Økonomi og næringsliv i Guinea-Bissau

Guinea-Bissau er et av Afrikas og verdens minst utviklede land, både etter økonomisk og sosial utvikling. Landet har begrensede naturressurser, og er sterkt avhengig av internasjonal bistand. Manglende politisk stabilitet rundt 2000 har ytterligere vanskeliggjort utvikling. Frem til selvstendigheten fra Portugal 1973 var det i flere år frigjøringskrig i Guinea-Bissau, hvoretter en stor del av de portugisiske innbyggerne forlot landet, med kapital og kunnskap. Livsnerven i landets økonomi, jordbruket, ble i stor utstrekning ødelagt som følge av krigen, som også førte til at mange ble fordrevet fra sine hjem, og måtte repatrieres ved krigens slutt. Etter selvstendigheten valgte myndighetene en sentralisert planøkonomi med sterk statlig deltakelse. Denne ble oppgitt sist i 1980-årene, da også Guinea-Bissau, fra 1987, iverksatte en økonomisk strukturtilpasningspolitikk, med liberalisering av økonomien og privatisering av statsforetak. Et bistands- og lånefinansiert investeringsprogram fra midten av 1970-årene, med vekt på industrireising, ble ikke realisert, og landet er fortsatt avhengig av landbruket, som sysselsetter ca. 85 % av den yrkesaktive del av befolkningen.

Etter frigjøringen har Guinea-Bissau fått betydelig økonomisk støtte fra vestlige land, særlig de nordiske, og fremfor alt Sverige. Etter borgerkrigen 1998–99 reduserte staten de offentlige utgifter, og etter en periode med fortsatt ustabilitet, ble et kortsiktig økonomisk kriseprogram iverksatt 2004.

Landbruket er grunnlaget for Guinea-Bissaus økonomi, og står for rundt 85 % av sysselsettingen og ca. 55 % av BNP. Kolonimakten Portugal utviklet ikke plantasje-jordbruk i Guinea-Bissau, hvor landbruket dermed drives av småbønder, og en stor del av produksjonen skjer for eget konsum. De viktigste vekstene som produseres for omsetning, er cashewnøtter, kokosnøtter, palmekjerner, jordnøtter (peanøtter) og bomull. Ellers dyrkes også ris, mais, maniok, kokosnøtter og søtpoteter, hvorav ris er viktigste basisføde – med økende import mot slutten av 1990-årene. I savannestrøkene er fedrift viktigste næring, og det drives en del skogbruk. Skog dekker nesten 40 % av landets areal, og dekker landets behov for brensel og tømmer. Husdyrhold drives i innlandet, særlig i nord, med kjøttproduksjon vesentlig for lokalt forbruk. En del huder og skinn eksporteres.

Guinea-Bissau har rike fiskeressurser, og fiskeindustrien er gjenstand for politisk satsing, men var per 2000 ennå ikke kommet dit hen at landet kunne eksportere fisk. Det er anslått at potensielle årlige fangster i Guinea-Bissaus farvann ligger på ca. 250 000 tonn, og inntektene herfra kan bli landets viktigste inntektskilde. Inntektene fra fiskerisektoren kommer vesentlig fra salg av fiskerettigheter i landets fiskerisone, hovedsakelig til EU. Salg av slike lisenser var tidlig på 2000-tallet landets nest viktigste kilde til eksportinntekter, etter cashew-nøtter. Det er antatt at landet årlig taper store summer på illegalt fiske, som myndighetene ikke har muligheter for å forhindre.

Landets mineralressurser er i liten grad utnyttet, og kartlegging pågår i noen grad fortsatt, særlig etter petroleum. Bauxitt er funnet i Boé-området, og fosfat i Cacheu og Oio. Leting etter olje ble påbegynt i 1960-årene, og ble intensivert som prioritert utviklingsområde fra 2000. Noen forekomster er påvist, og en konflikt med Senegal om maritime grenser ble avklart i 1993, hvoretter de to landene 1995 inngikk en avtale om felles forvaltning av grenseområdene.

Guinea-Bissau har lite industri, vesentlig begrenset til produksjon av næringsmidler for lokalt forbruk, samt foredling av trevarer og bomull. Det meste av industrivirksomheten er lokalisert i nærheten av Bissau.

Produksjonen av elektrisitet sank i 1990-årene, til 20,8 mill. kWt i 2000. Størstedelen av landets kraftforbruk produseres av private generatorer.

Landet har siden frigjøringen hatt et betydelig underskudd på handelsbalansen med utlandet. Eksporten domineres av cashewnøtter (ca. 95 % av eksportinntektene, 2001) og jordnøtter – samt salg av fiskerettigheter. Portugal er tradisjonelt viktigste handelsforbindelse, som også står for en stor andel av bistand til og investeringer i Guinea-Bissau, som er sterkt avhengig av internasjonal utviklingshjelp. Pga. den dominerende rollen cashewnøtter har fått som eksportvare, har India blitt en sentral handelspartner.

Guinea-Bissau søkte 1987 om medlemskap i franc-sonen, og sluttet seg til Union économique et monétaire ouest-africaine 1997, og ble samme år innlemmet i franc-sonen, hvorved den vestafrikanske CFA ble landets valuta, og erstattet peso.

Guinea-Bissaus samferdselsnett er lite utbygd, men en betydelig veibygging (ca. 3500 km) ble gjort i kolonitiden, hovedsakelig med utspring i militære, strategiske behov. Landet har fra 1990 mottatt bistandsmidler for å forbedre veinettet, og det er blant annet planer om å bygge en hovedvei som vil knytte Guinea-Bissau til Gambia og Senegal, fra nord til sør i landet, og fra Guinea-Bissau til Guinea. Per 1995 var det ca. 4400 km veier i landet. Det finnes ingen jernbane i Guinea-Bissau. Det er betydelig potensial for økt vanntransport, idet rundt 85 % av befolkningen bor innen en avstand på 20 km fra navigerbare vannveier. Det er internasjonal lufthavn utenfor Bissau, og 10 mindre flyplasser for innenrikstrafikk. Viktigste havneby er Bissau.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.