Økonomi og næringsliv på Marshalløyene

Marshalløyene har et lite utviklet næringsliv med en moderne pengebasert økonomi etablert i de urbane sentrene og stort sett naturalhusholdning på de øvrige øyene. Statistiske data er usikre, men bruttonasjonalproduktet per innbygger var 2003 beregnet til ca. 2000 USD. En assosieringsavtale med USA sikrer amerikansk økonomisk bistand. Den gir også USA rett til å bruke Kwajalein som militærbase og testområde for rakettprøver frem til 2066. Store deler av atollen er overtatt av amerikanske militære. Lokalbefolkningen er flyttet til øyen Ebeye, hvorfra mange pendler til arbeid på USA-basen. Til tross for den amerikanske bistanden har økonomien vært stagnerende siden slutten av 1980-årene, og arbeidsløshet og undersysselsetting er et alvorlig problem. Den offentlige sektor er drivkraften i økonomien. Den sysselsetter over 40 % av yrkesbefolkningen og står for rundt halvparten av BNP. Republikken mottar ellers betydelige inntekter fra USA for leie av Kwajalein til militære formål.

I 1990-årene prøvde Marshalløyene å utvikle finansielle tjenester og trekke til seg kapital ved å fungere som skatteparadis. Kontrollen med bankvesenet ble skjerpet 2002 etter at industrilandenes organisasjon OECD hadde anklaget øystaten for å tillate såkalt hvitvasking av penger for kriminelle nettverk.

Antall turister var økende i 1990-årene, men har vist nedgang siden tusenårsskiftet. Nedgangen skyldtes delvis problemer med flyvinger til og fra landet.

Ifølge beregninger står jordbruk og fiske for 14 % av BNP og sysselsetter omtrent 20 % av arbeidskraften. Mangel på areal og dårlig jordkvalitet begrenser omfattende jordbruk. Det viktigste produktet er kokosnøtter. Tradisjonelt dyrkes brødfrukt, sumptaro, bananer, papaya og pandanuspalmer for eget forbruk. Ellers dyrkes noe tomater og meloner. Siden 1992 har det vært satset på utvikling av akvakultur med produksjon av tang, muslinger og østers. En avtale fra 1993 tillater kinesiske båter å fiske tunfisk i Marshalløyenes farvann. I senere år har et kommersielt fiske av tunfisk vokst frem. Øystaten har også betydelige inntekter fra salg av lisenser til utenlandske fiskeflåter.

Noen av atollene har fosfatforekomster (guano). Ellers finnes svært få mineraler.

Industrien er lite utviklet, og den begrenser seg til produksjon av kokosnøttprodukter som kopra og kokosnøttolje samt bygningsindustri og noe produksjon av fiskehermetikk. Ellers finnes en begrenset håndverksproduksjon.

Marshalløyene må importere det meste av hva de trenger og har få eksportprodukter. Kokosnøttprodukter som kopra og kokosnøttolje står for omtrent halvparten av eksporten.

Internasjonale flyplasser på Majuro og den amerikanske militærbasen på Kwajalein betjener internasjonale flyforbindelser med Hawaii og andre stillehavsøyer. Det lokale flyselskapet Air Marshall Islands (AMI) forbinder med varierende hyppighet Majuro med alle bebodde atoller. AMI avviklet 1999 sin ulønnsomme internasjonale trafikk. Continental Micronesia har flyvinger til og fra Hawaii, mens Our Airlines (Air Nauru) flyr til Australia via Salomonøyene, Nauru og Kiribati. Sjøfarten mellom øyene drives hovedsakelig av statseide fartøyer. Internasjonal containertrafikk drives av flere rederier. Marshalløyene har et internasjonalt skipsfartsregister der over 500 fartøyer er registrert under bekvemmelighetsflagg (2004). Norsk representant: Vogt & Wiig AS, Oslo.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.