Økonomi og næringsliv i Guinea-Bissau

Guinea-Bissaus bruttonasjonalprodukt (BNP) er på 1,63 milliarder amerikanske dollar (2022). I perioden 2012–2022 økte BNP med 64,6 prosent. 30 land av de 53 andre afrikanske landene har et lavere BNP per innbygger enn Guinea-Bissau (2022), herunder nabolandet Senegal som er på plass nummer 42. Det andre nabolandet Guinea er på plassen foran Guinea-Bissau. Andelen av befolkningen som lever under fattigdomsgrensen, er 67,0 prosent (2015). Inflasjonen var på 9,4 prosent i 2022. Den offentlige gjelden utgjorde 53,9 prosent av BNP i 2017.

Landet har begrensede naturressurser, og er sterkt avhengig av internasjonal bistand. Manglende politisk stabilitet siden 2000 har ytterligere vanskeliggjort utvikling.

Historisk bakgrunn

Fram til selvstendigheten fra Portugal i 1973 var det i flere år frigjøringskrig i Guinea-Bissau, hvoretter en stor del av de portugisiske innbyggerne forlot landet, med kapital og kunnskap. Livsnerven i landets økonomi, jordbruket, ble i stor utstrekning ødelagt som følge av krigen, som også førte til at mange ble fordrevet fra sine hjem og måtte repatrieres ved krigens slutt.

Etter selvstendigheten valgte myndighetene en sentralisert planøkonomi med sterk statlig deltakelse. Denne ble oppgitt i slutten av 1980-årene, da også Guinea-Bissau, fra 1987, iverksatte en økonomisk strukturtilpasningspolitikk, med liberalisering av økonomien og privatisering av statsforetak. Et bistands- og lånefinansiert investeringsprogram fra midten av 1970-årene, med vekt på industrireising, ble ikke realisert, og landet er fortsatt avhengig av landbruket, som sysselsetter 82 prosent av den yrkesaktive del av befolkningen.

Etter frigjøringen har Guinea-Bissau fått betydelig økonomisk bistand fra FN, Verdensbanken, Den afrikanske utviklingsbanken og EU, samt bilateral bistand fra vestlige land, blant annet Portugal og Sverige. Etter borgerkrigen i 1998–1999 reduserte staten de offentlige utgifter. Etter en periode med fortsatt ustabilitet, ble et kortsiktig økonomisk kriseprogram iverksatt i 2004.

Primærnæringer

Primærnæringene bidrar med 50,0 prosent til landets BNP (2017).

Landbruk

Kolonimakten Portugal utviklet ikke plantasje-jordbruk i Guinea-Bissau, hvor landbruket dermed drives av småbønder, og en stor del av produksjonen skjer for eget konsum. De viktigste vekstene som produseres for omsetning, er kasjunøtter, kokosnøtter, oljepalmer, peanøtter og bomull. Ellers dyrkes også ris, mais, maniok, kokosnøtter og søtpoteter, hvorav ris er viktigste basisføde – med økende import mot slutten av 1990-årene. I savannestrøkene er fedrift viktigste næring, og det drives en del skogbruk. Skog dekker 70,7 prosent av landets areal (2019) og dekker landets behov for brensel og tømmer. Husdyrhold drives i innlandet, særlig i nord, med kjøttproduksjon vesentlig for lokalt forbruk. En del huder og skinn eksporteres.

Fiske

Guinea-Bissau har rike fiskeressurser, men landets fangst var i 2019 begrenset til 6711 tonn. Det er anslått at potensielle årlige fangster i Guinea-Bissaus økonomiske sone ligger på om lag 250 000 tonn, og inntektene herfra kan bli landets viktigste inntektskilde. Inntektene fra fiskerisektoren kommer nå vesentlig fra salg av fiskerettigheter i landets økonomiske sone, hovedsakelig til EU-land. Salg av slike lisenser var tidlig på 2000-tallet landets nest viktigste kilde til eksportinntekter, etter kasjunøtter. Det er antatt at landet årlig taper store summer på illegalt fiske, som myndighetene ikke har muligheter for å forhindre.

Bergverk, industri

Industrien bidrar med 13,1 prosent av landets BNP (2017). Guinea-Bissau har lite industri, vesentlig begrenset til produksjon av næringsmidler for lokalt forbruk, samt foredling av trevarer og bomull. Det meste av industrivirksomheten er lokalisert i nærheten av Bissau.

Landets mineralressurser er i liten grad utnyttet, og kartlegging pågår i noen grad fortsatt, særlig etter petroleum. Bauxitt er funnet i Boé-området, og fosfat i Cacheu og Oio. Leting etter olje ble påbegynt i 1960-årene, og ble intensivert som prioritert utviklingsområde fra 2000. Noen forekomster er påvist, og en konflikt med Senegal om maritime grenser ble avklart i 1993, hvoretter de to landene 1995 inngikk en avtale om felles forvaltning av grenseområdene.

Energi

I 2020 var landets forbruk av primærenergi 32 petajoule (PJ). Per innbygger tilsvarer det 15 GJ. Den viktigste energikilden er bioenergi som utgjør 86 prosent av forbruket. Landet har rundt 2 millioner hektar med skog som forsyner landet med fyringsved til husholdningene. Fossil energi, hovedsakelig i form av petroleum, utgjør 14 prosent og må importeres. Lavt energiforbruk kombinert med en høy andel fornybar energi fører til et sjeldent lavt utslipp av klimagasser. I 2020 ble de beregnet til 0,16 tonn per CO₂ per innbygger.

Produksjon av elektrisk energi var 82 GWh i 2021. 93 prosent av kraftproduksjonen var basert på fossil energi, mens solenergi utgjorde 7 prosent av kraftmiksen. Installert produksjonskapasitet er anslått til 28 megawatt (MW). Størstedelen av landets kraftproduksjon skjer i private kraftverk.

Sluttforbruket per innbygger var kun 36 kWh. Det lave tallet skyldes til dels at kun 35,8 prosent av befolkningen hadde tilgang til elektrisk energi i 2021. I rurale områder (landsbygda) var andelen 15,8 prosent.

Tjenesteytende næringer

De tjenesteytende næringer som blant annet omfatter varehandel og finansvirksomhet, bidrar med 36,9 prosent av landets BNP (2017). 52 400 turister besøkte Guinea-Bissau i 2019.

Utenrikshandel

Eksport og import

Guinea-Bissaus eksport utgjorde 232,5 millioner amerikanske dollar i 2020, mens importen beløp seg til 439 millioner amerikanske dollar. Landet hadde med dette underskudd på handelsbalansen på 207,5 millioner amerikanske dollar.

I 2019 hadde Guinea-Bissau størst eksport til følgende tre land: India (50 prosent), Belgia (28 prosent) og Elfenbenskysten (8 prosent). Eksporten domineres av kasjunøtter og peanøtter, samt salg av fiskerettigheter. India er den største importøren av kasjunøtter fra Guinea-Bissau. I 2019 hadde Guinea-Bissau størst import fra følgende fem land: Portugal (31 prosent), Senegal (20 prosent), Kina (10 prosent), Nederland og Pakistan (begge 7 prosent). De viktigste importvarene er raffinerte oljeprodukter, ris og hvete.

Medlemskap i franc-sonen

Guinea-Bissau søkte i 1987 om medlemskap i franc-sonen, og sluttet seg til Den vestafrikanske økonomiske og monetære union (UEMOA) i 1997, og ble samme år innlemmet i franc-sonen, hvorved den vestafrikanske CFA ble landets valuta, og erstattet peso.

Samferdsel

Guinea-Bissaus samferdselsnett er lite utbygd, men en betydelig veibygging (cirka 3500 kilometer) ble gjort i kolonitiden, hovedsakelig med utspring i militære, strategiske behov. Landet har fra 1990 mottatt bistandsmidler for å forbedre veinettet, og det er blant annet planer om å bygge en hovedvei som vil knytte Guinea-Bissau til Gambia og Senegal, fra nord til sør i landet, og fra Guinea-Bissau til Guinea. Veinettet utgjør 4400 kilometer, hvorav 453 kilometer er med fast dekke (2018). Det finnes ingen jernbane i Guinea-Bissau. Det er betydelig potensial for økt vanntransport, idet rundt 85 prosent av befolkningen bor innen en avstand på 20 kilometer fra navigerbare vannveier. Det er en internasjonal lufthavn utenfor Bissau, og ti mindre flyplasser for innenrikstrafikk. Viktigste havneby er Bissau.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Guinea-Bissaus geografi

Sten Lundbo

Siviløkonom, tidligere ambassadør