Økonomi og næringsliv i Pakistan

Økonomisk aktivitet

Av /Store norske leksikon ※.

Av landets veinett er ca. halvparten asfaltert, og busser står for en viktig del av landets kollektivtransport. Her en av Karachis utallige fargerikt dekorerte busser. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Tarbela-demningen i elven Indus, nordvest for Rawalpindi. Dammen er 148 meter høy og 2743 meter lang, og er verdens største jordfyllingsdam med et volum på ca. 106 mill. m3. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Kvinner i Hunza-provinsen (i nordlige Kashmir) arbeider på marken. Disse kvinnene tilhører en lokal organisasjon (dannet 1984) som får støtte fra Agha Khan-utviklingsnettverket, og som hjelper med investeringer og med å organisere og utvikle jordbruksprosjekter. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Pakistan har mellom 2015 og 2017 hatt en økonomisk vekst på nesten fem prosent per år. Brutto nasjonalprodukt (BNP) var i 2017 på 305 milliarder amerikanske dollar (USD), mens BNP per innbygger samme år var på 5 400 USD.

Pakistan står overfor store utfordringer på det økonomiske området. Omfanget av utenlandske investeringer er lite blant annet som følge av svak politisk stabilitet, sviktende energitilfang og høy sikkerhetsrisiko for personell og installasjoner. Fraværet av økonomiske reformer og svak skatteinngang bidrar også generelt til lave offentlige budsjetter.

Pakistans økonomi har gjennom generasjoner vært basert på jordbruket, som tross en mer variert næringsstruktur i landet, fortsatt står for vel en femtedel av landets nasjonalbudsjett og sysselsetter om lag en tredel av den arbeidsføre befolkningen. Industrien står for vel en firedel av nasjonalproduktet, og sysselsetter nær 20 prosent av folk i arbeid. Rikt tilfang på vann fra Himalaya gir grunnlag for energi basert på vannkraft, og i tillegg til store kraftanlegg har man de senere år bygget ut også mindre lokale kraftverk – særlig i nord. Balutsjistan har drivverdige forekomster av naturgass, mens olje utvinnes blant annet i Sindh.

Økonomisk utvikling

I perioden 1965–1980 hadde Pakistan en økonomisk vekst på gjennomsnittlig 5 prosent årlig, gjennom 1980-årene holdt den seg på cirka 6 prosent. I perioden 1990–2003 var det en gjennomsnittlig vekst i BNP på 3,9 prosent. Etter forbigående negativ vekst ved tusenårsskiftet, var veksten svært kraftig de følgende årene og nådde 8,4 prosent i 2004–2005, ifølge anslag fra Det internasjonale pengefondet (IMF). Til tross for dette lever nesten 30 prosent av befolkningen i fattigdom (2013). Dette skyldes dels den store befolkningstilveksten, dels at landets rikdom er på forholdsvis få hender. Svært mange livnærer seg på et enkelt jordbruk.

Tidlig i 1970-årene nasjonaliserte myndighetene store deler av landets industriforetak. Senere, og særlig fra midten av 1980-årene, ble det igjen åpnet for privatisering. I 1990-årene gjennomførte Nawaz Sharifs to regjeringer en rask privatisering av statlige industriforetak. Nesten alle restriksjoner på kapitalbevegelser, banketableringer og private investeringer ble opphevet. Den økonomiske veksten ble imidlertid hemmet av svak ressursbruk, utstrakt korrupsjon og et høyst ineffektivt skattesystem.

I løpet av 1990-årene ble fattigdommen enda mer utbredt, og infrastruktur og sosiale tjenester preget av forfall. Pervez Musharrafs militærdominerte regime gikk siden tusenårsskiftet videre med radikale økonomiske reformer; blant annet av skattesystemet. Et omfattende program for fattigdomsbekjempelse ble gjennomført i årene 2001–2004. Økonomien er i stigende grad blitt åpnet for utenlandske investorer siden tusenårsskiftet.

De materielle ødeleggelsene etter en jordskjelvkatastrofe 8. oktober 2005 ble av Verdensbanken anslått til 5 milliarder USD. Fra verdenssamfunnet ble det i ettertid gitt løfter om bistand på i alt 6 milliarder USD.

Turismen er relativt beskjeden. Politisk uro og konkurranse fra mer lett tilgjengelige naboland holder turistbesøkene på ganske lavt nivå. De første årene etter tusenårsskiftet fikk landet besøk av om lag en halv million utenlandske turister årlig.

Bergverk og energi

Bergverksdriften er i hovedsak statskontrollert. Det utvinnes vel 3 millioner tonn kull (i Baluchistan og Punjab) årlig. Kullet har imidlertid lav kvalitet. Det er relativt nylig oppdaget store forekomster av kull i Tharørkenen i Sind. Det utvinnes også krommalm (i det nordøstlige Baluchistan), kalkstein, petroleum, gips og jernmalm. Naturgassproduksjonen dekker en ganske stor del av Pakistans energiforbruk. Fra det store feltet ved Sui (nær Sukkur) i Baluchistan fører en 560 kilometer lang rørledning til Karachi og en 350 kilometer lang ledning til Multan i Punjab. Gassinstallasjonene har imidlertid vært gjenstand for sabotasje fra militante baluchi-nasjonalister, særlig siden 2005.

I 2016 var forbruket av primærenergi 4 exajoule (EJ), hvorav 28 prosent var basert på import. Olje og naturgass er de dominerende energikildene med en andel på rundt 80 prosent. Olje importeres fra Midtøsten, særlig Saudi Arabia, mens noe naturgass kommer fra Iran.

Sluttforbruket av elektrisk energi var 109 TWh i 2016. Regnet per innbygger tilsvarer det rundt 500 kWh, men ikke alle er tilknyttet elektrisitetsnettet. I 1981 var det bare cirka 15 prosent av landsbyene som hadde tilgang på elektrisitet, men etter at Pakistan de senere år har satset betydelig på utbygging av elektrisitetsnettet, er det nå (2017) en fjerdedel av befolkningen som er uten strømforsyning.

Den viktigste energikilden for produksjon av elektrisk energi er fossilt brensel, hovedsakelig i form av olje og naturgass, i mindre grad kull. Av en samlet produksjon på 123 TWh i 2016 kom 66 prosent fra varmekraftverk. Øvrig kraftproduksjon var fordelt på vannkraftverk (26 prosent), kjernekraftverk (6 prosent) og vindkraftverk (2 prosent).

Pakistan, opprinnelig med hjelp fra Frankrike, var tidlig ute med å ta i bruk kjernekraftteknologi, men har senere møtt motbør siden de ikke har undertegnet ikkespredningsavtalen.

Jordbruk, skogbruk og fiske

Jordbruk er dominerende næringsvei. Næringen (inkludert skogbruk og fiske) sysselsatte i 2015 vel 42 prosent av yrkesbefolkningen og bidro i 2016 med 19 prosent av BNP. Omkring 25 prosent av landets totalareal er dyrket mark, av dette er cirka 80 prosent avhengig av kunstig vanning. Fra Indus og dens bielver går et finmasket nett av vanningskanaler; i sitt slag verdens største sammenhengende system. Den store bruken av kunstig vanning har resultert i økt saltinnhold i jorden, og forsumping av vannkildene enkelte steder.

Siden 1960-årene har det vært satset på økt mekanisering, større bruk av kunstgjødsel og anvendelse av bedre såkorn for å øke produktiviteten i jordbruket. Jordbruket drives for det meste av leilendinger/forpaktere på små bruk; hele 90 prosent er under 10 hektar, og arealutbyttet er fortsatt relativt lavt. De store godseierne har i betydelig grad holdt fast ved sin posisjon som føydalherrer; også med stor politisk innflytelse. Vedtatte jordreformer er stort sett blitt papirprodukter. Hester, okser og esler spiller fremdeles en viktig rolle som trekkraft i jordbruket og som transportmiddel.

De viktigste kulturvekstene er hvete (19 millioner tonn, 2003), ris og sukker til innenlandsk forbruk. Landet er selvforsynt med disse varene. Bomulls- og lærprodukter er svært viktige eksportvarer. Bomull har tradisjonelt stått for cirka en halvpart av eksportinntektene. Hvete, mais og sukkerrør er også viktige salgsprodukter. Ellers dyrkes også frukt og dadler (Baluchistan), hirse, oljefrø, bønner, tobakk med mer. Husdyrhold er viktig i områder uten kunstvanning.

I underkant av 5 prosent av landets areal er produktiv skog. Det aller meste av tømmeret brukes til husbygging og brensel.

Fiskerinæringen er viktig, og har hatt sterk vekst i senere år. Den årlige fangstmengden har siden tusenårsskiftet vært i overkant av 600 000 tonn. 90 prosent av fangstmengden tas i havet, særlig langs Makrankysten (Baluchistan) og langs kysten mellom Karachi og grensen mot India. Pakistan har et lite hjemmemarked for fisk; 40 prosent av fangstene males til fiskemel og brukes som dyrefôr, for øvrig går det meste til eksport, særlig reker til Japan og Singapore. Ferskvannsfiske har svært liten og kun lokal betydning.

Industri

Industrien (inkludert bergverk) sysselsetter 22,6 prosent av yrkesbefolkningen (2015) og bidrar med 19,1 prosent av BNP (2016). Næringen er i vekst, og hadde i perioden 1990–2002 en årlig vekstrate på 4 prosent. I 2017 lå vekstraten på 5,4 prosent. Den største industrielle ekspansjonen har funnet sted i Punjab, der nyrike forretningsmenn er blitt en ny overklasse i konkurranse med de tradisjonelle godseierne. Tekstil- og næringsmiddelindustrien, sammen med raffinering av petroleum, er viktigste næringer. Bomullsindustrien, med tyngdepunkt i Karachi, produserer i stor utstrekning tekstiler og garn til eksport.

Pakistan Steel driver et stort stålverk utenfor Karachi, ved Port Bin Qasim. Verket ble opprinnelig etablert med sovjetisk støtte, og er basert på importert malm og skrapjern. Landet er selvforsynt med papir. Lærvareindustrien er i sterk vekst etter at Pakistan i større grad har begynt å bearbeide læret selv fremfor å eksportere ubearbeidede huder og skinn. Også næringsmiddel-, gummivare- og maskinindustrien og den kjemiske og elektrotekniske industri er i ekspansjon. En stor del av produksjonen er forbruksvarer som kjøleskap, vifter, lyspærer, radio- og fjernsynsapparater. Den farmasøytiske industrien domineres i stor grad av multinasjonale selskaper. Det finnes også en håndverksmessig industriproduksjon, særlig av keramikkvarer og tepper.

Utenrikshandel

Pakistan har et betydelig underskudd på handelsbalansen og mottar lån og økonomisk hjelp fra en rekke land og Verdensbanken. Bidrag fra pakistanske arbeidere i utlandet utgjør en stor del av landets valutainntekter.

Overføringene viste synkende tendens i 1990-årene, og var på sitt laveste med cirka én milliard USD ved tusenårsskiftet. Deretter økte overføringene sterkt, til cirka 4 milliarder USD i 2003 og 2004.

Viktigste eksportvarer er ulike bomullsvarer (6,6 millioner USD i 2003) og lærvarer (4,8 millioner). Olje og petroleumsprodukter stod i 2003/2004 for 21 prosent av totalimporten. For øvrig omfatter importen særlig maskiner og transportutstyr, kjemikalier, jern- og stålvarer, og halvfabrikata til industrien. Viktigste eksportmarked er per 2017 USA (17,7 prosent), Storbritannia (7,7 prosent) og Kina (6 prosent), mens landet importerer mest fra Kina (27,4 prosent), Forente arabiske emirater (13,7 prosent) og USA (4,9 prosent).

Samferdsel

Samferdselsnettet i Pakistan er av svært varierende karakter, og er best utbygd i nord og i et belte ned til Karachi ved kysten. Karachi er landets viktigste havneby. En ny dypvannshavn ble i 2005 åpnet i Gwadar. Det finnes 11 881 kilometer jernbane (2019). En jernbaneforbindelse til Turkmenistan via Afghanistan er under arbeid. Over halvparten av veinettet på 263 775 kilometer er asfaltert (2019). I 1978 åpnet Karakorum Highway, en veiforbindelse som gav forbindelse til Xinjiang-provinsen i Kina. Fra 1997 er det motorvei mellom Lahore og Islamabad.

I Karachi ble byens eget jernbanenett ('urban train') gjenåpnet i 2005 etter omfattende modernisering siden 1998. Byen har over 15 000 bybusser; alle i privat eie. Motorrickshawer, trehjulsscootere med tak og dører og fantasifulle dekorasjoner, setter sitt preg på ferdselen i mange byer. Tongas, hestekjerrer med to hjul, er fortsatt i bruk. Internasjonale lufthavner finnes ved Karachi, Rawalpindi/Islamabad, Lahore, Peshawar og Quetta. Fire private flyselskaper konkurrerer med det 50 prosent statseide Pakistan International Airlines (PIA) og Shaheen Airlines, som drives av flyvåpenet. PIA har siden 1999 hatt direkte ruter fra Gardermoen til Islamabad og Lahore.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg