Økonomi og næringsliv på São Tomé og Príncipe

São Tomé og Príncipe er en av Afrikas minste stater, med et lite produktivt jordbruk som viktigste næringsgrunnlag. På 2000-tallet begynte leting etter olje, og oljefunnene som er gjort ventes å føre til dramatiske endringer av øysamfunnet.

São Tomé og Príncipe hadde ved selvstendigheten en klassisk plantasjeøkonomi med et mindre antall kakaoplantasjer, kontrollert av et fåtall portugisiske eiere. Økonomisk tilbakegang etter selvstendigheten skyldtes både at de fleste portugisere forlot landet, og at regjeringen 1976 nasjonaliserte plantasjene, hvilket medførte ytterligere kompetanse- og kapitalflukt. Nasjonaliseringen bidrog til en sterk reduksjon i produksjonen av kakao, som tradisjonelt har stått for over 90 % av eksportverdien. Betydelig prisfall på kakao og bortfall av ordninger med skjermet adgang til det portugisiske markedet bidrog også til nedgangen. Landbruket, inkludert fiskeri og skogbruk, sysselsetter i underkant av 40 % av befolkningen, og står for knapt en firedel av BNI; servicesektoren er den største, industrien er lite omfattende. Lav kredittverdighet førte til at São Tomé og Príncipe etterfulgte krav fra Verdensbanken og IMF om økonomisk liberalisering i 1980-årene. 1997 vedtok parlamentet opprettelsen av den første frihandelssone i Guineabukta, med ny dypvannshavn og et senter for avgiftsfri handel og offshore finansielle tjenester på Príncipe.

Turismen er under utvikling, og ventes å spille en fremtredende økonomisk rolle.

São Tomé og Príncipe er tradisjonelt et jordbruksland basert på plantasjedrift. Jordbruket er dominert av kakao, landets eneste eksportartikkel av betydning. Etter nasjonalisering av plantasjene 1976, ble et privatiseringsprogram gjennomført fra 1985, for å øke produktiviteten. Kakaoeksporten er landets viktigste inntektskilde, og har siden selvstendigheten stått for vel 90 % av total eksportverdi, men produksjonen har vært variabel. Øvrige eksportprodukter er kopra, kaffe og palmeolje og -kjerner, men også for disse produktene sank produksjonen drastisk etter selvstendigheten. I 1990-årene ble det utviklet en betydelig produksjon av blomster for eksport. Ved siden av den eksportrettede sektor i jordbruket, produseres det matvarer for det lokale markedet. São Tomé er likevel avhengig av å importere rundt halvparten av sitt matvareforbruk.

Fiskeriene innbringer – før eksport av olje – de største eksportinntektene etter kakao, men disse stammer mest fra lisenser fra utenlandske trålere. Farvannet rundt øyene er fiskerike, og sektoren sysselsetter ca. 10 % av befolkningen. São Tomés egen fangst går hovedsakelig til innenlands konsum. Det anslås at særlig tunfisket kan ekspanderes, med tanke på eksport. I 1978 ble det opprettet en økonomisk sone på 200 nautiske mil.

Landets skoger blir også lite utnyttet kommersielt; nær 30 % av landet er dekket med urskog, særlig treslaget obó.

São Tomé og Príncipe har ingen mineralressurser eller nevneverdig bergverk. Kartlegging og prøveboring på kontinentalsokkelen tidlig på 2000-tallet indikerte svært store forekomster av hydrokarboner, og dermed betydelige inntekter for landet. Anslag fra 2006 antyder oljereserver tilsvarende 11 milliarder fat. Et havområde mellom São Tomé og Príncipe og Nigeria, Joint Development Zone (JDZ), forvaltes av de to land i fellesskap, og inntekter fra oljeutvinningen skal deles med 60 % til Nigeria og 40 % til São Tomé og Príncipe. Statoil var blant de oljeselskap som deltok i en budrunde om lisenser, mens et lite norsk selskap, Energy Equity Resources, kom inn i kompaniskap med andre aktører. Dette var sammen med bl.a. Chevron med på de første prøveboringene 2006. Det norske selskapet Petroleum Geo Services (PGS) var før dette inne med seismiske undersøkelser.

Industrien er lite utviklet. Med unntak av tekstilproduksjonen, som dels eksporteres, er industriproduksjonen av forbruksvarer rettet mot det lokale markedet. Industrien stod i 2005 for ca. 15 % av sysselsetting og BNI.

São Tomé og Príncipe har fra 1980-årene hatt underskudd på handelsbalansen med utlandet, vel så mye som følge av økende import som synkende eksport – særlig av kakao. Landet er sterkt avhengig av kakaoeksporten og prisene på denne ene varen. Det er ventet av São Tomé og Príncipe vil få store inntekter fra eksport av olje, som vil gi store handelsoverskudd. Landet har i mange år vært en av de mest bistandsavhengige stater, og Portugal og EU har vært viktige bistandsytere. Viktigste handelspartnere er Portugal, Nederland, Frankrike og Japan.

Det finnes vel 200 km asfalterte veier i landet. Viktigste havn og flyplass er på São Tomé.