Økonomi og næringsliv i Nigeria

Nigeria er Afrikas mest folkerike stat, og kontinentets største økonomi. Landets økonomi var tidligere basert vesentlig på landbruk; siden 1970-årene er den sterkt dominert av olje. Som Afrikas største oljeprodusent, med en produksjon på cirka 2,2 millioner fat per dag, har Nigeria vært et viktig land i den globale økonomien. 

På grunn av den store befolkningen og en voksende middelklasse med økt kjøpekraft, anses Nigeria som et interessant land for både investeringer og handel. Finans, service, kommunikasjon og underholdning er voksende sektorer. Filmproduksjonen i Nigeria, Nollywood, er verdens tredje største filmindustri (etter Hollywood og Bollywood). Nigeria er preget av sterk urbanisering, og i dag lever over halvparten av befolkningen i byer.

Nigeria hadde en gjennomsnittsvekst i bruttonasjonalproduktet (BNP) på 8,6 % i perioden 2000-2011, og var blant verdens ti raskest voksende økonomier. Veksten har siden vært noe lavere, og Det internasjonale pengefondet, IMF forventer 4 % vekst i 2016. I 2013 ble Nigeria identifisert som en av de viktigste framvoksende markedene i verden, sammen med MalaysiaIndonesia og Tyrkia. Disse såkalte MINT-landene ble spådd å gradvis overta etter BRICS (Brasil, Russland, IndiaKina og Sør-Afrika). Men korrupsjon og usikkerhet over lovverk hindrer investeringer.

Et forslag til en helhetlig petroleumslov (Petroleum Industrial Bill, PIB) ble forelagt parlamentet i 2008, og er fremdeles ikke vedtatt. Oljeselskap har avventet konklusjonen, og sammen med nedgang i oljeprisene har dette ført til manglende investeringer i oljeindustrien. President Muhammadu Buhari vil dele opp loven i flere seksjoner, og det er håp om at loven vil vedtas i løpet av 2016 og gi mer forutsigbarhet. 

Selv om Nigeria har beveget seg fra et lavtinntekts- til et lavere mellominntektsland, og har opplevd jevn vekst siden tusenårsskiftet, øker både fattigdommen og forskjellene i landet. I dag lever fortsatt 70 % av befolkningen under fattigdomsgrensen. 

Under kolonistyret, og ikke minst fra den annen verdenskrig, ble nigeriansk økonomi innrettet mot produksjon av råvarer for britiske behov. Ved selvstendigheten i 1960 var nigeriansk økonomi derfor langt på vei innrettet mot Europas behov, og ikke Nigerias egen sosiale og økonomiske utvikling. Det selvstendige Nigeria har vært preget av mangelfull politisk stabilitet, med store indre motsetninger. Flere militærkupp og Biafrakrigen (1967–70) er faktorer som har undergravd en stabil økonomisk utvikling.

Den store endringen i nigeriansk økonomi inntrådte tidlig i 1970-årene, med sterk økning i oljeutvinning og -inntekter. Dette gav mulighet for store offentlige investeringer, blant annet innen samferdsel og industri. Men det hadde også flere negative følger. Den økte pengestrømmen førte blant annet til utbredt korrupsjon og sløsing, og til et investeringsnivå som synkende oljepriser ikke klarte å opprettholde. Dette resulterte i store låneopptak og høy statlig gjeld i 1980-årene. Moderniseringsoptimismen basert på de store petroleumsforekomstene førte også til en neglisjering av landbruket og landsbygda – og til at Nigeria ble avhengig av matimport; fra å ha vært en netto eksportør av landbruksvarer ved selvstendigheten.

Oljeutvinningen har også ført til store miljøødeleggelser, særlig i Nigerdeltaet, der mye av produksjonen finner sted. Dermed er livsgrunnlaget til lokalbefolkningen der sterkt forringet. Nigerdeltaet har også vært preget av konflikter knyttet til oljen, fra 1990-tallet også voldelige konflikter. Opprørsbevegelser og krimineller organisasjoner har forstyrret både sikkerheten og oljeproduksjonen i området.   

Selv om landbrukets økonomiske betydning er redusert som følge av oljeutvinning, urbanisering og industrireising, er Nigeria fortsatt i vesentlig grad et jordbruksland. Flere tiltak helt fra 1970-årene har forsøkt å øke matproduksjonen, men uten å nå målet om selvforsynthet.

Som følge av sterk forgjelding, ble et strukturtilpasningsprogram iverksatt 1986; to år senere startet et omfattende privatiseringsprogram for statlig eid virksomhet. Flere bedrifter er privatisert, blant annet elektrisitet. En hovedutfordring for myndighetene er å skape arbeidsplasser.

Internasjonale sanksjoner mot Nigeria ble innført i annen halvdel av 1990-årene. Disse ble avviklet med innføringen av sivilt styre fra 1999, da president Olusegun Obasanjo blant annet iverksatte tiltak for å fjerne korrupsjon, dog med begrenset hell. I 2002 la Nigeria frem sin strategi for fattigdomsreduksjon, som ledd i å nå FNs tusenårsmål, blant annet om å redusere fattigdommen innen 2015.

Nigeria har ikke vært en prioritert mottaker av internasjonal bistand, annet enn gjennom utviklingsbanker og FN-organisasjoner.

Landbruk er tradisjonelt Nigerias viktigste næringsvei, og er fortsatt av stor samfunnsmessig betydning, ved å sysselsette rundt halvparten av den yrkesaktive befolkningen (2005) og stå for mellom 1/3 og 1/4 av BNI.

Som i de fleste afrikanske land har landbrukets relative betydning sunket som følge av urbanisering og modernisering, og denne utviklingen har vært mer markant i Nigeria enn mange andre land, ikke minst på grunn av den store veksten i petroleumssektoren. Satsingen innen denne førte i 1960- og 1970-årene til en neglisjering av landbruket, og bidro til at Nigeria på få år gikk fra å være en netto eksportør av jordbruksprodukter til å bli avhengig av import. Ved selvstendigheten i 1960 var landbruket den viktigste økonomiske sektor og stod for ca. 3/4 av eksportinntektene. Ved utgangen av 1980-årene var landbrukets andel av eksportinntektene sunket til under 1 %.

Jordbruksproduksjonen er blitt betydelig redusert både som følge av manglende investeringer og ineffektivitet. Jordbrukssektoren domineres av småbønder og tradisjonelle metoder som gir lav avkastning og lite overskudd for markedet. Mangel på infrastruktur (blant annet lagringsfasiliteter som reduserer det store tapet etter innhøsting) og kapital er også hindre for økt produksjon. Sektoren er også svekket som følge av at ungdom flytter fra landsbygda.

Den betydelige avhengigheten av matvareimport skyldes at produksjonen har vært lavere enn folkeveksten og endrede forbruksmønstre. I tillegg har de nordligste områdene flere ganger vært rammet av tørke. Det er anslått at ca. 12 % av arealet i nord er truet av forørkning, og det er igangsatt tiltak for å stanse denne utviklingen. Kun en mindre del av landarealet dyrkes årlig, mens store deler av restarealet ligger brakk og venter på å bli ryddet på ny etter 3–7 års hvileperiode.

Viktigste jordbruksprodukter er bomull, kakao, jordnøtter (peanøtter), palmeolje og gummi. Av matvareprodukter dyrkes yams, maniok, søtpotet, mais og ris i sør, mens hirse og durra kommer til i nord. Rundt byen Zaria i nord er det stor bomullsdyrking, og i sør plantasjer med fremstilling av naturgummi. Som følge av borgerkrigen i Liberia overtok Nigeria i 1990 posisjonen som Afrikas største gummiprodusent; produksjonen går til innenlandsk forbruk.

Fedriften er vesentlig begrenset til nordlige områder, og er av stor betydning både for nomadiske folk og for økonomien i den delen av Nigeria.

I all hovedsak går jordbruksproduksjonen til innenlands forbruk; bare kakao eksporteres i større omfang. Tidligere var palmeoljeprodukter av stor betydning, men fra å ha verdens største eksportør av palmeolje før 1970, er Nigeria nå en importør.

Skogbruket er betydelig i det vestlige Nigeria (Benin, Ijebu), men ikke av stor nasjonaløkonomisk verdi, og eksporten av tømmer (vesentlig obeche, abura, mahogni) er relativt liten, mens produksjon fra plantasjer har økt for å dekke innenlandsk behov, og for å beskytte vanntilførsel og begrense jorderosjon. Vel 20 % av Nigerias landareal er skogkledd. Avvirkningen anslås til ca. 100 mill. m3 årlig. Mesteparten benyttes til brensel i landsbyene.

Fiskeriene er av liten økonomisk betydning, ut over de samfunn som livnærer seg innen sektoren; ca. 1,5 millioner mennesker. Fisket foregår stort sett i liten skala, kun en mindre del av fangsten tas med trålere. Fangsten dekker rundt halvparten av forbruket.

Nigeria har store mineralforekomster, først og fremst olje og gass, men også en rekke andre mineraler, hvorav flere blir utvunnet; andre representerer et økonomisk potensial for fremtiden. Sektoren, så vel som Nigerias formelle økonomi, er imidlertid dominert av petroleum.

Utvinning av olje, og etter hvert utnytting av de store gassforekomstene, er nærmest enerådende i nigeriansk eksport, og står normalt for rundt 90 % av eksportinntektene, rundt 80 % av statens inntekter og omtrent 15 % av den nasjonale verdiskapningen. Nigeria er medlem av OPEC , men har ofte overskredet sine tildelte produksjonskvoter.

De første funn av kommersielt utnyttbare forekomster ble gjort i 1956, i Oloibiri i delstaten Bayelsa i Nigerdeltaet. Eksport begynte i 1958, hvorpå produksjonen raskt vokste. Nigerdeltaet er hjertet av oljeøkonomien, og størsteparten av oljefunnene har vært i de fem delstatene Akwa-Ibom, Rivers, Bayelsa, Cross Rivers og Delta. Historisk har onshoreutvinning dominert, men det er økende investeringer offshore. De store, internasjonale oljeselskapene tenderer mot å flytte interessen offshore, som en respons på sikkerhetsituasjonen på land, bedre teknologi og økt lokal eierskap.

Ifølge det statlige oljeselskapet, NNPC (Nigerian National Petroleum Corporation) er det i dag 606 oljefelt i Nigerdeltaet, hvorav 355 er på land og 251 er offsore. Den økonomiske betydningen økte særlig tidlig i 1970-årene, med stigende oljepriser, som gav rom for investeringer både i petroleumsindustrien og annen industrivirksomhet.

Nigeria er i dag Afrikas største og verdens trettende største oljeprodusent med en snittproduksjon på 2,4 millioner fat per dag, ifølge EIA (U.S. Energy Information Administration). Nigerias olje av typen Bonny Light er lett å raffinere, og dermed ettertraktet og gir høy pris. Nigerias påviste reserver av olje var i 2005 på 35,2 mrd. fat; størstedelen ved kysten i Nigerdeltaet, fordelt på rundt 250 små felt. Det er antatt av forekomstene er vesentlig større. I 2005 ble fem blokker tildelt i den andre runden i et område som forvaltes i fellesskap mellom Nigeria og São Tomé og Príncipe (Joint Development Zone), hvor forekomstene er anslått til ca. 11 milliarder fat.

Oljesektoren i Nigeria domineres av store utenlandske selskap, som ShellExxonMobilChevronAgipElf og Texaco, i samarbeid med det nasjonale oljeselskapet, Nigerian National Petroleum Company (NNPC), med Shell som den største enkelte operatør. Statoil er også etablert i Nigeria og fikk blant annet lisens på en dypvannsblokk sammen med Petrobras i 2005. Hydro fikk interesser i Nigeria gjennom sitt oppkjøp, 2005, av det amerikanske selskapet Spinnaker Explorations. Norge bistår Nigeria også på områder knyttet til petroleumsvirksomheten.

Nigeria har også store forekomster av naturgass; per 2005 var påviste reserver på 176 trillioner kubikkfot (Tcf), hvilket plasserer Nigeria øverst på listen over land med gassforekomster i Afrika, og blant de ti største i verden. Myndighetene anslo i 2004 at forekomstene kan være på 660 Tcf. Samtidig er Nigeria et av de land som brenner opp størst andel av gassen som er knyttet til oljeutvinningen; ca. 75 %. Denne andelen reduseres etter hvert som produksjonen av flytende naturgass (LNG) øker. Et LNG-anlegg på Bonny Island, til en kostnad av 3,8 mrd.USD, ble åpnet 1999, og skal i full drift levere ca. 6 mill. tonn flytende gass årlig; andre anlegg var samtidig under utvikling.

Tidlig på 2000-tallet ble en gassrørledning fra Nigeria, gjennom Benin og Togo til Ghana, bygd: West African Gas Pipeline (WAGP), mens andre rørledninger ble prosjektert, blant annet Ajaokuta-Abuja-Kaduna for å forsyne det sentrale og nordlige Nigeria med gass som ny energikilde. Nigeria og Algerie har drøftet muligheten for en rørledning fra Nigeria, gjennom Sahara til eksportterminaler ved Middelhavet: Trans-Saharan Gas Pipeline (TSGP), til en estimert kostnad av USD 7 milliarder.

Nigeria har fire oljeraffinerier; Port Harcourt (A og B), Warri ogKaduna. Disse har oftest produsert under kapasitet slik at Nigeria har måttet importere raffinerte petroleumsprodukter. Det meste av råoljen eksporteres over oljehavnen Bonny utenfor Port Harcourt.

Oljevirksomheten i Nigerdeltaet er fra midten av 1990-årene blitt gjenstand for sterk internasjonalt fokus, og særlig Shell er blitt kritisert for sin rolle i en virksomhet som har store miljømessige konsekvenser – og som i forlengelsen av dette også har ført til alvorlige brudd på menneskerettighetene. Flere folkegrupper og organisasjoner har kritisert selskapene for å neglisjere miljøskadene og regjeringen for at ikke en større del av inntektene tilfaller områdene hvor de skapes – og som ødelegges som en følge av den. Ikke minst har dette vært tilfellet i Ogoni-land, hvor åtte miljøaktivister i 1995 ble henrettet for sitt arbeid, blant dem forfatteren Ken Saro-Wiva. Fra slutten av 1990-årene har det vært betydelig sabotasje mot anlegg og omfattende tyveri av råolje, utført blant annet av militante grupper som har bidratt til utstrakt bruk av vold i regionen.

Nigeria har også andre mineralforekomster, blant annet store forekomster av kull, hovedsakelig ved Enugu, og det finnes brunkull (lignitt) ved Asaba (nær Onitsha), bitumen ved Akura og jernmalm på flere steder i delstaten Kwara. Utvinning av jernmalm ved Itakpe startet 1984 for å forsyne stålproduksjonen ved Ajaokuta- og Delta-anleggene. Tinn utvinnes ved Jos, og tinnmalmen smeltes på stedet. Som biprodukt utvinnes kolumbitt, som Nigeria er verdens største eksportør av.

Det er videre kjente forekomster av gull, fosfater, blysink, bentonitt, baryttkaolinmangan, kopper, talk, uran og gips, samt edelstener. Lange transportavstander og kapitalmangel har bidratt til lav utnytting av flere forekomster.

I 2005 hadde Nigeria en installert kapasitet for energiproduksjon på ca. 6050 MW, men produksjonen har normalt ligget langt under kapasitet, med den følge at det er betydelig underskudd på kraft. Bare rundt 40 % av befolkningen har elektrisitet; i husholdningene brukes store mengder ved og trekull. En vesentlig del av energiforsyningen kommer fra Kainjidemningen ved elven Niger, og fra et kinesisk bygd varmekraftverk i Egbin.

Det meste av energien produseres fra varmekraftverk som bruker petroleum eller kull, med tiltagende bruk av naturgass, blant annet kraftverket ved Egbin i Lagos-staten. Mangelfull kraftforsyning har bidratt til å redusere produksjonen i industrien.

Nigeria har en betydelig industrisektor som i hovedsak produserer ferdigvarer for hjemmemarkedet. Som følge av ekspansjonen i petroleumsutvinningen ble det fra 1970-årene satset på industrialisering, ikke minst etablering av en nasjonal tungindustri, herunder jern- og stålindustri, samt anlegg for montering blant annet av biler. En integrert jern- og stålindustri stod ferdig med Delta-anlegget ved Aladja i 1982.

På grunn av de store økonomiske vanskene i 1980-årene ble mye av produksjonen redusert, men er til dels gjenopptatt og videreutviklet fra 1990-årene. Dette gjelder ikke minst industri knyttet til utvinning og utnytting av petroleum, etter hvert spesielt naturgass, som energikilde. Industrien er sterkt konsentrert til Lagos, med sekundære sentra i Kano, Ibadan og Port Harcourt. Foredling av jordbruksprodukter, samt produksjon av matolje og andre næringsmidler, så vel som av papir, mineralgjødsel, tekstiler og andre ferdigvarer er omfattende. En begrensende faktor i industriutviklingen har vært stor avhengighet av importerte råvarer.

Håndverket står enkelte steder meget høyt: trearbeider fra Benin, lærarbeider fra Kano, tepper fra Iseyin og glass fra Bida. Etablering av en rekke nye delstater, med behov for offentlige investeringer, har bidratt til sterk vekst i bygg- og anleggsvirksomhet. En eksportproduksjonssone, for å tiltrekke investorer, er etablert i Calabar.

Nigerias vei- og jernbanenett er godt utbygd etter afrikansk målestokk, men er svekket av mangelfulle investeringer i vedlikehold. Tidligere hadde veinettet et tydelig nord–sør-mønster som gav uttrykk for den tradisjonelle handelsstrukturen etablert i kolonitiden. Transportnettet er senere blitt mer sammensatt for å øke handelen mellom de enkelte delstatene. Nigeria har et mer omfattende jernbanenett enn de fleste utviklingsland, med 3505 km skinnegang, men med bare én strekning, mellom Lagos og Kano, i drift.

Niger og andre elver er farbare. De indre vannveiene omfatter ca. 6400 km, mest laguner i kystsonen. Niger er farbar hele året til Onitsha (320 km) for skip inntil 500 tonn. Abuja, Lagos, Kano og Port Harcourt har internasjonale lufthavner, samt flere flyplasser for innenlandsk trafikk. Størsteparten av petroleumseksporten går over havnene Bonny og Burutu; Apapa og Tin Can Island (som betjener Lagos), Port Harcourt, Warri, Sapele og Calabar er de viktigste havnene for varehandel.

Nigerias sterke avhengighet av én vare (olje, samt etter hvert naturgass) gjør landets utenrikshandel svært sårbar for prissvingninger som det selv ikke kan påvirke. Fra jordbruket eksporteres noe kakao. Importen er sammensatt, og består av industrivarer, kjøretøyer og næringsmidler.

Viktigste samhandelsland er USA. Eksporten er betydelig også til IndiaSpaniaFrankrike og Brasil.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.