Guinea har en av verdens største forekomster av bauxitt. Bildet viser et anlegg for bauxittutvinning.

SCODE. begrenset

Guinea er et av Afrikas mest ressursrike land, men likevel et av kontinentets mindre sosialt og økonomisk utviklede stater. Størstedelen av landets inntekter kommer fra gruvesektoren, mens det store flertallet av befolkningen er sysselsatt i landbruket.

Gruveindustrien ble etablert under fransk kolonistyre, og mineralutvinning har enda lengre historie i det som utgjør dagens Guinea, særlig utvinning av gull. Utviklingen av den moderne sektor i landets økonomi tok til oppunder andre verdenskrig, da utvinningen av bauxittforekomstene begynte, og bindingen til Frankrike ble styrket som følge av den økonomiske verdien av kolonien.

Da Guinea valgte å stå utenfor Det franske samveldet ved selvstendigheten i 1958, ble de fleste bånd med Frankrike brutt, med negativ innvirkning på den nye statens økonomi, blant annet ved at franske interesser ble trukket ut av landet. En økonomisk utvikling bygd på grunnlaget fra kolonitiden ble derfor brutt, og Guinea stagnerte, selv om utvinningen av mineralrikdommene fortsatte.

En årsak til stagnasjonen var også beslutningen om å nasjonalisere mesteparten av den økonomiske virksomheten, med unntak av landbruket, selv om kollektive ordninger ble innført også der, og gruveindustrien. Gruveindustrien utviklet seg som den sterkeste del av økonomien, men i stor grad isolert fra resten av næringslivet. Senere er mye av statens eierinteresser privatisert, som del av et økonomisk reformprogram gjennomført fra siste halvdel av 1980-årene. Programmet ble støttet av Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken, og medførte videre blant annet en devaluering av den nasjonale valutaen, syli (senere guineansk franc), sterk reduksjon av den offentlige forvaltning og høyere priser på landbruksprodukter og liberalisering av handelen med utlandet.

Guineas eksport er nærmest helt dominert av mineraler, og landets mineralforekomster er så verdifulle at de med bedre utnytting antas å kunne gjøre landet til et av de mest velstående i Vest-Afrika. Guinea har betydelige bauxittforekomster, samt forekomster av jernmalm, diamanter, gull og andre mineraler. Den sterke avhengigheten særlig av bauxitt gjør Guineas økonomi sårbar for svingninger i prisen for denne varen på de internasjonale markedene.En del av landets mineraleksport har gått over havner i Liberia, og krigen der rammet derfor også guineansk økonomi. Samtidig ble landet indirekte trukket inn i den regionale destabiliseringen, gjennom borgerkrigene i nabolandene Liberia, Sierra Leone, Guinea Bissau og Elfenbenskysten.

Både gruvesektoren og jordbruket har forfalt og lider blant annet under dårlig infrastruktur. Det er planer for utbygging av en jernbane fra malmfeltene til Conakry. Det letes etter olje- og gassforekomster på kontinentalsokkelen, og det er investert i gjenoppbygging av deler av den gamle plantasjeøkonomien; blant annet for dyrking av bananer, gummi og palmeolje. Guinea har også store skogområder med betydelig uutnyttet potensial for tømmerutvinning, samt potensial for produksjon av vannkraft. Målt etter sosiale indikatorer er Guinea et av verdens fattigste land, med lav forventet levealder og høy barnedødelighet, selv om landet har en forholdsvis høy bruttonasjonalinntekt per innbygger.

Landbruket er Guineas viktigste næringsvei målt i forhold til sysselsetting, hvor vel 80 % av de yrkesaktive er engasjert. Sektoren står for ca. 3/4 av BNP. Til 1984 var Guinea selvforsynt med de viktigste matvarene, men har måttet importere betydelige mengder matvarer; fremfor alt ris, som er hovednæringen for landets innbyggere. Matvareproduksjonen steg igjen mot slutten av 1990-årene. Etter selvstendigheten var jordbruket delvis organisert på kollektiv basis, en ordning som ble opphevet etter regimeskiftet i 1980-årene.

I de fuktige kystområdene dyrkes ris, oljepalmer, bananer og ananas, i høylandet blant annet mais, kaffe og kinatrær. På Nigerslettene dyrkes ris ved kunstvanning, og ellers hirse, maniok og jordnøtter (peanøtter).

Fra 1985 er bomull dyrket fra plantasjer i Haute Guinée (Upper Guinea). Innen flere områder er tidligere plantasjedrift reetablert. Landbruksprodukter for eksport er særlig bananer, kaffe, ananas, palmeolje, jordnøtter og sitrusfrukter, samt en del grønnsaker. På grunn av tsetsefluen er fedriften konsentrert til høyereliggende områder, hvor fulaniene holder store flokker med små ndamakveg, en rase som er motstandsdyktig mot tsetsefluen.

Guinea har også store skogområder med betydelig unyttet potensial for tømmerutvinning. Over 2/3 av arealet er dekket av skog, men mangelfull infrastruktur hindrer en kommersiell utvinning.

Fiskerisektoren er lite utviklet, og fangstene i Guineas farvann skjer vesentlig av utenlandske trålere; noe av håndverksfiskere. Siden 1983 har Guinea inngått avtaler med EU for fiske i farvannene.

Gruvesektoren er den mest dynamiske sektor i landets økonomi, og står for langt den største andelen av de offisielle eksportinntektene (over 90 % i 1980-årene, ca. 80 % i 1990-årene). Sektoren har stått for ca. 1/5 av brutto nasjonalprodukt siden slutten av 1980-årene. Som ledd i de økonomiske reformene som ble introdusert fra 1980-årene, ble ny gruvelovgivning introdusert i 1995, blant annet for å bedre forholdene for utenlandske investeringer og redusere statens direkte rolle i gruveindustrien. En rekke nye letelisenser ble gitt på slutten av 1990-årene. Ved inngangen til 2000-tallet ble bauxitt, diamanter og gull kommersielt utvunnet, med utsikter til at også påviste forekomster av jernmalm og nikkel kunne utnyttes. Mangelfull infrastruktur og mangel på kraft er hindre for full utnytting av potensialet i Guinea, som er et land med til dels utilgjengelige områder.

Guinea har ca. 25–30 % av verdens kjente bauxittforekomster, med en malm av høy kvalitet, og landet er verdens største eksportør. Utvinningen foregår fra gruver ved Boké-Sangaredi, Fria-Kimbo og Kindia-Debele, med førstnevnte som den største. Derfra er det bygd et jernbanespor til en nyanlagt havn ved Kamsar, hvorfra malmen skipes ut. Utvinningen begynte ved Fria i 1930-årene, og foredling til aluminiumoksid i 1960-årene. Smelteverket der er Guineas største industrianlegg, med en kapasitet på ca. 700 000 tonn i året. Det er utarbeidet planer for utvinning av forekomster også ved Dabola og Tougué, hvor det også er prosjektert et anlegg for fremstilling av aluminium. En rekke utenlandske selskap har vært involvert i bauxittutvinningen, gjerne i konsortier og i joint venture-samarbeid med den guineanske stat.

Guinea har forekomster av diamanter og gull som også utgjør en betydelig del av landets eksport. Gull har vært utvunnet i flere hundre år, og foregår fortsatt med tradisjonelle metoder, i tillegg til industriell utvinning. Flere utenlandske selskaper har engasjert seg i sektoren; blant disse norske Guinor Gold Corporation, med Léro-gruven, åpnet 1995, som største investering. Utvinning av diamanter skjer både individuelt og industrielt, og mye av den ukontrollerte utvinningen er blitt smuglet ut av landet. Det største volumet utvinnes ved Aredor-gruven ved Kerouane, som ble åpnet i 1930-årene, men revitalisert i nyere tid. I den sørøstlige delen av landet finnes store jernmalmforekomster som ble satt i produksjon 1981, etter at forekomstene på Kaloumhalvøya nær Conakry var uttømt etter drift fra 1953.

Det er påvist verdifulle forekomster av jern av høy kvalitet i Mt. Nimba, men den planlagte utvinningen er utsatt blant annet på grunn av borgerkrigen i nabolandet Liberia, som gjør det problematisk å frakte malmen til utskipningshavnen i Buchanan.

Det er bekreftet at Guinea har forekomster av granitt, uran, nikkel og kobolt. Det letes etter olje- og gassforekomster på kontinentalsokkelen.

Produksjonen av energi er liten, men landet har store vannkraftreserver, anslått til ca. 6000 MW. Per 2000 hadde landet en kapasitet på ca. 245 MW elektrisk kraft, hvorav rundt halvparten er eid av gruveselskaper. En vesentlig del av kraftstasjonene var ute av drift. 1999 ble en stasjon på 75 MW åpnet ved Garafiri, i Konkouréelven, som landets største. Planer for et større anlegg, 900 MW, i den samme elven er prosjektert, blant annet med tanke på å forsyne et nytt smelteverk med strøm.

Industrien i Guinea er lite utviklet, og baserer seg hovedsakelig på bearbeiding og foredling av lokale råvarer, samt produksjon av ferdigvarer til erstatning for import. Det fremstilles blant annet sigaretter, øl og mineralvann for det lokale marked, og den eneste industrielle virksomhet av størrelse er foredlingen av bauxitt. Flere tidligere statsforetak er blitt lagt ned, blant annet for tekstilproduksjon

Guinea har normalt overskudd fra sin handel med utlandet, takket være eksporten av bauxitt fra først i 1970-årene. En kortvarig nedgang med underskudd tidlig i 1990-årene, skyldtes særlig lavere inntekter fra salg av bauxitt. Samtidig økte inntektene fra eksport av gull. Et positivt bidrag til den finansielle situasjonen er også betydelig utviklingshjelp, blant annet fra Frankrike, EU og Verdensbanken. Norske myndigheter kansellerte i 1995 Guineas offentlige gjeld til Norge som ledd i et internasjonalt gjeldsletteprogram. Tidlig på 2000-tallet sank den internasjonale bistanden, som reaksjon på regjeringens håndtering av opposisjonen. Guineas eksport består i all hovedsak av mineraler (bauxitt, diamanter og gull) samt aluminiumoksid – og noe frukt og grønnsaker. Landet importerer petroleumsprodukter, matvarer, maskiner og transportutstyr, bygningsmaterialer og tekstiler.

Mangelfull transportinfrastruktur er regnet som det vesentligste hinder for den økonomiske utviklingen av Guinea, blant annet for mer omfattende utnytting av landets mineralforekomster og skoger. Hovedstaden Conakry har jernbaneforbindelse til Kankan, og en hardt tiltrengt rehabilitering ble påbegynt på slutten av 1990-årene. En 144 km lang sidebane til Fria brukes til transport av bauxitt og aluminiumoksid. En 134 km lang bane (ferdig 1973) fører fra bauxittforekomstene ved Boké til eksporthavnen Port Kamsar. Nye baner er planlagt fra jernmalmfeltene nær grensen mot Liberia til kysten.

Veinettet omfatter blant annet hovedveien fra Conakry til Bamako (895 km), hovedstad i Mali, og den internasjonale hovedveien mellom Dakar i Senegal og Abidjan i Elfenbenskysten. Veinettet har de seneste år vært under omfattende rehabilitering, også med nybygging for å etablere forbindelse med nye, isolerte områder. 2001 begynte arbeidet med en ny veiforbindelse fra Kankan til Malis hovedstad Bamako. Veinettet var i 1999 på 21 215 km. Conakry har internasjonal lufthavn. De viktigste havnebyene er Conakry og Port Kamsar; hvorav den første gjennomgikk omfattende rehabilitering på slutten av 1990-årene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.