Baldisholteppet

Baldisholteppet. De bevarte fragmentene av teppet, som antas å vise månedsbilder for april og mai. Kunstindustrimuseet, Oslo.

Av /KF-arkiv ※.

Baldisholteppet er et billedteppe, det eneste eksempelet på billedvev i gobelinteknikk fra middelalderen som er bevart i Norden og et av de få med romansk karakter som er bevart i Europa. Det er blitt C-14-datert til perioden 1040–1190. Teppet har fått navn etter Baldishol kirke på Nes, Ringsaker, hvor det ble funnet da kirken ble revet i 1879.

Teknikk

Teppet, som befinner seg i Nasjonalmuseet i Oslo, har renning av ullgarn, innslag av ullgarn og noe lingarn. Figurene er vevd liggende, og der to fargeflater møtes vertikalt, skjer sammenbindingen ved hakking, som i senere norsk billedveving.

Motiv

Motivet illustrerer en mann i rustning til hest og en stående mann med skjegg omkranset av fugler. Mellom figurene er en søyle og over løper en buegang. I denne er rester av teksten Aprilis og Maius. Det er etter alt å dømme månedsbilder for april og mai. En palmettranke danner teppets nedre avslutning, en løpende-hund-bord den øvre. Sårkanter langs begge kortsidene tyder på at teppet, som nå er 118 cm høyt og 203 cm bredt, kan ha inneholdt flere månedsfremstillinger og det er rimelig å tenke seg det som del av en serie med fremstilling av alle de 12 månedene.

Teppet har motivmessige og stilistiske paralleller i europeisk, særlig fransk og engelsk kunst, men også likhetspunkter med norsk middelalderkunst. Det kan være vevd i et mindre sentralt, europeisk verksted, men provinsielle trekk underbygger teorien om at det er vevd i Norge.

Proveniens

Etter Baldishol kirke ble revet ble alt gjenværende materiale solgt på auksjon. Vinteren 1886–1887 var Louise Kildal på besøk hos slektninger i området. Sammen med noen venner dro hun til gården Baldishol for å undersøke om det var noe igjen fra kirken. På loftet til en av bygningene fant hun et stykke tykt stoff. Hun ble fortalt at det var blitt funnet under gulvet i klokkerstolen i den gamle kirken.

Kildal vasket og renset billedveven og tok det med til Oslo. Fargene ble klare og rene. Hun reparerte også veven etter beste evne. Etterpå ble det satt opp på veggen i hjemmet. Ved en anledning fikk daværende direktør for Kunstindustrimuseet i Oslo, Henrik Grosch, opp øynene for billedveven. Han skjønte straks betydningen av tekstilen som ble gitt navnet Baldisholteppet. Det ble kjøpt inn til museet i 1887.

Ulike dateringer av teppet

Med bakgrunn i andre europeiske tekstiler mente man først at Baldisholteppet var fra slutten av 1100-tallet til første halvdel av 1200-tallet. I 1889 skrev Henrik Grosch i Gamle norske tæpper at det kunne dateres til tidlig 1200-tallet. Drøye tretti år senere kom Hans Dedekam med boken Baldisholtæppet. Hans konklusjon var at teppet kunne vært vevd i Norge, men ikke før 1180–1190. Senere forskning konkluderte med at teppet var fra etter århundreskiftet 1200.

Nå er Baldiholteppet blitt karbondatert til mellom 1040 og 1190. Ut fra motivet dateres det til 1180–1190.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dedekam, Hans (1918). Baldisholtæppet, Alb. Cammermeyers Forlag
  • Engelstad, Helen (1952). Refil, bunad, tjeld: middelalderens billedtepper i Norge, Gyldendal
  • Sjøvold, Aase Bay (1976). Norsk billedvev, C. Huitfeldt Forlag
  • Koppen, Maria Brekke (1978). Innføring i billedvev, Universitetsforlaget

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg