Økonomi og næringsliv i Pakistan

I perioden 1965–80 hadde Pakistan en økonomisk vekst på gjennomsnittlig 5 % årlig, gjennom 1980-årene holdt den seg på ca. 6 %. I perioden 1990–2003 var det en gjennomsnittlig vekst i BNP på 3,9 %. Etter forbigående negativ vekst ved tusenårsskiftet, var veksten svært kraftig de følgende årene og nådde 8,4 % i 2004/05, ifølge anslag fra Det internasjonale pengefondet (IMF). Til tross for dette lever store deler av befolkningen i fattigdom. Dette skyldes dels den store befolkningstilveksten, dels at landets rikdom er på forholdsvis få hender. Svært mange livnærer seg på et enkelt jordbruk. Tidlig i 1970-årene nasjonaliserte myndighetene store deler av landets industriforetak. Senere, og særlig fra midten av 1980-årene, ble det igjen åpnet for privatisering. I 1990-årene gjennomførte Nawaz Sharifs to regjeringer en rask privatisering av statlige industriforetak. Nesten alle restriksjoner på kapitalbevegelser, banketableringer og private investeringer ble opphevet. Den økonomiske veksten ble imidlertid hemmet av svak ressursbruk, utstrakt korrupsjon og et høyst ineffektivt skattesystem.

I løpet av 1990-årene ble fattigdommen enda mer utbredt, og infrastruktur og sosiale tjenester preget av forfall. Pervez Musharrafs militærdominerte regime gikk siden tusenårsskiftet videre med radikale økonomiske reformer; blant annet av skattesystemet. Et omfattende program for fattigdomsbekjempelse ble gjennomført 2001–04. Økonomien er i stigende grad blitt åpnet for utenlandske investorer siden tusenårsskiftet.

De materielle ødeleggelser etter en jordskjelvkatastrofe 8. oktober 2005 ble av Verdensbanken anslått til 5 milliarder USD. Fra verdenssamfunnet ble det i ettertid gitt løfter om bistand på i alt 6 milliarder USD.

Turismen er relativt beskjeden. Politisk uro og konkurranse fra mer lett tilgjengelige naboland holder turistbesøkene på ganske lavt nivå. De første årene etter tusenårsskiftet fikk landet besøk av ca. en halv million utlendinger årlig.

Bergverksdriften er i hovedsak statskontrollert. Det utvinnes vel 3 millioner tonn kull (i Baluchistan og Punjab) årlig. Kullet har imidlertid lav kvalitet. Det er relativt nylig oppdaget store forekomster av kull i Tharørkenen i Sind. Det utvinnes også krommalm (i det nordøstlige Baluchistan), kalkstein, petroleum, gips og jernmalm. Naturgassproduksjonen dekker en ganske stor del av Pakistans energiforbruk. Fra det store feltet ved Sui (nær Sukkur) i Baluchistan fører en 560 km lang rørledning til Karachi og en 350 km lang ledning til Multan i Punjab. Gassinstallasjonene har imidlertid vært gjenstand for sabotasje fra militante baluchi-nasjonalister, særlig siden 2005.

Drøye halvparten av elektrisitetsproduksjonen kommer fra varmekraftverk (hovedsakelig olje og naturgass, i mindre grad kull) og ca. 26 % fra vannkraft (2002). Pakistan har, med hjelp fra Frankrike, også satset på kjernekraftteknologi, men kjernekraft står foreløpig bare for en mindre del av produksjonen. Pakistan har i senere år satset betydelig på utbygging av elektrisitetsnettet. I 1981 hadde kun ca. 15 % av landsbyene tilgang på elektrisitet, i 1999 var andelen økt til litt 54 %.

Jordbruk er dominerende næringsvei. Næringen (inkl. skogbruk og fiske) sysselsatte 2003 vel 42 % av yrkesbefolkningen og bidrog med 23 % av bruttonasjonalproduktet (BNP). Ca. 25 % av landets totalareal er dyrket mark, av dette er ca. 80 % avhengig av kunstig vanning. Fra Indus og dens bielver går et finmasket nett av vanningskanaler; i sitt slag verdens største sammenhengende system. Den store bruken av kunstig vanning har resultert i økt saltinnhold i jorden, og forsumping av vannkildene enkelte steder. Siden 1960-årene har det vært satset på økt mekanisering, større bruk av kunstgjødsel og anvendelse av bedre såkorn for å øke produktiviteten i jordbruket. Jordbruket drives for det meste av leilendinger/forpaktere på små bruk; hele 90 % er under 10 ha, og arealutbyttet er fortsatt relativt lavt. De store godseierne har i betydelig grad holdt fast ved sin posisjon som føydalherrer; også med stor politisk innflytelse. Vedtatte jordreformer er stort sett blitt papirprodukter. Hester, okser og esler spiller fremdeles en viktig rolle som trekkraft i jordbruket og som transportmiddel.

De viktigste kulturvekstene er hvete (19 millioner tonn, 2003), ris og sukker til innenlandsk forbruk. Landet er selvforsynt med disse varene. Bomulls- og lærprodukter er svært viktige eksportvarer. Bomull har tradisjonelt stått for ca. en halvpart av eksportinntektene. Hvete, mais og sukkerrør er også viktige salgsprodukter. Ellers dyrkes også frukt og dadler (Baluchistan), hirse, oljefrø, bønner, tobakk m.m. Husdyrhold er viktig i områder uten kunstvanning.

I underkant av 5 % av landets areal er produktiv skog. Det aller meste av tømmeret brukes til husbygging og brensel.

Fiskerinæringen er viktig, og har hatt sterk vekst i senere år. Den årlige fangstmengden har siden tusenårsskiftet vært i overkant av 600 000 tonn. 90 % av fangstmengden tas i havet, særlig langs Makrankysten (Baluchistan) og langs kysten mellom Karachi og grensen mot India. Pakistan har et lite hjemmemarked for fisk; 40 % av fangstene males til fiskemel og brukes som dyrefôr, for øvrig går det meste til eksport, særlig reker til Japan og Singapore. Ferskvannsfiske har svært liten og kun lokal betydning.

Industrien (inkl. bergverk) sysselsatte nær 18 % av yrkesbefolkningen og bidrog med 24,6 % av BNP (2003). Næringen er i vekst, og hadde 1990–2002 en årlig vekstrate på 4 %. Den største industrielle ekspansjonen har funnet sted i Punjab, der nyrike forretningsmenn er blitt en ny overklasse i konkurranse med de tradisjonelle godseierne. Tekstil- og næringsmiddelindustrien, sammen med raffinering av petroleum, er viktigste næringer. Bomullsindustrien, med tyngdepunkt i Karachi, produserer i stor utstrekning tekstiler og garn til eksport.

Pakistan Steel driver et stort stålverk utenfor Karachi, ved Port Bin Qasim. Verket ble opprinnelig etablert med sovjetisk støtte, og er basert på importert malm og skrapjern. Landet er selvforsynt med papir. Lærvareindustrien er i sterk vekst etter at Pakistan i større grad har begynt å bearbeide læret selv fremfor å eksportere ubearbeidede huder og skinn. Også næringsmiddel-, gummivare- og maskinindustrien og den kjemiske og elektrotekniske industri er i ekspansjon. En stor del av produksjonen er forbruksvarer som kjøleskap, vifter, lyspærer, radio- og fjernsynsapparater. Den farmasøytiske industrien domineres i stor grad av multinasjonale selskaper. Det finnes også en håndverksmessig industriproduksjon, særlig av keramikkvarer og tepper.

Pakistan har et betydelig underskudd på handelsbalansen og mottar lån og økonomisk hjelp fra en rekke land og Verdensbanken. Bidrag fra pakistanske arbeidere i utlandet utgjør en stor del av landets valutainntekter.

Overføringene viste synkende tendens i 1990-årene, og var på sitt laveste med ca. én milliard USD ved tusenårsskiftet. Deretter økte overføringene sterkt, til ca. 4 mdr. USD i 2003 og 2004.

Viktigste eksportvarer er ulike bomullsvarer (6,6 mill. USD i 2003) og lærvarer (4,8 mill.). Olje og petroleumsprodukter stod 2003/04 for 21 % av totalimporten. For øvrig omfatter importen særlig maskiner og transportutstyr, kjemikalier, jern- og stålvarer, og halvfabrikata til industrien. Viktigste handelspartnere er Forente arabiske emirater, Storbritannia og Japan.

Samferdselsnettet i Pakistan er av svært varierende karakter, og er best utbygd i nord og i et belte ned til Karachi ved kysten. Karachi er landets viktigste havneby. En ny dypvannshavn ble 2005 åpnet i Gwadar. Det finnes ca. 9000 km jernbane. En jernbaneforbindelse til Turkmenistan via Afghanistan er under arbeid. Omtrent halvparten av veinettet på nesten 198 000 km er asfaltert. I 1978 åpnet Karakorum Highway, en veiforbindelse som gav forbindelse til Xinjiang-provinsen i Kina. Fra 1997 er det ny motorvei mellom Lahore og Islamabad.

I Karachi ble byens eget jernbanenett ('urban train') gjenåpnet 2005 etter omfattende modernisering siden 1998. Byen har over 15 000 bybusser; alle i privat eie. Motorrickshawer, trehjulsscootere med tak og dører og fantasifulle dekorasjoner, setter sitt preg på ferdselen i mange byer. Tongas, hestekjerrer med to hjul, er fortsatt i bruk. Internasjonale lufthavner finnes ved Karachi, Rawalpindi/Islamabad, Lahore, Peshawar og Quetta. Fire private flyselskaper konkurrerer med det 50 % statseide Pakistan International Airlines (PIA) og Shaheen Airlines, som drives av flyvåpenet. PIA har siden 1999 hatt direkte ruter fra Gardermoen til Islamabad og Lahore.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.