Økonomi og næringsliv i Swaziland

Swaziland er et av de økonomisk mest utviklede land i Afrika, målt etter BNI per innbygger, men inntektene er skjevt fordelt, og veksten har knapt fulgt folketilveksten. Landet er et av kontinentets mest industrialiserte, selv om størstedelen av befolkningen fortsatt livnærer seg fra landbruk.

Mye av den økonomiske utviklingen skyldes det på mange måter nære forholdet til Sør-Afrika gjennom mange år, også under apartheid-tiden, da Swaziland profiterte både på kontakten med Sør-Afrika og med boikotten av apartheid-regimet. Bl.a. ble utenlandsinvesteringer kanalisert til Swaziland fremfor Sør-Afrika, og Swaziland kunne øke produksjonskapasiteten og eksporten både til Sør-Afrika og andre land. Sørafrikanske varer ble også eksportert via Swaziland, i strid med internasjonale sanksjoner. Swaziland er del av det utstrakte handels- og valutasamarbeid i regionen, dominert av den sterke part Sør-Afrika – gjennom hhv. Southern African Customs Union (SACU) og Common Monetary Area (CMA) – og som gir de mindre medlemmene betydelige inntekter. Sør-Afrika er videre et tradisjonelt viktig arbeidsmarked.

Denne dype strukturelle avhengigheten av sørafrikansk økonomi gjør Swaziland sårbart, og Sør-Afrika er etter de politiske endringene der på midten av 1990-årene i større grad blitt en direkte konkurrent til Swaziland. Dette gjelder bl.a. utenlandske investeringer, som gikk tilbake i Swaziland i 1990-årene. Landets tidligere omfattende turisme har også opplevd en tilbakegang, bl.a. pga. konkurransen fra Sør-Afrika. Det er inngått avtale om økonomisk samarbeid også med det andre nabolandet, Mosambik, til dels i et trekantsamarbeid hvor også Sør-Afrika deltar. Ca. 90 % av Swazilands import stammer fra Sør-Afrika, som også er avtaker for rundt halvparten av landets eksport. Økonomien er også sårbar for svingninger i prisene på de viktigste eksportvarer, særlig sukker, og for klimaforverring (tørke).

Tjenesteytende næringer er blitt viktigste økonomiske sektor, med vel halvparten av BNI, mens landbruket svarer for ca. 13 %, men sysselsetter om lag en tredel av yrkesaktiv befolkning. Industrien er betydelig, mens gruvedriften har avtatt, bl.a. pga. lav etterspørsel etter asbest, som var et hovedprodukt fra sektoren. Landets økonomiske utvikling er i noen grad også hemmet av et styresett hvor monarkiet har utstrakt makt og hvor fravær av demokratiske rettigheter har bidratt til politisk uro.

Særlig pga. sysselsettingen, men dels også i form av eksportverdi og som leverandør av råvarer til industrien, er jord- og skogbruk fortsatt en viktig del av Swazilands økonomi – selv om næringens bidrag til BNI har sunket til rundt 13 %. Fortsatt finner ca. en tredel av befolkningen sitt utkomme i sektoren, som består både av stordrift på plantasjer og småbruk. På de større plantasjene dyrkes særlig sukkerrør, mais, ananas, sitrusfrukter og bomull for eksport. Swaziland er fastlands-Afrikas nest største eksportør av sukker. Plantasjedriften benytter i stor utstrekning kunstig vanning, særlig i de tørre områdene i Middleveld og Lowveld. På landsbygda drives jordbruket langt på vei for eget konsum, med dyrking særlig av mais og bomull. Swaziland har også en stor kvegbestand, som er en miljømessig belastning pga. overbeiting. Frosset og hermetisk kjøtt eksporteres bl.a. til EU. Landet hjemsøkes tid til annen av tørke, som ikke minst rammer de deler av jordbruket som ikke er under kunstig vanning. En stor del av jordarealet som benyttes av småbønder er eid av kongehuset.

Om lag 6 % av Swaziland er dekket av skog, og skogbruket har stor betydning for fremstilling av tremasse, som nest etter sukker er landets viktigste eksportprodukt.

Swaziland har betydelige mineralforekomster, og gruvedrift har vært en viktig del av landets økonomi, men relativt sett synkende de siste tiår. Dette skyldes ikke minst at eksporten av det viktigste produktet, asbest, er sterkt redusert, samt at utvinningen av jernmalm har opphørt og diamantgruven Dokolwako stengte 1996; utvinningen av gull er også redusert. Swaziland har store forekomster av jernmalm og kull, hvor sistnevnte har størst økonomisk potensial.

Landets energibehov dekkes i noen grad gjennom egen produksjon, mest ved import av elektrisk kraft fra Sør-Afrika. Installert kapasitet er ca. 50 MW.

Swazilands er et av Afrikas mest industrialiserte land, og industrien bidrar med vel en firedel av BNI. Sektoren opplevde betydelig vekst fra midten av 1980-årene, vesentlig som følge av sanksjonene mot Sør-Afrika, som fremmet forflytting til og nyinvesteringer i Swaziland. Industrien er likevel i hovedsak basert på foredling av råvarer fra jord- og skogbruk samt gruvedrift. Det produseres bl.a. hermetisk frukt og kjøtt, samt andre nærmingsmilder, papir, møbler, tekstiler, metallvarer og glass. Størstedelen av produksjonen finner sted i Matsapha industriområde utenfor hovedstaden.

Swaziland har en negativ handelsbalanse med utlandet. Landet er i sin handel avhengig av Sør-Afrika, både ved å være største handelspartner og gjennom å dominere det regionale handelssamarbeidet. Viktigste eksportvarer er sukker og tremasse; tidligere var asbest en viktig eksportartikkel.

Swazilands jernbane er utviklet for frakt av landets import og eksport. Det er forbindelse med havnene i Richard's Bay og Durban (Sør-Afrika) og Maputo (Mosambik). Linjen som forbinder Transvaal og Natal i Sør-Afrika går gjennom Swaziland, og er integrert i den sørafrikanske jernbanenettet. Det finnes til sammen ca. 3250 km veier. Internasjonal lufthavn ved Matsape, utenfor Manzini.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

    Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

    Du må være logget inn for å kommentere.