Forfatningen i Østerrike er fra 1920, endret i 1929, men den ble satt til side i 1934 da Østerrike innførte et autoritært regime. Fra 1938 var landet inkorporert i det tyske rike, men forfatningen ble gjeninnført i 1945. Etter denne forfatningen er Østerrike en parlamentarisk-demokratisk forbundsrepublikk. Landet fikk først full uavhengighet 1955 mot å forplikte seg til utenrikspolitisk nøytralitet. Etter kommunismens sammenbrudd har denne forpliktelsen mistet mye av sin betydning, og Østerrike ble medlem av EU 1995.

Landets statsoverhode er en president, valgt i allmenne valg for seks år og med mulighet for ett gjenvalg. Presidenten har formelt myndighet til å iverksette spesielle tiltak i unntakstilstander, men reelt spiller han primært en seremoniell rolle. Den reelle utøvende makt ligger hos forbundskansleren og regjeringen. Formelt får en kanslerkandidat oppdraget med å danne regjering fra presidenten, men reelt er det den partipolitiske situasjon i nasjonalrådet (Nationalrat) som avgjør hvem som får oppdraget. Kansleren og regjeringen er ansvarlig overfor nasjonalrådet. Det har 183 medlemmer valgt i allmenne valg for fem år. Mandatene fordeles forholdsmessig mellom partiene. Nasjonalrådet har, sammen med forbundsrådet, lovgivende myndighet. Lovforslag fremlegges først i nasjonalrådet. Forbundsrådet (Bundesrat) kan gå imot vedtak i nasjonalrådet, men det siste kan overprøve forbundsrådets vedtak med enkelt flertall. Forbundsrådet har 62 medlemmer valgt for ulike perioder av de ni landdagene og slik at partiene blir forholdsmessig representert. Presidenten kan oppløse nasjonalrådet.

Politikken har i hele etterkrigstiden vært dominert av det konservative sentrumspartiet ÖVP (Österreichische Volkspartei) og det sosialdemokratiske partiet SPÖ (Sozialdemokratische Partei Österreichs). I perioden 2000-2003 regjerte ÖVP sammen med det høyrenasjonalistiske partiet FPÖ (Freiheitliche Partei Österreichs). De Grønne (Die Grünen) er representert i flere delstatsregjeringer. I 2012 ble partiet Team Stronach dannet av den østerriksk-kanadiske forretningsmannen Frank Stronach.

Østerrike er inndelt i ni land (Länder), hvert ledet av en folkevalgt landdag. Utøvende myndighet er lagt til en parlamentarisk ansvarlig landregjering, hvis leder kalles Landeshauptmann. Forfatningen definerer statens og landenes myndighetsområder. Generelt er imidlertid det politiske system nokså sentralisert. Landene står imidlertid fritt til å vedta egne lover på alle områder hvor ikke staten eksplisitt er gitt myndigheten. Kommunene styres av folkevalgte råd, borgermestere valgt av rådene og utøvende komiteer.

Lovgivningen går tilbake til det 19. århundre. Privatretten ble kodifisert i 1811, strafferetten skriver seg fra 1852 og 1873 (straffeprosessloven), mens lovene om domstolsorganiseringen ble vedtatt i 1895–96. Domstolsordningen er felles for sivile og kriminelle saker og faller normalt i tre ledd. Det første ledd dannes av ca. 200 lokale retter (Bezirksgerichte) og 17 land- og kretsdomstoler (viktige saker). I alvorlige straffesaker settes rettene med jury. Annen instans utgjøres av fire høyere landretter (Oberlandesgerichte). Øverste instans innen den ordinære rettspleie er høyesterett (Oberster Gerichtshof). Det er også en forvaltningsdomstol og en forfatningsdomstol.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.