Økumene, begrep som sammen med avledede ord som økumenisk og økumenikk i de siste hundre år er blitt vanlig som betegnelse på tiltak som vil fremme økt forståelse og samarbeid mellom ulike kirkesamfunn med sikte på å synliggjøre at Kristi kirke egentlig er én.

Grekerne brukte begrepet økumene til å avgrense sin sivilisasjon mot de barbariske fremmede. I Oldkirken ble det brukt om den kristne verden, kristenheten, og konsilene som fattet beslutninger for hele kirken, ble kalt økumeniske konsiler. Etter splittelsen mellom øst og vest, formelt fra 1054, var slike felles beslutninger ikke lenger mulig (se skisma). Tradisjonen om de økumeniske konsiler som uttrykk for den udelte kirke, spiller imidlertid fortsatt en viktig rolle, særlig i Østkirken.

Nikea 325, Konstantinopel 381 og Efesos 431, de tre første økumeniske konsiler, er anerkjent av de fleste kirkesamfunn, inkludert de orientalsk ortodokse kirkene. Lutherske og anglikanske kirker godtar også Kalkedon 451, mens de østlig ortodokse og den katolske kirke regner med ytterligere tre økumeniske konsiler: Konstantinopel II 553, Konstantinopel III 680–681 og Nikea II 787.

De bestrebelser for mer samarbeid, bedre forståelse og større enhet mellom ulike kirkesamfunn, som er et karakteristisk trekk ved de siste generasjoners kirkehistorie, kalles den økumeniske bevegelse. Bevegelsen regner verdensmisjonskonferansen i Edinburgh 1910 som sitt gjennombrudd. Et av bevegelsens bibelske kjerneord er Jesu bønn i Joh 17,21 om at disiplene må være ett for at verden skal tro. Målet er at den enhet som Det nye testamente taler om, skal bli synlig i kirkenes liv med hverandre. Symbol for den økumeniske bevegelse er skipet.

Den økumeniske bevegelse er ikke identisk med en bestemt organisasjon, men Kirkenes Verdensråd(KV) er et sentralt samlingssted. KV ble dannet i 1948, og bare kirker kan være medlem av rådet.

Bilaterale dialoger, dvs. dialoger mellom to kirkesamfunn, foregår både internasjonalt og nasjonalt, og det er ofte de nasjonale eller regionale samtalene som fører til avtale om kirkefellesskap. I mange land har en del protestantiske kirker sluttet seg sammen i unerte kirker, og i Norge har Den norske kirke og Metodistkirken inngått en avtale om utvidet fellesskap og det som kalles alter- og prekestolfellesskap. Porvoo-avtalenmellom de anglikanske kirker i Storbritannia og lutherske kirker i Norden og Baltikum er et annet viktig eksempel på at den økumeniske bevegelse har ført til konkrete resultater. Av protestantiske kirker er det særlig pinsevennene som har nølt med å slutte seg til bevegelsen.

Den katolske kirke var lenge avvisende til den økumeniske bevegelse ut fra det syn at sann forening bare kunne skje ved at de som hadde forlatt Moderkirken, vendte tilbake. Opprettelsen av et sekretariat (i dag Rådet) til fremme av kristen enhet i Vatikanet i 1960, og ikke minst det 2. Vatikankonsil 1962–65, endret dette gjennom flere dekreter om økumenismen. Siden 1967 har den katolske kirken engasjert seg i bilaterale dialoger. Særlig har forholdet til den ortodokse kirke bedret seg, og i 1965 ble de gjensidige bannbullene fra splittelsen mellom øst og vest i 1054 tilbakekalt. Et forsøk 1998 på å avkrefte den aktuelle gyldighet av bannlysningen mellom katolikker og lutheranere når det gjelder læren om rettferdiggjørelsen, har imidlertid ikke vunnet tilstrekkelig offisiell katolsk støtte. Den katolske kirke er ikke medlem av KV, men deltar i noen av rådets kommisjoner, spesielt Faith and Order.

Også ungdom og studenter har funnet sammen i internasjonale og tverrkonfesjonelle bevegelser som KFUM/KFUK og Studentbevegelsen. I tillegg har mange åndelige bevegelser også gått på tvers av konfesjonsgrensene fra pietismen av, og har lagt grunnlag for at likesinnede fra mange kirker kunne kjenne en felles tilhørighet.

Kristenhetens historie har vært preget ikke bare av konstant forgrening mot større mangfold, men også av konfesjonelle kontroverser som har ført til splittelse og kirker som har opptrådt som motstandere. Den moderne økumeniske bevegelse har forløpere i tidligere enhetsbestrebelser, som forsøkene i middelalderen på å gjenforene Østkirken og Vestkirken, eller forsøkene på å skape enhet mellom de mange reformasjonskirkene, eller mellom reformasjonskirker og den ortodokse kirke. Misjonen fra 1800-tallet av fulgte de konfesjonelle skillelinjene, men viste også mange steder hvor meningsløst det var å opptre som konkurrenter i stedet for som trosfeller.

I tiden etter 1910 fløt den økumeniske bevegelse i to strømmer: Life and Work,som ville skape enhet gjennom praktisk samarbeid og felles innsats i misjon og sosialetisk engasjement, og Faith and Order, som særlig gjennom læresamtaler ville ta fatt i den teologiske uenighet mellom kirkesamfunnene. KV forente disse strømmene i en felles organisasjon, og særlig gjennom deltagelsen av de ortodokse kirkene er rådet blitt mer enn en protestantisk samlingsbevegelse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.