Økonomi og næringsliv på Kapp Verde

Kapp Verde har begrensede naturressurser, og mangel på jord og ferskvann har hemmet den økonomiske utviklingen, ikke minst innen landbruket. Øygruppen ligger i forlengelsen av Sahel-beltet i Afrika, og er som dette forholdsvis ofte utsatt for tørke, noe som har ført til at et stort antall kappverdianere har emigrert. De pengene disse overfører til hjemlandet er en vesentlig inntektskilde. Landet mottar også betydelig bistand, særlig fra den tidligere kolonimakten Portugal samt fra EU. Siden 1990-årene har turisme også vært en viktig næringsvei, og en viktig kilde til utenlandsk valuta. Turismen har også bidratt til noe økt sysselsetting, men arbeidsledigheten er vedvarende høy; offisielt på ca. 20 % (2005). Kapp Verde har fra selvstendigheten i 1975 hatt jevn økonomisk vekst, som særlig var sterk i andre halvdel av 1990-årene – med en høyere nasjonalinntekt pr. innbygger enn de fleste afrikanske land – og høyere enn de andre tidl. portugisiske kolonier i Afrika. Verdiene er imidlertid skjevt fordelt, og en rapport fra 2005 viste økende fattigdom; vel 35 % av befolkningen, særlig på landsbygda, levde i fattigdom.

Under 10 % av landarealet er egnet for jordbruk, og Kapp Verde er avhengig av å importere matvarer – og av utenlandsk matvarehjelp. Landet har rike fiskeforekomster, og fiskeriene har betydelig utviklingspotensial. Det samme har turismen, som imidlertid er sårbar for internasjonale trender. Landets geografiske posisjon har gjort transport til en viktig næring; derunder håndtering av skips- og flytrafikk i transitt.

Jordbruket og fiske sysselsetter rundt 50 % av yrkesbefolkningen, men svarte rundt 2000 for bare vel 10 % av BNP. Tilgjengelig areal for jordbruk er begrenset, og dyrking begrenses ytterligere av mangel på ferskvann. For det meste består sektoren av små bruk, og jordbruket er sårbart for tørke – og utsatt for tidvise invasjoner av gresshopper. Størstedelen av produksjonen skjer på Santiago, som står for ca. halvparten av produksjonen. De viktigste matvekstene er mais, bønner og søtpoteter; i tillegg dyrkes noe maniok, bananer, kaffe og jordnøtter (peanøtter). Den eneste eksportvaren av betydning fra jordbruket er bananer. Tidl. eksporterte Kapp Verde også små kvanta kaffe, tomater og bønner. Rundt halvparten av dyrket areal brukes til sukkerrør, for produksjon av alkohol for lokalt konsum. Husdyrholdet svinger med tørkeperiodene, med kveg, geiter, sauer og særlig griser. Avlingene dekker bare vel 10 % av landets matbehov, resten må importeres.

Fiskeriene er den delen av næringslivet som ansees å ha størst utviklingsmuligheter. Landets økonomiske sone er på 734 365 km2, og inneholder en av verdens siste underutnyttede områder for kommersielt fiske, med en anslått årsfangst på ca. 35 000 tonn. Med utvikling av fiskeriene, kan Kapp Verde både redusere matimporten, og eksportere fiskeprodukter. Særlig er det betydelige forekomster av tunfisk, som også dominerer fangsten. Ennå tidlig på 2000-tallet bestod fiskerisektoren vesentlig av små bruk, og stod 2001 for under 1 % av BNI. Størstedelen av fisket kvantum tas opp av båter fra EU, som har inngått lisensavtaler med Kapp Verde om fiske i landets farvann.

Kapp Verde har få påviste mineralforekomster, og det var til 2000-tallet svært lav aktivitet i sektoren. Tidligere ble pozzolana, en vulkansk aske brukt i sementindustrien, samt havsalt, kommersielt utvunnet. 2003 inngikk myndighetene en avtale med Kina om bygging av en sementfabrikk, med kapasitet på 350 000 tonn/år, hvilket vil gi betydelig overskudd for eksport. 2004 ble byggingen av en annen sementfabrikk, basert på pozzolana, påbegynt, med en kapasitet på 40 000 tonn per år.

Kapp Verde har en lite utviklet industri, som vesentlig omfatter bearbeiding av fiskeprodukter (hermetikk), samt fremstilling av rom og produksjon av fottøy og tekstiler. I et forsøk på å trekke til seg utenlandske investeringer i industrisektoren, ble en ny lov vedtatt i 1993, som gir virksomheter som produserer for eksport skattefritak og toll i ti år.

Kapp Verdes fremste eksportartikler er klær og fottøy, hermetisk tunfisk og makrell, frossenfisk og hummer. Fra landbruket eksporteres vesentlig bananer. Noe salt, som utvinnes på øya Sal, eksporteres også. Som følge av satsing på eksportrettet lettindustri, sementproduksjon så vel som ekspansjon innen fiskeriene, forventes Kapp Verdens eksport å øke betraktelig. Landet lider tradisjonelt under et kronisk underskudd i handelen med utlandet, vesentlig pga. den store matvareimporten. Underskuddet balanseres i noen grad med betydelig utenlandsk bistand, samt overføringer fra kappverdianere i utlendighet. Den tidligere kolonimakten Portugal er viktigste handelsforbindelse (både for import og eksport) så vel som bistandsyter. I 1988 ble det inngått en avtale med Brasil om å gjøre Kapp Verde til et brohode for brasiliansk eksport til Afrika og Europa..

Alle de store øyene, bortsett fra Brava, har flyplasser, og luftfarten spiller en stor rolle for den interne samferdsel. Den internasjonale lufthavnen (Amílcar Cabral) ligger ved Espargos på Sal. En ny flyplass ved Praia ble tatt i bruk 2004/05. Viktigste havnebyer er Mindelo på São Vicente og Praia på São Tiago; containerterminalen i Porto Grande ved Mindelo ble modernisert 1997; det samme ble havna i Praia. Nye havneanlegg ble åpnet på Maio og Boã Vista i 1997, på Fogo i 1999 og på Brava i 2000. I 1997 ble et internasjonalt skipsregister opprettet, og Kapp Verdes flagg ble et såkallende bekvemmelighetsflagg.

Det er ca. 2250 km veier på Kapp Verde, hvorav ca. 1750 km med fast dekke.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.