Økonomi og næringsliv i Nigeria

Nigeria er Afrikas mest folkerike stat, og kontinentets største økonomi. Landets økonomi var tidligere basert vesentlig på landbruk, men siden 1970-årene er den sterkt dominert av olje. Som Afrikas største oljeprodusent, med en produksjon på cirka to millioner fat per dag, er Nigeria et viktig land i den globale økonomien.

Finans, service, kommunikasjon og underholdning er voksende sektorer. Filmproduksjonen i Nigeria, det såkalte «Nollywood», er verdens nest største filmindustri (etter Bollywood, men før Hollywood). Nigeria er preget av sterk urbanisering, og i dag lever over halvparten av befolkningen i byer.

På grunn av den store befolkningen og en voksende middelklasse med økt kjøpekraft, anses Nigeria som et interessant land for både investeringer og handel. I 2013 ble Nigeria sammen med Malaysia, Indonesia og Tyrkia identifisert som et av de viktigste framvoksende markedene i verden. Disse såkalte MINT-landene ble spådd å gradvis overta etter BRICS (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika). Nigeria hadde en gjennomsnittsvekst i bruttonasjonalproduktet (BNP) på 8,6 prosent i perioden 2000–2011, og var blant verdens ti raskest voksende økonomier. Veksten har siden vært noe lavere, ikke minst etter nedgang i oljeprisen fra 2014.

Sikkertehsituasjonen, korrupsjon og usikkerhet rundt lovverk har hindret investeringer. Et forslag til en helhetlig petroleumslov (Petroleum Industry Bill, PIB) ble forelagt parlamentet i 2008. President Muhammadu Buhari delte opp loven, og Petroleum Industry Governance (PIGB) ble endelig vedtatt i januar 2018. Loven omhandler en omstrukturering av det institusjonelle rammeverket for oljeforvaltning, og skal bidra til mer åpenhet og mindre korrupsjon. Oljeselskap har avventet konklusjonen i PIB, og sammen med nedgang i oljeprisene har dette ført til manglende investeringer i oljeindustrien. Nigerianske myndigheter håper nå på fornyet investorinteresse.

Selv om Nigeria har beveget seg fra et lavinntekts- til et lavere mellominntektsland, og har opplevd jevn vekst siden tusenårsskiftet, øker både fattigdommen og forskjellene i landet. I dag lever fortsatt 70 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen.

Under kolonistyret, og ikke minst fra andre verdenskrig, ble nigeriansk økonomi innrettet mot produksjon av råvarer for britiske behov. Ved selvstendigheten i 1960 var nigeriansk økonomi derfor langt på vei innrettet mot Europas behov, og ikke Nigerias egen sosiale og økonomiske utvikling. Det selvstendige Nigeria har vært preget av mangelfull politisk stabilitet med store indre motsetninger. Flere militærkupp og Biafrakrigen (1967–1970) er faktorer som har undergravd en stabil økonomisk utvikling.

De store endringene i nigeriansk økonomi inntrådte tidlig i 1970-årene, med sterk økning i oljeutvinning og -inntekter. Dette gav mulighet for store offentlige investeringer, blant annet innen samferdsel og industri, men hadde også flere negative følger. Den økte pengestrømmen førte blant annet til utbredt korrupsjon og sløsing, og til et investeringsnivå som synkende oljepriser ikke klarte å opprettholde. Dette resulterte i store låneopptak og høy statlig gjeld i 1980-årene. Moderniseringsoptimismen basert på de store petroleumsforekomstene førte også til en neglisjering av landbruket og landsbygda – og til at Nigeria ble avhengig av matimport; fra å ha vært en netto eksportør av landbruksvarer ved selvstendigheten i 1960.

Selv om landbrukets økonomiske betydning er redusert som følge av oljeutvinning, urbanisering og industrireising, er Nigeria fortsatt i vesentlig grad et jordbruksland. Flere tiltak helt fra 1970-årene har vært rettet mot en økning i matproduksjonen, men uten at målet om å bli selvforsynt er nådd.

Som følge av sterk forgjelding, ble et strukturtilpasningsprogram iverksatt i 1986; to år senere startet et omfattende privatiseringsprogram for statlig eid virksomhet. Flere bedrifter er privatisert, blant annet innen elektrisitetsforsyning. En hovedutfordring for myndighetene er å skape arbeidsplasser.

Internasjonale sanksjoner mot Nigeria ble innført i andre halvdel av 1990-årene. Disse ble avviklet med innføringen av sivilt styre fra 1999, da president Olusegun Obasanjo blant annet iverksatte tiltak for å fjerne korrupsjon, dog med begrenset hell. I 2002 la Nigeria frem sin strategi for å redusere fattigdommen innen 2015, som ledd i å nå FNs tusenårsmål.

Nigeria har ikke vært en prioritert mottaker av internasjonal bistand annet enn gjennom utviklingsbanker og FN-organisasjoner.

Landbruk er tradisjonelt Nigerias viktigste næringsvei, og er fortsatt av stor samfunnsmessig betydning ved å sysselsette rundt halvparten av den yrkesaktive befolkningen (2005) og stå for mellom 1/3 og 1/4 av BNI.

Som i de fleste afrikanske land har landbrukets relative betydning sunket som følge av urbanisering og modernisering, og denne utviklingen har vært mer markant i Nigeria enn i mange andre land, ikke minst på grunn av den store veksten i petroleumssektoren. Satsingen innen denne førte i 1960- og 1970-årene til at landbruket ble neglisjert, og bidro til at Nigeria på få år gikk fra å være en netto eksportør av jordbruksprodukter til å bli avhengig av import. Ved selvstendigheten i 1960 var landbruket den viktigste økonomiske sektor og stod for cirka 3/4 av eksportinntektene. Ved utgangen av 1980-årene var landbrukets andel av eksportinntektene sunket til under én prosent.

Jordbruksproduksjonen er blitt betydelig redusert både som følge av manglende investeringer og ineffektivitet. Jordbrukssektoren domineres av småbønder og tradisjonelle metoder som gir lav avkastning og lite overskudd for markedet. Mangel på infrastruktur (blant annet lagringsfasiliteter for å redusere tap etter innhøsting) og mangel på kapital er også til hinder for økt produksjon. Sektoren er også svekket som følge av at ungdom flytter fra landsbygda.

Den betydelige avhengigheten av matvareimport skyldes at produksjonen har vært lavere enn folkeveksten, og at forbruksmønsteret har endret seg. I tillegg har de nordligste områdene flere ganger vært rammet av tørke, og store landområder trues av forørkning til tross for at det er igangsatt tiltak for å stanse denne utviklingen. Kun en mindre del av landarealet dyrkes årlig, mens store deler av restarealet ligger brakk og venter på å bli ryddet på ny etter 3–7 års hvileperiode.

Viktigste jordbruksprodukter er bomull, kakao, jordnøtter (peanøtter), palmeolje og gummi. Av matvareprodukter dyrkes yams, maniok, søtpotet, mais og ris i sør; hirse og durra i nord. Rundt byen Zaria i nord er det stor bomullsdyrking, og i sør plantasjer for fremstilling av naturgummi. Som følge av borgerkrigen i Liberia overtok Nigeria i 1990 posisjonen som Afrikas største gummiprodusent; produksjonen går til innenlandsk forbruk.

Fedriften er vesentlig begrenset til nordlige områder, og er av stor betydning både for nomadiske folk og for økonomien i den delen av Nigeria.

I all hovedsak går jordbruksproduksjonen til innenlands forbruk; bare kakao eksporteres i større omfang. Tidligere var palmeoljeprodukter av stor betydning, men fra å ha vært verdens største eksportør av palmeolje før 1970, er Nigeria nå en importør.

Skogbruket er betydelig i det vestlige Nigeria (Benin, Ijebu), men ikke av stor nasjonaløkonomisk verdi, og eksporten av tømmer (vesentlig obeche, abura og mahogni) er relativt liten, mens produksjon fra plantasjer har økt for å dekke innenlandsk behov, og for å beskytte vanntilførsel og begrense jorderosjon. Vel 20 prosent av Nigerias landareal er skogkledd. Avvirkningen anslås til cirka 100 millioner m³ årlig. Mesteparten benyttes til brensel i landsbyene.

Fiskeriene er av liten økonomisk betydning, ut over de samfunn som livnærer seg innen sektoren; om lag 1,5 millioner mennesker. Fisket foregår stort sett i liten skala, kun en mindre del av fangsten tas med trålere. Fangsten dekker rundt halvparten av forbruket.

Nigeria har store mineralforekomster, først og fremst olje og gass, men også en rekke andre mineraler, hvorav flere blir utvunnet; andre representerer et økonomisk potensial for fremtiden. Sektoren, så vel som Nigerias formelle økonomi, er imidlertid dominert av petroleum.

Utvinning av olje, og etter hvert utnytting av de store gassforekomstene, er nærmest enerådende i nigeriansk eksport og står normalt for rundt 90 prosent av eksportinntektene; rundt 80 prosent av statens inntekter og omtrent 15 prosent av den nasjonale verdiskapningen. Nigeria er medlem av OPEC, men har flere ganger overskredet sine tildelte produksjonskvoter.

De første funn av kommersielt utnyttbare forekomster ble gjort i 1956, i Oloibiri i delstaten Bayelsa i Nigerdeltaet. Eksport begynte i 1958, hvorpå produksjonen vokste raskt. Nigerdeltaet er sentrum for oljeøkonomien, og størsteparten av oljefunnene har vært i de fem delstatene Akwa-Ibom, Rivers, Bayelsa, Cross Rivers og Delta. Historisk har onshoreutvinning dominert, men det er økende investeringer offshore. De store, internasjonale oljeselskapene tenderer mot å flytte interessen offshore som en respons på sikkerhetssituasjonen på land, bedre teknologi og økt lokalt eierskap.

Ifølge det statlige oljeselskapet, NNPC (Nigerian National Petroleum Corporation) er det 606 oljefelt i Nigerdeltaet, hvorav 355 er på land og 251 er offshore. Den økonomiske betydningen økte særlig tidlig i 1970-årene, med stigende oljepriser som gav rom for investeringer både i petroleumsindustrien og annen industrivirksomhet.

Nigeria er i dag Afrikas største og verdens 14. største oljeprodusent med en snittproduksjon på 2,037 millioner fat per dag (2017), ifølge EIA (U.S. Energy Information Administration). Nigerias olje av typen «Bonny Light» er lett å raffinere, og dermed ettertraktet og gir høy pris.

Nigerias påviste reserver av olje var i 2016 på 37,5 milliarder fat; størstedelen ved kysten i Nigerdeltaet, fordelt på rundt 250 små felt. Det er antatt av forekomstene er vesentlig større. I 2005 ble fem blokker tildelt i den andre runden i et område som forvaltes i fellesskap mellom Nigeria og São Tomé og Príncipe (Joint Development Zone), hvor forekomstene er anslått til cirka 11 milliarder fat.

Oljesektoren i Nigeria domineres av store utenlandske selskap som Shell, ExxonMobil, Chevron, Agip, Elf og Texaco, i samarbeid med det nasjonale oljeselskapet, Nigerian National Petroleum Company (NNPC), med Shell som den største enkeltoperatør. Statoil er også etablert i Nigeria og fikk blant annet lisens på en dypvannsblokk sammen med Petrobras i 2005. Hydro fikk interesser i Nigeria i 2005 gjennom sitt oppkjøp av det amerikanske selskapet Spinnaker Exploration Company. Norge bistår Nigeria på områder knyttet til petroleumsvirksomheten.

Nigeria har også store forekomster av naturgass (LNG). Landet er verdens fjerde største eksportør av naturgass, og har Afrikas største påviste naturgassreserver. Samtidig er Nigeria et av de land som brenner opp («fakler») størst andel av gass som er knyttet til oljeutvinningen: Ifølge Verdensbanken er Nigeria verdens syvende største «fakler», med åtte millioner kubikkmeter faklet årlig. Fakling har enorme klimakonsekvenser og fører til store helseproblemer og miljøødeleggelser.

Tidlig på 2000-tallet ble det bygget en gassrørledning fra Nigeria, gjennom Benin og Togo til Ghana: West African Gas Pipeline (WAGP), mens andre rørledninger ble prosjektert, blant annet Ajaokuta-Abuja-Kaduna for å forsyne det sentrale og nordlige Nigeria med gass som ny energikilde. Nigeria og Algerie planlegger en gassrørledning fra Nigeria, gjennom Sahara til eksportterminaler i Algerie: Trans-Saharan Gas Pipeline (TSGP).

Nigeria har fire oljeraffinerier; to i Port Harcourt, ett i Warri og ett i Kaduna. Selv om de har kapasitet til å destillere nærmere 450 000 fat per dag – noe som overgår lokalt konsum – importerer Nigeria store mengder raffinerte produkter. Raffineriene er preget av korrupsjon, manglende vedlikehold og underproduksjon. Det meste av råoljen eksporteres over oljehavnen Bonny utenfor Port Harcourt.

Konflikter knyttet til oljevirksomheten i Nigerdeltaet har forstyrret oljeproduksjon og sikkerheten. Oljeindustrien har vært gjenstand for lokal motstand, både fra fredelige menneskerettighets- og miljøaktivister, og senere militante grupper. Oljesøl i Nigerdeltaet anses som en av verdens største miljøkatastrofer ifølge FNs miljøprogram (UNEP), og har ført til ødelagt livsgrunnlag for lokale bønder og fiskere. Industrien er også forbundet med brudd på menneskerettighetene. Spesielt fra midten av 1990-årene har dette ført til internasjonalt fokus, spesielt i forlengelsen av at åtte menneskerettighets- og miljøaktivister ble henrettet, blant dem forfatteren Ken Saro-Wiwa i 1995. Særlig fra slutten av 1990-årene, eskalerte konflikten til voldelige former. Området er preget av sabotasjer mot anlegg og omfattende tyveri av råolje.

På grunn av sin historiske dominans er Shell kritisert for sin rolle i en virksomhet som har store miljømessige konsekvenser. Shell har tapt rettssaker i Haag og London for miljøødeleggelser i Nigerdeltaet. Statens pensjonsfond utland (SPU) har aksjer i Shell Nigeria og i Eni. SPUs etikkråds gjennomgang av disse investeringene i 2013 konkluderte med at selskapene hadde ansvar for miljøødeleggelser, men at det forelå planer om forbedringer på dette området.

Nigeria har også andre mineralforekomster, blant annet store forekomster av kull, hovedsakelig ved Enugu, og det finnes brunkull (lignitt) ved Asaba (nær Onitsha), bitumen ved Akura og jernmalm flere steder i delstaten Kwara. Utvinning av jernmalm ved Itakpe startet i 1984 for å forsyne stålproduksjonen ved Ajaokuta- og Delta-anleggene. Tinn utvinnes ved Jos, og tinnmalmen smeltes på stedet. Som biprodukt utvinnes columbitt, som Nigeria er verdens største eksportør av.

Det er videre kjente forekomster av gull, fosfater, blysink, bentonitt, barytt, kaolin, mangan, kopper, talk, uran og gips, samt edelstener. Lange transportavstander og kapitalmangel har bidratt til lav utnytting av flere forekomster.

Nigeria hadde i 2015 en installert kapasitet for energiproduksjon på om lag 11 000 MW, men har gitt ut lisenser til mer enn det dobbelte. Produksjonen har normalt ligget langt under kapasitet, med den følge at det er betydelig underskudd på kraft. Drøyt 40 prosent av befolkningen mangler tilgang til elektrisitet. I mange husholdninger brukes store mengder ved og trekull, mens andre er avhengig av generatorer. En vesentlig del av energiforsyningen kommer fra Kainji-demningen ved elven Niger, og fra et kinesisk bygd varmekraftverk i Egbin. Det meste av energien produseres fra varmekraftverk som bruker petroleum eller kull, med tiltagende bruk av naturgass, blant annet kraftverket ved Egbin i delstaten Lagos. Mangelfull kraftforsyning har bidratt til redusert industriproduksjon.

Nigeria har en betydelig industrisektor som i hovedsak produserer ferdigvarer for hjemmemarkedet. Som følge av ekspansjon i petroleumsutvinningen ble det fra 1970-årene satset på industrialisering, ikke minst etablering av en nasjonal tungindustri, herunder jern- og stålindustri, samt anlegg for montering av blant annet biler.

På grunn av de store økonomiske vanskene i 1980-årene ble mye av produksjonen redusert, men til dels gjenopptatt og videreutviklet fra 1990-årene. Dette gjelder ikke minst industri knyttet til utvinning og utnytting av petroleum, etter hvert spesielt naturgass, som energikilde.

Industrien er sterkt konsentrert til Lagos, med sekundære sentra i Kano, Ibadan og Port Harcourt. Foredling av jordbruksprodukter, samt produksjon av matolje og andre næringsmidler, så vel som av papir, mineralgjødsel, tekstiler og andre ferdigvarer er omfattende. En begrensende faktor i industriutviklingen har vært stor avhengighet av importerte råvarer.

Håndverket står enkelte steder meget høyt: trearbeider fra Benin, lærarbeider fra Kano, tepper fra Iseyin og glass fra Bida. Etablering av en rekke nye delstater, med behov for offentlige investeringer, har bidratt til sterk vekst innen bygg- og anleggsvirksomhet. I Calabar er det etablert en såkalt eksportproduksjonssone (EPS) for å tiltrekke seg investorer.

Nigerias vei- og jernbanenett er godt utbygd etter afrikansk målestokk, men er svekket av mangelfulle investeringer i vedlikehold. Tidligere hadde veinettet et tydelig nord/sør-mønster som gav uttrykk for den tradisjonelle handelsstrukturen etablert i kolonitiden. Transportnettet er senere blitt mer sammensatt for å øke handelen mellom de enkelte delstatene. Nigeria har et relativt omfattende jernbanenett, som med støtte fra Kina er i ferd med å bli oppgradert og modernisert.

Nigerelven og andre elver er farbare. De indre vannveiene omfatter cirka 6400 km i kystsonen. Niger er farbar hele året til Onitsha (320 km) for skip inntil 500 tonn. Abuja, Lagos, Kano og Port Harcourt har internasjonale lufthavner, samt flere flyplasser for innenlandsk trafikk. Størsteparten av petroleumseksporten går over havnene Bonny og Burutu; Apapa og Tin Can Island (som betjener Lagos), Port Harcourt, Warri, Sapele og Calabar er de viktigste havnene for varehandel.

Nigerias sterke avhengighet av petroleum gjør landets utenrikshandel svært sårbar for internasjonale prissvingninger. Fra jordbruket eksporteres noe kakao. Importen er sammensatt og består av industrivarer, kjøretøyer og næringsmidler.

Viktigste handelspartner er USA. Eksporten er betydelig også til India, Spania, Frankrike og Brasil.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.