Økonomi og næringsliv i Republikken Kongo

Kongos økonomi har gjennomgått store endringer siden selvstendigheten i 1960, da landet begynte å utvinne olje. Særlig fra 1980-årene har dette medført store inntekter, men også betydelig usikkerhet, pga. de store svingningene i prisen på verdensmarkedet. Samtidig som jordbrukets betydning har sunket, har Kongo dermed gjort seg sterkt avhengig av oljeinntektene, og dermed prisen på de internasjonale markedene. Samtidig med utviklingen av olje- og servicesektoren har Kongo hatt en større grad av urbanisering enn de fleste afrikanske land, med lavere sysselsetting i og produksjon fra jordbruket som følge. Kongo har store skogsområder, og tømmer var den viktigste eksportartikkelen til 1973; da petroleum overtok posisjonen. Takket være oljeinntektene var Kongo lenge et av de økonomisk bedrestilte land i tropisk Afrika, men en borgerkrig i 1990-årene påførte landet store ødeleggelser, særlig i Brazzaville og på infrastrukturen; krigen rammet i liten grad den vitale oljesektoren. Som følge av krigen har Kongo, som normalt har hatt overskudd på handelsbalansen, opparbeidet en betydelig utenlandsgjeld, men har mottatt særlige lån og kreditter fra Det internasjonale valutafondet. Til tross for de store statsinntektene, bidro fall i oljeprisen i 1980-årene og slutten av 1990-årene, samt borgerkrigen i andre halvdel av 1990-årene til store sosiale problemer, hvor ca 70 % av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. I 1980-årene ble Kongo rangert som et middelinntektsland. Kongo har siden selvstendigheten gjennomgått store politiske og ideologiske endringer, som også har influert på den økonomiske utviklingen. Fra sterk statlig deltakelse i økonomisk virksomhet i 1960-årene, ble økt deltakelse fra privat sektor oppmuntret fra slutten av 1970-årene, som særlig oljesektoren nøt godt av. En omfattende økonomisk restrukturering fant sted som følge av en 50 % devaluering av valutaen CFA-franc, knyttet til den franske franc, 1994. Privatisering av statlige foretak var del av denne politikken, men restruktureringsprogrammene stanset opp som følge av borgerkrigen som brøt ut 1997. Med Kongos geografiske plassering i Sentral-Afrika, og Brazzavilles tidligere posisjon som hovedstad i Fransk Ekvatorial-Afrika, er landet også et transportknutepunkt med mye transitthandel, særlig til og fra Sentralafrikanske republikk og Tsjad; ødeleggelse av infrastruktur under krigen rammet også denne sektoren. Petroleumssektoren står normalt for vel halvparten av BNI, varierende med prisen på råolje. Vel en tredel av befolkningen er sysselsatt i jordbruket, som imidlertid bare i liten grad bidrar til BNI.

Jordbrukets betydning for Kongos økonomi har sunket betraktelig etter hvert som petroleumseksporten tok til i 1970-årene, og etter de senere års raske urbanisering. Det har heller ikke vært ført en politikk som har fremmet jordbruk og matproduksjon. Bare 2 % av landets areal er oppdyrket, og av det dyrkede areal opptas ca. 1/4 av plantasjer og statsfarmer, hvor det dyrkes mindre kvanta kaffe, kakao, jordnøtter, tobakk, sukkerrør og oljepalmer. Eksporten av jordbruksprodukter er imidlertid minimal, og Kongo er på langt nær selvforsynt med matvarer. Sukkerrør og tobakk har tradisjonelt vært de viktigste eksportprodukter fra jordbruket; mindre kvanta kakao, kaffe og palmeolje eksporteres også. Myndighetene kunngjorde 2033 en tiårsplan for å redusere avhengigheten av matimport, hvor gjenoppbygging av markedsmuligheter og adgang til innsatsvarer på landsbygda, som ble ødelagt under krigen, står sentralt. Husdyrholdet begrenses av tsetseflua. Den viktigste matgrøden er kassava.

Ca. 55 % av Kongos landareal er dekket av skog, og representerer fortsatt et betydelig økonomisk potensial, selv om utilgjengelighet og mangelfull infrastruktur begrenser mulighetene for avvirkning – hvilket også bidrar til å bevare skogene, som er del av det største gjenværende tropiske skogsområdet i Afrika, og verdens nest største regnskog. Lederne i ti land i Kongobassenget inngikk 2005 en avtale i Brazzaville, for å beskytte dette skogsområdet. Skogbruket er av transportmessige årsaker konsentrert til den sørlige del av landet. Sektoren var til midten av 1970-årene landets viktigste inntektskilde, og stod for rundt 60 % av eksportinntektene; petroleum overtok deretter posisjonen. 1/3 av skogen består av drivverdige forekomster av limba, okoumé og sapele, som til størstedelen eksporteres som rundtømmer. Kongo er verdens største eksportør av limba, og den nest største av okumé. Siden 1979 er det plantet eukalyptus på flere plantasjer; også eukalyptus eksporteres. Eksporten av tømmer økte betydelig i 1990-årene, men også denne virksomheten ble sterkt rammet av borgerkrigen.

Det drives fiske i alle de større elvene, og farvannet utenfor kysten – som avkjøles av Benguelastrømmen – har rike fiskebanker.

Kongo har forekomster av flere mineraler, men utvinningen er begrenset, ikke minst pga. dårlig tilgjengelighet. Mineraleksport utgjorde under 5 % av eksportverdien inntil 1970, hvoretter verdien av råoljeeksporten økte sterkt; i midten av 1980-årene stod mineraleksporten for ca. 90 % av samlede eksportinntekter, mesteparten fra olje. Olje ble først påvist på land ved Pointe-Indienne 1957, og utvinningen der startet 1960. Offshore-felter ble satt i produksjon i 1970-årene, og produksjonen nådde en topp på 280 000 fat per dag i 2000. Med antatte reserver på 1,5 milliarder fat (2005) er Kongo den femte største oljeprodusenten i Afrika sør for Sahara. Nkossa er landets største felt, med reserver på ca. 500 000 fat. Kongo har også betydelige reserver av naturgass; i all hovedsak knyttet til oljeforekomstene og er anslått til 3,2 trillioner kubikkfot (2005), hvilket er de tredje største forekomstene i Afrika sør for Sahara. Viktig operatørselskap er særlig det franske Elf (senere fusjonert med Total og Fina), gjennom datterselskapet Elf-Congo, sammen med det statlige Société Nationale des Pétroles du Congo (SNPC). Italienske, amerikanske og sørafrikanske interesser er også involvert i oljeutvinningen. Det utvinnes dessuten bly, sink, kobber, diamanter og gull i mindre mengder. Forekomster av bauxitt, fosfat, jernmalm, tinn, titan, uran og mangan er påvist; det er inngått avtale med nabolandet Gabon om felles utnytting av jernmalmleiene, som vil kreve betydelige investeringer. Kongo har også store forekomster av pottaske (kalsiumkarbonat).

Kongo har et potensial for vannkraft bereget til ca. 3000 MW, og en installert kapasitet (2005) på 118 MW. I 2003 startet byggingen av den største dam i landet, ved Imobulou på Lefinielven sentralt i landet, og vil generere ytterligere 120 MW ved fullføring, 2009. Utviklingen av den 1 GW store Sounda Gorge-prosjektet ble derimot utsatt.

Kongo har en liten, men forholdsvis velutviklet industri, som imidlertid også ble rammet av borgerkrigen i 1990-årene. Den viktigste industrivirksomheten er knyttet til oljesektoren, og et oljeraffineri i Pointe-Noire ble satt i drift 1976, med produksjon av bl.a. fyringsoljer, parafin og bensin. For øvrig er industrien knyttet til bearbeiding av jordbruksvarer samt produksjon av forbruksvarer. Et lite lokalt marked samt avhengighet av utenlandske investeringer er begrensende faktorer for industriutviklingen. Mesteparten av industrien er lokalisert til Brazzaville, Pointe-Noire, Kayes, Loubomo og Niari-daleni. En sementfabrikk ble etablert i Loutété 1968, hvor det norsk-svenske (senere tyske) Scancem-selskapet kjøpte seg inn i statsselskapet Cimcongo i 1987, men avviklet produksjonen under borgerkrigen. Kinesiske interesser gikk etter krigen inn i et felles selskap med Kongos myndigheter med tanke på å starte produksjonen på ny. Scancem gikk 1999 på ny inn i Kongo, og moderniserte 2002 sementterminalen i Pointe-Noire.

Eksport av olje gav særlig fra begynnelsen av 1980-årene Kongo betydelige overskudd i handelen med utlandet, selv om inntektene har variert i takt med prissvingninger på verdensmarkedet. Borgerkrigen i andre halvdel av 1990-årene forårsaket store materielle ødeleggelser, og både kostnadene forbundet med tapte inntekter under krigen og gjenoppbygging etter den har bidratt til en betydelig utenlandsgjeld. Pga. sine betydelige valutainntekter mottar ikke Kongo stor utviklingshjelp. Bortsett fra olje, som normalt svarer for ca. 90 % av eksportinntektene, utføres betydelige kvanta tømmer. Det er videre stor transitthandel med smuglede diamanter fra nabolandet Kongo (tidl. Zaïre). Importen består ikke minst av matvarer og innsatsvarer til industri og gruvedrift. Viktigste handelspartnerene er Frankrike, USA og Italia

Hovedstammen i landets transportsystem er jernbanen Congo-Océan mellom Brazzaville og Pointe-Noire (515 km), som eies av staten. En privat sidebane til M'Binda nyttes til transport av mangan fra Gabon. Landets veinett er svakt utbygd – utenom de større byene finnes få veier med fast dekke; store deler av landet, særlig i nord, er uten veiforbindelse. Veibygging i disse delene av landet er kostbare, og er i konflikt med miljøhensyn. I 2001 hadde Kongo ca. 17 250 km vei, hvorav bare ca. 7 % med fast dekke. Dårlig infrastruktur er en hovedårsak til mangelfull utvikling i store deler av landet. Elven Kongo og de seilbare delene av sideelvene Oubangi og Sanga, er viktige samferdselsårer ikke bare for Kongo, men også for Sentralafrikanske republikk. Den innenlandske luftfarten er forholdsvis beskjeden; internasjonale lufthavner finnes ved Brazzaville (Maya-Maya) og Pointe-Noire. Pointe-Noire er landets viktigste havneby, med dypvannshavn, og betjener også flere av nabolandene, bl.a. Gabon. Tsjad og Sentralafrikanske republikk. Havnen i Brazzaville har en betydelig transitthandel med flere sentralafrikanske stater.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.