk Bolvig jernverk og andre deler av arven. Fossum jernverk tilfalt Bartholomeus' yngre bror Herman Løvenskiold (1733–1799) og Else Kirstine Løvenskiold (1734–1814). Hun var gift med den allerede nevnte Bartholomeus Rasch (1723–1805). Herman Løvenskiold og Rasch ledet verket 1760 til 1764. I 1762 ble Fossum rammet av en voldsom brann som ødela viktige deler av verket, blant annet den gamle masovnen. En ny ble bygd under ledelse av allerede nevnte Carl Deichman, men ovnen måtte støttes opp for ikke å rase sammen. Sjøl om konstruksjon var klanderverdig, ga den gode driftsresultater. Ovnens kapasitet var dobbel så stor som den til den gamle dobbelte masovnen. På denne tida fantes det også en egen skole for verksfolkets barn. For å spare den sterkt uthogde skogen så mye som mulig til trekkullproduksjon, ble kruttsprengning innført i verkets gruver. Kruttet erstattet setteved, som tidligere var blitt brukt ved fyrsetting.

I 1764 kjøpte Herman Løvenskiold ut Bartholomeus Rasch, og Løvenskiold ble eneeier av verket. Fram til sin død i 1799 gjennomførte han viktige innovasjoner innen jordbruk og skogsdrift. Verket leverte først og fremst støpegods, og det har blitt anslått at så mye som en tredel av alt støpegods produsert i Norge på denne tida kom fra Fossum. Spesielt kan en peke på støpejernsovner med to etasjer som verket støpte fra omtrent 1772. Bak ovnenes design i rokokkostil sto verkets ikke navngitte byggmester. Verket hamret også ut en tredel av råjernet til stangjern. I 1792 ble verket – og skiensormådet for øvrig – rammet av en storflom, og produksjonen stanset midlertidig.

Fra 1793 til 1803 ble verket ledet av kammerherre, godseier og trelasthandler Severin Løvenskiold (1743–1818), som også eide Bolvig jernverk. Han var bror av den forrige eieren. I 1803 overtok Severins sønn, som også het Severin Løvenskiold (1777–1856), verket. Han hadde studert berg- og skogvesen i Sachsen og Schlesien, tok i 1796 juridisk embetseksamen i København og ble i 1803 amtmann i Bratsberg (Telemark). Severin Løvenskiold eide verket i over femti år. Verkets jordegods har aldri vært større enn i hans tid. Verket sysselsatte anslagsvis 400 arbeidere, inkludert skogsarbeidere, kjørere og gruvearbeidere.

I 1803–1808 bygde Løvenskiold en ny masovn, og verket gikk over til å produsere mer stangjern. Omtrent halvparten av rujernet skal ha blitt smidd ut til stangjern. I denne såkalte ferskingsprosessen – der karboninnholdet i jernet ble redusert – gikk en del jern tapt, og takket være tekniske innovasjoner klarte verkets arbeidere å redusere tapet fra 23 prosent i 1780 til 21 prosent i 1807 og 16 prosent i 1847/1848. For Fossum som for de øvrige norske jernverkene var perioden 1800-1807 en gylden periode med gode inntekter, sjøl om profitten deres ikke helt kunne måle seg med den til trelastforhandlere eller skipsredere.

De sju gode åra ble fulgt av sju dårlige. Løsrivelsen fra Danmark i 1814 førte med seg nye problemer. Det danske markedet forsvant og Danmark la tolv prosent toll på norske jernprodukter. Norge var i union med Sverige, og billig svensk jern flommet inn på det norske markedet. I 1816 ble jernverksprivilegiene (cirkumferencen) opphevet, det vil si at verkene måtte betale høyere pris for trekull som de ikke lagde sjøl. Sagbruksprivilegiene ble mildnet to år senere, og staten påla jernverkene en tyngende produksjonsavgift. For Fossums del varte de dårlige tidene helt til 1833. Severin Løvenskiold ble i 1828 stattholder i Stockholm, og verket ble ledet av sønnen (Severin Henrik) Ernst Løvenskiold (1803–1867). I 1840-åra ble to kupolovner og et mekanisk verksted innrettet på Fossum. Kupolovnene gjorde det mulig å lage tynnere, finere og mer moteriktig støpegods. Også i ferskingsprosessen skjedde endringer ved at en gikk over til Lancashire-herder. Disse ble fyrt med sinders istedenfor trekull. På 1850-tallet ble ferskingen utført i to nyoppførte "hollowfires" som var herder av ildfast stein i jernrammer. Man prøvde også å overta metoder for framstilling av såkalt maskinjern fra Næs jernverk i 1850-åra. Maskinjernet – en type stål – skulle eksporteres til USA, men tilvirkningen ble for dyr og ikke videre utviklet. I 1854 ga Ernst Løvenskiold verksledelsen fra seg, og det ble bestemt at verket og eiendommene skille gå over til kammerherre Herman Løvenskiold (1819–1873), som var verkets daglige leder, og høiesterettsassessor Otto Joachim Løvenskiold (1811–1882). Verket forsøkte å få innpass på det amerikanske, canadiske og franske markedet, uten å lykkes. Verket gikk med tap på 1850-tallet. Masovnen ble nedblåst for siste gange den 31. mars 1867, og jernverket var nedlagt.

Fossum gård

Severin Løvenskiold bygde i perioden 1811 til 1818 hovedbygningen på Fossum gård, en av Norges fineste empirebygninger. Huset ble tegnet av den tysk-danske byggmesteren Johan Gottfried Bøydler (født ca. 1780). Han ledet også byggearbeidet som for en god del ble utført av tyske håndverkere som ble hentet fra København.

Produkter

I det første tiåret tilvirket arbeiderne jevnt og trutt stangjern og ovner. Fra 1642, da det fantes dobbel masovn ved verket, ble det også støpt kanoner og kuler. I Peter Børtings tid var det spenninger og krig mellom Danmark-Norge og Sverige, og støping av kanoner og kuler ble verkets spesialitet. Verkets kanoner fikk ry for sin gode kvalitet, og verket hadde store leveranser til landforsvaret og flåten under den store nordiske krig (1700–1721). Under Børtingene og Adeler og arvingene var det støpegods som dominerte produksjonen. I tillegg til kanoner og kuler ble det støpt anker- og ballastjern og noen ovner på denne tida. Bare i mindre grad ble det framstilt stangjern som var et kvalitativt mer krevende og inntektsgivende produkt. Kanonstøpingen sluttet omtrent med Adelers død i 1726.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg