Økonomi og næringsliv i Republikken Kongo

Økonomi og næringsliv i Republikken Kongo
Kassava eller maniok er den viktigste matvaren som dyrkes i Republikken Kongo. En kvinne har innhøstet sekker med kassava.
Økonomi og næringsliv i Republikken Kongo
Sementproduksjon på veien mellom Brazzaville og Pointe-Noire.
Økonomi og næringsliv i Republikken Kongo

Bønder på vei hjem etter en arbeidsdag ute på jordene. Foto fra Mouyondzi.

Artikkelstart

Republikken Kongo har siden landet oppnådde selvstendighet i 1960 gjennomgått store politiske og ideologiske endringer, noe som også sterkt har påvirket næringslivet og den økonomiske utviklingen i landet. Særlig borgerkrigen fra 1997–1999 påførte Republikken Kongo store ødeleggelser. Infrastrukturen ble spesielt hardt rammet og landet opparbeidet seg stor utenlandsgjeld.

Fra tradisjonelt å være avhengig av tømmer og landbruk, har landet siden 1980-tallet blitt en betydelig oljeeksportør som har innbrakt store inntekter. Samtidig som jordbrukets betydning har sunket, har Republikken Kongo gjort seg sterkt avhengig av oljeinntektene, og dermed av prisen på råolje og svingningene på de internasjonale markedene. Samtidig med utviklingen av olje- og servicesektoren har Republikken Kongo hatt en større grad av urbanisering enn mange afrikanske land, med lavere sysselsetting i og produksjon fra jordbruket som følge.

Republikken Kongo har forekomster av flere mineraler, men utvinningen har imidlertid vært begrenset på grunn av vanskelig tilgjengelighet og dårlig infrastruktur. Industrien i landet er liten, men relativt velutviklet, og den viktigste industrivirksomheten er knyttet til oljesektoren. Landets forbrukervareindustri er relativt variert, og det produseres møbler, tekstiler og forskjellige typer håndarbeider for hjemmemarkedet.

Petroleumssektoren står normalt for vel halvparten Bruttonasjonalprodukt (BNP), varierende med prisen på råolje. Rundt en tredel av befolkningen er sysselsatt i jordbruket, som imidlertid bare i liten grad bidrar til BNP. Etter å ha opplevd økonomisk oppgang på begynnelsen av 2000-tallet har landets BNP sunket siden 2014, og var i 2020 på 1972 dollar per innbygger.

Økonomisk utvikling

Før uavhengigheten fra Frankrike i 1960 var landbruk og tømmer det viktigste for Republikken Kongos økonomi. Oljefunnene i 1960-årene førte imidlertid til store strukturelle endringer i landets økonomi og næringsliv. Siden 1980-tallet har petroleumssektoren stått for mer enn halvparten av landets BNP, selv om næringen kun sysselsetter rundt én prosent av befolkningen.

Fra sterk statlig involvering i økonomisk virksomhet i 1960-årene, ble økt deltakelse fra privat sektor oppmuntret fra slutten av 1970-årene, noe særlig petroleumssektoren nøt godt av. En omfattende økonomisk restrukturering fant sted i 1994 som følge av en 50 prosent devaluering av valutaen CFA-franc, som var knyttet til den franske franc. Privatisering av statlige foretak var del av denne politikken, men restruktureringsprogrammene stanset opp som følge av borgerkrigen.

Takket være oljeinntektene var Kongo lenge et av de økonomisk bedrestilte landene i det sørlige Afrika, men borgerkrigen i slutten av 1990-årene påførte landet store ødeleggelser. Særlig hovedstaden Brazzaville og landets infrastruktur ble hardt rammet.

Rekordhøye oljepriser bidro til økonomisk oppgang på begynnelsen av 2000-tallet. Landet slet likevel med å redusere fattigdommen. Korrupsjon, mangelfull infrastruktur og intern uro blir pekt på som noen av de største hindringene for utvikling av landets økonomi og næringsliv. I tillegg har koronapandemien siden 2020 hatt en negativ innvirkning og redusert veksten i økonomien.

Med Republikken Kongos geografiske plassering i Sentral-Afrika, og Brazzavilles tidligere posisjon som hovedstad i Fransk Ekvatorial-Afrika, har landet også tradisjonelt vært et transportknutepunkt med mye transitthandel, særlig til og fra Den sentralafrikanske republikk og Tsjad. Ødeleggelse av infrastruktur under krigen rammet imidlertid også denne sektoren.

Jordbruk, skogbruk og fiske

Jordbrukets betydning for Republikken Kongos økonomi har sunket betraktelig etter hvert som utviklingen av petroleumsindustrien tok til i 1960-årene. Det har heller ikke vært ført en politikk som har fremmet jordbruk og matproduksjon. Bare to prosent av landets areal er oppdyrket, hvor det dyrkes mindre kvanta kaffe, kakao, jordnøtter, tobakk, sukkerrør og oljepalmer.

Eksporten av jordbruksprodukter er imidlertid minimal, og landet er på langt nær selvforsynt med matvarer. De viktigste matvarene som dyrkes i landet er kassava, bananer, mais og ris. Myndighetene kunngjorde i 2003 en tiårsplan for å redusere avhengigheten av matimport, hvor gjenoppbygging av markedsmuligheter og adgang til innsatsvarer på landsbygda, som ble ødelagt under krigen, står sentralt.

Om lag 55 prosent av Kongos landareal er dekket av skog. Mangelfull infrastruktur begrenser imidlertid mulighetene for utvikling og avkastning – noe som også bidrar til å bevare skogene, som er del av det største gjenværende tropiske skogsområdet i Afrika. I 2005 inngikk lederne i Kongobassenget en avtale i Brazzaville for å beskytte dette skogsområdet.

Skogbruket er av transportmessige årsaker konsentrert til den sørlige del av landet. En tredjedel av skogen består av drivverdige forekomster av limba, okoumé og sapele, som til størstedelen eksporteres som rundtømmer. Republikken Kongo er verdens største eksportør av limba, og den nest største av okumé. Siden 1979 er det også plantet eukalyptus på flere plantasjer. Eksporten av tømmer økte betydelig i 1990-årene, men også denne virksomheten ble sterkt rammet av borgerkrigen.

Det drives fiske i alle de større elvene i landet, og i farvannet utenfor kysten – som avkjøles av Benguelastrømmen – har rike fiskebanker.

Bergverk og energi

Republikken Kongo er rik på naturressurser, og det utvinnes blant annet bly, sink, kobber, diamanter, gull og pottaske (kalsiumkarbonat). I tillegg er det påvist forekomster av bauxitt, fosfat, jernmalm, tinn, titan, uran og mangan. Mineraleksport utgjorde under 5 prosent av eksportverdien inntil 1970, hvoretter verdien av råoljeeksporten økte sterkt. I midten av 1980-årene stod mineraleksporten for cirka 90 prosent av samlede eksportinntekter, hvor mesteparten kom fra olje. Olje ble først påvist på land ved Pointe-Indienne i 1957, og utvinningen der startet i 1960. Offshore-felter ble satt i produksjon i 1970-årene, og produksjonen var på 340 000 fat per dag i 2018. Med antatte reserver på 1,6 milliarder fat (2018) er Kongo den femte største oljeprodusenten i Afrika sør for Sahara. Nkossa er landets største felt, med reserver på cirka 500 000 fat.

Kongo har også betydelige reserver av naturgass; i all hovedsak knyttet til oljeforekomstene og er anslått til 90,6 milliarder kubikkmeter (2018). Viktig operatørselskap er særlig det franske Elf (senere fusjonert med Total og Fina), sammen med det statlige Société Nationale des Pétroles du Congo (SNPC). Italienske, amerikanske og sørafrikanske interesser er også involvert i oljeutvinningen.

Kongo har et samlet vannkraftpotensial beregnet til cirka 3900 megawatt (MW). I 2017 var bare 213 MW av dette bygd ut, fordelt på tre vannkraftverk. Landets største vannkraftverk, Imobulou, ligger ved Lefini-elven, sentralt i landet. Kraftverket kom i drift i 2011 og har en installert ytelse på 120 MW. I tillegg yter kraftverkene Moukoukoulou 74 MW og Djoué 19 MW. Det pågår for tiden en forstudie med tanke på å gjennomføre det store Sounda Gorge-prosjektet, som vil kunne gi en ny produksjonskapasitet på mellom 600 og 1200 MW.

Industri

Den viktigste industrivirksomheten er knyttet til oljesektoren, og et oljeraffineri i Pointe-Noire ble satt i drift 1976, med produksjon av blant annet fyringsoljer, parafin og bensin. For øvrig er industrien knyttet til bearbeiding av jordbruksvarer samt produksjon av forbruksvarer. Et lite lokalt marked samt avhengighet av utenlandske investeringer har vært begrensende faktorer for industriutviklingen.

Mesteparten av industrien er lokalisert til Brazzaville, Pointe-Noire, Kayes, Loubomo og Niari-daleni. En sementfabrikk ble etablert i Loutété i 1968, hvor det norsk-svenske (senere tyske) Scancem-selskapet kjøpte seg inn i statsselskapet Cimcongo i 1987, men avviklet produksjonen under borgerkrigen. Kinesiske interesser gikk etter krigen inn i et felles selskap med Kongos myndigheter med tanke på å starte produksjonen på ny. Scancem gikk i 1999 på ny inn i Kongo, og moderniserte i 2002 sementterminalen i Pointe-Noire.

Utenrikshandel

Eksport av olje gav særlig fra begynnelsen av 1980-årene Kongo betydelige overskudd i handelen med utlandet, selv om inntektene har variert i takt med prissvingninger på verdensmarkedet. Petroleumssektoren står normalt for rundt 90 prosent av eksportinntektene. Det eksporteres også betydelige kvanta tømmer, som var den viktigste eksportartikkelen inntil 1973 før petroleumssektoren overtok posisjonen. Importen består blant annet av matvarer, transportutstyr og innsatsvarer til industri og gruvedrift. Republikken Kongos viktigste handelspartnere er Frankrike, Kina, De Forente Arabiske Emirater, Spania, Vietnam og Italia.

Borgerkrigen i andre halvdel av 1990-årene forårsaket store materielle ødeleggelser i landet. Både kostnadene forbundet med tapte inntekter under krigen og gjenoppbygging etter den bidro til en betydelig utenlandsgjeld. I tillegg mottok landet særlige lån og kreditter fra Det internasjonale valutafondet.

En del av utenlandsgjelden har blitt avskrevet med krav om mer spesifikk fattigdomsbekjempelse og bedre kontroll av pengebruken. Landet er imidlertid fremdeles avhengig av bistand, der Frankrike er viktigste bidragsyter. Den samlede utenlandsgjelden var i 2019 på 6,8 millioner dollar.

Samferdsel

Jernbane i Brazzaville
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Le pont du Djoué
To bilder møtes ved en bro over elven Djoué.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Hovedstammen i landets transportsystem er jernbanen Congo-Océan mellom Brazzaville og Pointe-Noire (515 kilometer), som eies av staten. En privat sidebane til M'Binda nyttes til transport av mangan fra Gabon.

Landets veinett er svakt utbygd – utenom de større byene finnes få veier med fast dekke. Store deler av landet, særlig i nord, er uten veiforbindelse. Veibygging i disse delene av landet er kostbare, og er ofte i konflikt med miljøhensyn. I 2017 hadde Kongo cirka 23 324 kilometer vei, hvorav bare cirka 7 prosent med fast dekke.

Kongoelva og de seilbare delene av sideelvene Oubangi og Sanga, er viktige samferdselsårer ikke bare for Republikken Kongo, men også for Den sentralafrikanske republikk. Pointe-Noire er landets viktigste havneby, og betjener også flere av nabolandene, blant annet Gabon, Tsjad og Den sentralafrikanske republikk. Havnen i Brazzaville har en betydelig transitthandel med flere sentralafrikanske stater.

Den innenlandske luftfarten er forholdsvis beskjeden. Internasjonale lufthavner finnes ved Brazzaville (Maya-Maya Airport) og Pointe-Noire (Pointe-Noire Airport).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg