Østerrike, parlamentet

Parlamentet i Wien. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Østerrikes samtidshistorie er landets historie fra 1990-årene og frem til i dag. Østerrike ble medlem av EU i 1995 og Schengenavtalen i 1998. Landet har siden 1990-årene opplevd økt tilslutning om innvandringskritiske og høyreradikale partier, og de to tradisjonelt største partiene, det konservative ÖVP og det sosialdemokratiske SPÖ, har hatt tilbakegang.

De siste årene har Østerrike måttet ta et oppgjør med landets fortid under andre verdenskrig, og det har blitt innført lovforbud mot å fornekte eksistensen av gasskamre og holocaust. Det østerrikske samfunnet har også blitt rystet av alvorlige overgreps- og bortføringssaker.

Medlem av EU og innføring av euro

Østerrike var med på å danne EFTA i 1959 og ble knyttet til EF gjennom en avtale i 1973. Begivenhetene i Øst-Europa ved slutten av 1980-årene, og spesielt Tysklands samling i 1990, etter å ha vært delt i Øst- og Vest-Tyskland, endret også Østerrikes statsrettslige posisjon. Landet frasa seg flere av sine forpliktelser fra 1955, og sommeren 1989 søkte Østerrike om medlemskap i EU (EF). Landet forhandlet sammen med Sverige, Finland og Norge, og ved folkeavstemningen i juni 1994 gikk 66,4 prosent av velgerne inn for medlemskap. 1. januar 1995 ble Østerrike medlem av EU, og landet undertegnet Schengenavtalen i 1998.

Kort etter at Østerrike var blitt medlem av EU, ble den østerrikske schilling, som den eneste av de nye medlemslandenes valutaer, opptatt i det europeiske valutakurssamarbeidet (ERM). Etter betydelige spareplaner for å redusere budsjettunderskuddet var Østerrike klar for medlemskap i EUs økonomiske og monetære union fra 1999, og kom således med i den første puljen av land som byttet ut sin nasjonale valuta med euro i 2002.

Strengere innvandringspolitikk

Det sterkt høyreorienterte partiet FPÖ (fra 1995 kalt Die Freiheitlichen) ledet av Jörg Haider gikk sterkt frem fra midten av 1980-årene, selv om partiet ved valget i 1995 måtte notere en tilbakegang. Partiet er sterkt kritisk til innvandrere og har også fanget opp mye av EU-skepsisen i befolkningen, samt en mer generell misnøye med de etablerte partiene. FPÖ organiserte i 1993 et «borgerinitiativ», der over 400 000 skrev under på et krav om å stoppe innvandringen og innføre sterkere kontroll av landets innvandrere. Initiativet ble sterkt kritisert av de andre partiene og av kirken, og det medførte at et mindretall gikk ut og dannet et nytt, liberalt parti. Senere samme år ble flere personer som hadde støttet innvandrernes sak, skadet av brevbomber, og i de nærmeste årene opplevde Østerrike flere tilfeller av rasistisk motiverte voldshandlinger.

Ved valget i 1999 oppnådde FPÖ sitt beste resultat noensinne på landsbasis, og ble landets nest største parti med 26,9 prosent av stemmene, nøyaktig jevnstort med det konservative ÖVP. Begge partiene fikk 52 mandater i nasjonalforsamlingen. Det sosialdemokratiske partiet, SPÖ, fikk 33,1 prosent av stemmene og 65 mandater i parlamentet, og beholdt sin posisjon som Østerrikes største parti. FPÖ og ÖVP innledet imidlertid forhandlinger om regjeringsdannelse, og i februar 2000 var den nye regjeringen klar, under ledelse av ÖVPs Wolfgang Schüssel, etter at Haider hadde trukket seg som FPÖ-leder.

Boikottet av EU

Den nye regjeringen ble møtt av store demonstrasjoner i Østerrike og i andre europeiske land. EUs øvrige medlemsland og blant annet Norge innstilte sine forbindelser med Østerrike på regjeringsnivå. Bakgrunnen var FPÖs nasjonalistiske og fremmedfiendtlige politikk og Jörg Haiders forskjellige uttalelser, blant annet knyttet til forhold under andre verdenskrig.

Etter få måneder opphevet EU-landene sin politiske boikott av Østerrike, for øvrig den første i sitt slag i EUs historie. En spesielt oppnevnt granskningskommisjon hadde da konkludert med at landet etterlever menneskerettighetene og «felles europeiske verdier». Regjeringskoalisjonen gikk imidlertid i oppløsning i september 2002 etter en serie indre stridigheter i FPÖ. Siden 1999 hadde man også hatt flere episoder innad i regjeringen som endte med at statsråder trakk seg.

Ved forbundsdagsvalget senere på høsten mistet FPÖ to tredeler av sin oppslutning fra 1999. Koalisjonspartneren ÖVP fikk en tilsvarende fremgang og ble med 42,3 prosent nasjonalforsamlingens største parti, for første gang siden 1966. Også SPÖ (sosialdemokratene) gikk frem, til 36,5 prosent. Men ÖVP/FPÖ beholdt flertallet, med 97 av Forbundsdagens 183 mandater. Etter langvarige sonderings- og forhandlingsrunder over hele partiskalaen dannet Wolfgang Schüssel en ny koalisjon av ÖVP og FPÖ.

Oppgjør med fortiden

Sosialdemokraten Heinz Fischer vant presidentvalget i 2004. Thomas Klestil, som gjennom sine to seksårsperioder fikk gode skussmål for jobben med å reparere skadene etter avsløringene av forgjengeren Kurt Waldheims nazistfortid, døde av hjerteattakk kort tid før Fischers innsettelse. Forbundsdagsvalget i 2006 brakte sosialdemokratene tilbake i posisjonen som største parti, med rundt 36 prosent, knepent foran de konservative. FPÖ, som året i forveien igjen ble splittet i et klarere innvandringsfiendtlig og et mer liberalistisk parti, var nå ute av regjeringsdiskusjonene. Den nye koalisjonen ledes av SPÖs Alfred Gusenbauer.

Under ÖVP/FPÖ-perioden anses østerriksk politikk å være dreid mot høyre i asyl- og innvandringsspørsmål. Samtidig ble det foretatt innstramninger i pensjonssystemet og i velferdspolitikken for øvrig; reformer som utløste den første generalstreiken siden 1950-tallet og de største massedemonstrasjonene noensinne.

Oppgjøret med fortiden var et tema i østerriksk offentlighet, også i begynnelsen av det nye århundret. Lovforbudet mot å fornekte eksistensen av gasskamre og holocaust kom til anvendelse i flere langvarige rettsprosesser. Ved 60-årsmarkeringen for den andre republikk i 2006 fastslo president Heinz Fischer «som en etablert sannhet» at Østerrike ikke var et offer, men en utøver under andre verdenskrig.

Bortførings- og overgrepssaker

To alvorlige bortførings- og overgrepssaker som ble rullet opp, rystet både Østerrike og omverdenen og førte til debatt på flere plan; mulige særtrekk i samfunnsstrukturen var ett av temaene. I 2006 greide 18 år gamle Natascha Kampusch å flykte fra sin kidnapper, Wolfgang Priklopil, som hadde holdt henne fanget i over åtte år. Han begikk selvmord umiddelbart etter flukten.

Josef Fritzl ble dømt til livsvarig fengsel for forbrytelsen som ble rullet opp i 2008. I 24 år holdt han datteren Elizabeth innesperret i en kjellerbunker under familiens hus, der han fikk sju barn med henne; tre av dem hadde levd hele livet i fangenskap.

Høyreradikal fremgang

Sommeren 2008 brøt det kristeligdemokratiske partiet ÖVP med sin koalisjonspartner, det sosialdemokratiske SPÖ. Bakgrunnen var en endring av SPÖs EU-politikk, i det partiet nå ville legge ut alle traktatspørsmål til folkeavstemning og ikke lenger avgjøres av nasjonalforsamlingen; indre spenninger i partiet var blitt forsterket etter avstemningen hvor irske velgere satte foten ned for Lisboa-traktaten.

Nyvalg ble holdt i september, bare to år etter forrige valg. Her fikk både SPÖ og ÖVP sitt svakeste resultat siden 1945, henholdsvis 30 og 26 prosent. I desember dannet imidlertid de to tradisjonelt dominerende partiene i østerriksk politikk en ny koalisjonsregjering, nå under ledelse av SPÖs Werner Faymann. Størst fremgang ved valget hadde de to høyreradikale, innvandringskritiske partiene, og endte med til sammen 29 prosent av stemmene – 43 prosent i velgergruppen under 40 år. For første gang kunne også unge mellom 16 og 18 år stemme ved dette valget. De høyreradikales frontfigur gjennom mange år, Jörg Haider, mistet livet i en bilulykke kort tid etter valget, og 25 000 mennesker møtte opp til begravelsen i Klagenfurt i delstaten Kärnten.

Innvandringsbølge og Ibiza-affære

I 2015 støttet den østerrikske Kern-regjeringen (SPÖ og ÖVP) den tyske forbundskansler Angela Merkels åpne dør-politikk, og tok imot rundt 90 000 flyktninger, de fleste fra Syria. På grunn av sterk politisk motstand, spesielt fra FPÖ, snudde imidlertid regjeringen raskt og strammet hardt inn i perioden etterpå.

I forbundspresidentvalget i 2016 vant Alexander Van der Bellen (tidligere leder av partiet Die Grünen) med knappest mulig margin over den høyrepopulistiske FPÖ-politikeren Norbert Hofer, under en valgkampanje hvor innvandringspolitikk var en av hovedtemaene. Valget ble imidlertid erklært ugyldig av den østerrikske forfatningsdomstolen på grunn av uregelmessigheter i telling av forhåndsstemmer. Van der Bellen vant gjenvalget i desember 2016 med større margin.

Ved parlamentsvalget i november 2017 kollapset støtten for partiet Die Grünen. ÖVP og FPÖ gikk kraftig fram og dannet en borgerlig regjering under forbundskansler Sebastian Kurz. Sebastian Kurzs borgerlige regjering falt imidlertid i mai 2019 etter at FPÖ-leder Heinz-Christian Strache måtte trekke seg fra regjeringen som følge av den såkalte Ibiza-affæren.Et forretningsministerium ledet av Brigitte Bierlein tok over i påvente av nyvalg 29. september 2019. Valget endte med framgang for ÖVP, Die Grüne og de liberale (NEOS), og nedgang for FPÖ og sosialdemokratene.

Etter hundre dagers forhandlinger, gikk FPÖ og Die Grünen inn i en koalisjonsregjering, for første gang i Østerrikes historie. Sebastian Kurz ledet nok en gang regjering.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg