øye

Lysenergien opptas og nyttiggjøres av organismene generelt ved hjelp av forskjellige pigmenter. De viktigste er klorofyll, karotenoider og retinene. De grønne klorofyllpigmentene absorberer hovedsakelig lys i den kortbølgede blå og langbølgede røde delen av spekteret, og danner grunnlaget for all oppbygging av organisk materiale ved hjelp av sollysets energi, se fotosyntese.

Visse planter har evnen til å bøye seg mot lyset som om de «ser» hvor det kommer fra; dette kalles fototropisme. Karotenoidene som danner grunnlaget for dette fenomenet, er gule pigmenter som syntetiseres i plantene og absorberer lys i den kortbølgede, blå delen av spekteret. Karotenoidenes molekylstruktur er bygd over et dobbelt vitamin A-molekyl. Vitamin A er forstadiet til retinene, et pigment som bundet til proteinet opsin danner rhodopsin, se synspigmenter, som gir grunnlaget for syn hos dyr. Veien fra plantenes fototropisme til dyrenes syn er således ikke lang, rent kjemisk betraktet.

I øyne forekommer to slags pigmenter: sansecellenes lysfølsomme synspigmenter og det lysavskjermende pigmentet i tilstøtende støtteceller, i visse tilfeller også i sanseceller. Encellede mikroorganismer kan være utstyrt med en pigmentflekk, stigma, som fanger opp variasjoner i lysintensitet. Flercellede dyr kan ha enkeltstående lysfølsomme celler spredt mellom andre celler i huden.

Egentlige øyne taler vi om når flere lysfølsomme celler, som regel utstyrt med spesielle fremspring eller sansestifter (staver, rhabdomer), opptrer samlet. I forbindelse med slike cellegrupper forekommer som regel avskjermende pigment for visse lysretninger, enten i selve sansecellene eller i nærliggende støtteceller.

Det skjelnes mellom øyne med evne til bare å registrere lys/mørke og eventuelt lysretning, og de som kan danne bilder, riktignok med varierende grad av fullkommenhet. En forutsetning for billedsyn er et lysbrytende apparat som samler det innfallende lyset på et sjikt av sanseceller, en netthinne. Videre behøves en innretning som gjør det mulig å bringe gjenstander i fokus også om de befinner seg i varierende avstand, se akkommodasjon. Endelig kreves det høyt utviklede synssentre i hjernen, hvor tolkningen av synsimpulsene foregår.

Foruten hos virveldyr forekommer billedsyn trolig innenfor tre ulike grupper av virvelløse dyr, nemlig hos enkelte ormer, hos leddyr og hos bløtdyr. Øyne for billedsyn fordeler seg på to typer: fasettøyne og kameraøyne. Fasettøyne finnes hos leddyr. Slike øyne kan også gi informasjon om lysets polarisasjonsplan, men den nærmere mekanismen for dette er ikke klarlagt. Kameraøyet, som i prinsipp er bygd som et fotografiapparat, er foruten hos virveldyr utviklet innenfor ulike grupper av virvelløse dyr, uavhengig av dyrenes slektskapsforhold.

På grunnlag av sansecellenes orientering skjelnes det mellom everse og inverse øyne. I everse øyne, som egentlig er omdannede overhudspartier, vender sansecellenes lysfølsomme deler direkte mot det innfallende lyset, slik at lysstrålene først treffer disse delene. I inverse øyne er sansecellene orientert slik at de lysfølsomme delene vender bort fra lyset, så lysstrålene først må passere gjennom selve sansecellene i netthinnen før de når frem til de lysfølsomme delene. Overgangstyper mellom everse og inverse øyne forekommer hos leddyr.

Menneskeøyet er et lukket, blæreformet kameraøye med tykk vegg. De to øynene er bygd som speilbilder av hverandre, men er ellers identiske. Øyet ligger i øyehulen, orbita, og er fortil beskyttet av øyelokkene, palpabrae. Disse inneholder talgkjertler og er på kanten bevokst av hår, cilier, som hindrer at støv og fremmedlegemer kommer inn på øyet. På øyelokkenes bakside ligger den fuktige bindehinnen, conjunctiva, som slår seg over på øyeeplet og sørger for friksjonsløs kontakt mellom dette og øyelokkene.

Mange pattedyr, for eksempel hest, samt krypdyr og fugler, har et tredje øyelokk, blinkhinnen, en hudfold som ligger i den fremre øyekroken innenfor de egentlige øyelokkene. Blinkhinnen hos mennesket er redusert til en ubetydelig rest, den lille halvmåneformede folden plica semilunaris i indre øyekrok.

Øyet fuktes ved hjelp av tårevæske, som produseres av tårekjertelen. Den ligger oppad/utad, like bak øvre øyelokk. Overflødig tårevæske dreneres til nesen gjennom fine kanaler.

Øyet kan beveges ved hjelp av seks ytre øyemuskler, slik at de to øynene alltid er rettet mot samme punkt. Derved oppnås samsyn og stereoskopisk syn.

Selve øyeeplet, bulbus oculi, ligner et fotografiapparat. Det er formet som en kule med en diameter på cirka 24 millimeter. Veggen består ytterst av en fast senehinne, sklera, «det hvite i øyet», som fortil blir gjennomsiktig og får hornaktig konsistens. Dette er hornhinnen, cornea. Innenfor senehinnen ligger den mørke årehinnen choroidea, som fortil går over i strålelegemet corpus ciliare, som gir feste for regnbuehinnen, iris.

Iris er øyets blender. Hullet i iris, pupillen, varierer reflektorisk i størrelse alt etter belysningen. I sterkt lys blir pupillåpningen liten, mens den i mørke er stor. Fargen på iris bestemmes av dens pigmentmengde. En brunøyd person har mye pigment i iris, mens en blåøyd har lite. Irisfargen er arvelig betinget.

Mellom hornhinne og iris ligger det fremre øyekammeret, camera anterior, som er fylt med kammervann, aqueus humor. Dette gir næring til og fjerner avfallsstoffer fra blant annet linsen, som selv ikke har blodåreforsyning. Kammervannet dannes fra strålelegemet, der linsen også er festet med fine, bardunlignende tråder kalt zonula Zinni.

Linsen ligger i synsaksen like bak pupillen og kan ved å variere sin tykkelse forandre øyets brytning, slik at øyet kan fokusere over et område fra de største avstandene til nært hold. Bak linsen ligger det geléaktige glasslegemet, corpus vitreum, som fyller opp det meste av øyets indre.

Mellom glasslegemet og årehinnen ligger netthinnen, retina, hvor synspigmentet og de egentlige sansecellene, staver og tapper, befinner seg. Ved hjelp av de ovennevnte fotokjemiske reaksjonene omdannes her lysstrålenes energi til elektriske impulser. Disse ledes via mellomliggende nerveceller til gangliecellelaget og videre gjennom deres nervetråder til synsnervepapillen, papilla nervi optici, og ut av øyet via synsnerven til hjernen, hvor tolkningen av synsimpulsene finner sted.

Netthinnen inneholder også støttevev og blodårer. Bakerst i øyet har netthinnen en liten gulaktig flekk, macula lutea, hvor tappene er særlig tett sammenstilt. I sentrum av den gule flekk sitter fovea centralis, hvor det bare er tapper. Her er synet skarpest. Skades den gule flekk, vil lesesynet gå tapt.

Øyets netthinne kan sammenlignes med filmen i fotografiapparatet; hvis lyset fokuseres på filmen, blir bildet skarpt. Netthinnens sanseceller har ikke all sin maksimale følsomhet over en og samme bølgelengde. Sannsynligvis finnes tre forskjellige slags tapper, hver med sitt karakteristiske pigment med tilhørende frekvensområde. Netthinnens staver er betydelig mer lysømfintlige enn tappene. I mørke er synet utelukkende formidlet via stavene. Alt ser grått og fargeløst ut. Evnen til mørkesyn, mørkeadaptasjon, kan være svekket, se hemeralopi.

• syn
• øyekirurgi
• øyesykdommer