André Malraux

André Malraux var en fransk forfatter og politiker. Han er en av de mest tidstypiske forfatterne i 1900-tallets franske litteratur.

Han var aktiv revolusjonær i Indokina og Kina i 1920-årene, og deltok i den spanske borgerkrigen. Under andre verdenskrig var han militær leder i motstandsbevegelsen, og informasjonsminister i Charles de Gaulles provisoriske regjering fra november 1945 til januar 1946. Han var propagandasjef for gaullistpartiet RPF fra 1947 og regjeringsmedlem i perioden 1958–1969.

Malraux' politiske utvikling, fra militant kommunist til konservativ og nasjonalist, må sees i lys av de aristokratiske trekkene ved hans personlighet. Han la vekt på en heroisk livsholdning og handlingens verdi, men understreket også livets meningsløshet og hadde en usedvanlig sterk dødsbevissthet. Dette preger hans første romaner, Les Conquérants (1928) og La Voie royale (1930).

La Condition humaine (1933, norsk oversettelse Menneskets lodd, 1934), om bolsjevikoppstanden i Shanghai i 1927, regnes som et hovedverk i 1900-tallets europeiske romanlitteratur. For denne fikk han Goncourt-prisen. L'Espoir (1937, norsk oversettelse Håpet, 1938) er tross sin løse komposisjon et av de betydeligste litterære dokumentene fra den spanske borgerkrigen og rommer noen av Malraux' ypperste skildringer. Hans siste rene roman var Les Noyers de l'Altenburg (1943), første del av en planlagt trilogi. Den ble beslaglagt av Gestapo under andre verdenskrig.

I 1920-årene skrev Malraux essayer om europeisk kultur i krise, La Tentation de l'Occident (1926) og D'une jeunesse européenne (1927). Han utgav senere det kunstpsykologiske verket Psychologie de l'art (1947–1950; utdrag oversatt til norsk, Mennesket og kunsten, 1967) og det kunstfilosofiske arbeidet La Métamorphose des dieux (ufullendt, 1957). Etter en uproduktiv periode utgav han i 1967 første bind av sine erindringer, Antimémoires, en av de største franske boksuksesser etter krigen.

Blant hans siste bøker kan nevnes Les Chênes qu'on abat (1971, norsk oversettelse Siste samtaler med de Gaulle, samme år), erindringsbøkene Lazare (1974) og Hôtes de Passage (1975) samt den posthume L'Homme précaire et la littérature (1977), refleksjoner omkring europeisk diktning.

I 1990-årene var interessen for Malraux meget stor i Frankrike.