Økonomi og næringsliv i Estland

Under sovjetperioden ble landets næringsliv integrert i det sentralstyrte sovjetiske med sosialistisk planøkonomi, statlig eiendomsrett over naturressursene og produksjonsmidlene, og hele produksjons- og eksportapparatet rettet mot det sovjetiske markedet.

Omstruktureringen begynte allerede mot slutten av 1980-årene og førte i første omgang til en betydelig nedgang i produksjonen; delvis på grunn av problemer med energi og råstoffer samtidig som produktene var ukurante eller av dårlig kvalitet. Perioden like etter selvstendigheten var preget av sterk økonomisk nedgang.

Estland har siden midten av 1990-tallet opplevd en postiv økonomisk utvikling med sterk og vedvarende vekst i BNP, redusert arbeidsledighet, styrket handelsbalanse og lav rente. Denne veksten er nå i ferd med å flate ut. Estland har et meget liberalt økonomisk regime med lav inntektsskatt, lav bedriftsbeskatning og lavt avgiftsnivå. Utenlandske investeringer spiller en viktig rolle i økonomien.

Massive deportasjoner av selveiende bønder ryddet etter den annen verdenskrig veien for en kollektivisering av jordbruket. Jordsmonnet er stort sett lite fruktbart. Av et samlet jordbruksareal i 2002 på 5581 km² (mot 11 163 km² i 1990) ble 46,6 % brukt til høyproduksjon, 44,1 % til forskjellige kornslag, mest bygg, og 2,7 % til poteter. Rug gav gjennomsnittlig en avling på 2,3 tonn og poteter 13,2 tonn per hektar. Husdyrbestanden bestod av 253 900 storfe, av dette 115 600 kuer, 340 800 griser, 33 800 sauer og geiter, 2 096 300 fjørfe. Kjøttproduksjonen var på 68 300 tonn som tross en viss oppgang etter 2000 er under halvparten av nivået i 1990, melkeproduksjonen var 661 600 tonn. Det kollektiviserte jordbruket var sterkt mekanisert og sysselsatte i 1989 12 % av yrkesbefolkningen mot 5 % i 2002. Bøndene har i varierende grad maskiner til disposisjon og effektiviteten på brukene er derfor også sterkt varierende. De viktigste produktene er kjøtt og forskjellige melkeprodukter. I det store og hele har næringen i selvstendighetsperioden vært preget av nedgang, men særlig kjøttproduksjonen har stabilisert seg og fått et visst oppsving. De beste økonomiske resultatene er oppnådd ved større enheter med moderne, industriell drift. Statens økonomiske politikk tok utgangspunkt i at alle næringer skal være konkurransedyktige i markedssammenheng og i motsetning til det som ellers er vanlig i Europa, nøt derfor ikke estisk jordbruk godt av vernetoll eller overføringer. Etter 1996 ble politikken noe moderert ved innføring av visse begrensede subsidieordninger. På grunn av lite bruk av kjemiske sprøytemidler er estiske landbruksprodukter populære innenlands.

Havfiske drives i Østersjøen og Atlanterhavet. Fangstmengdene har i selvstendighetsperoiden gått ned. Viktige fiskeslag er sild, brisling, taggmakrell og havabbor. Ferskvannsfiske blir drevet i innsjøene, først og fremst i de to store, Peipsi og Võrtsjärv. Fiskeslagene der er bl.a. abbor, gjørs, krøkle og brasme.

Skog dekker nesten halvparten av landarealet. Nesten ²/₃ er barskog. Etter en midlertidig stans i avvirkningen på arealer som skulle privatiseres har tømmerproduksjonen siden 1994 vært sterkt stigende og sagbruksnæringen har vært en vekstnæring. Møbelindustrien er under sterk utvikling og er gjenstand for store utenlandsinvesteringer og -etableringer. En stadig økende andel av tømmeret blir tilvirket innenlands.

Den viktigste mineralforekomsten er den petrokjemiske skiferen i nordøst (Kohtla-Järve). 90 % av denne går til elektrisitet, resten til kjemiske produkter. Andre innenlandske energikilder er torv og ved. Estland har de største fosforittforekomstene i Europa og anslagsvis 7–10 % av Jordens totale forekomster. Fosforittbrytning har vært drevet i Maardu bare 15 km øst for Tallinn siden 1920.

Under sovjetperioden ble industrien integrert i Sovjetunionens produksjon. Som et ledd i den planmessige russifiseringen ble det skapt en kunstig industri som var basert på råvare- og arbeidskraftimport fra de andre sovjetrepublikkene, og disse var på sin side også avtakere av det ferdige produktet. Mange av disse bedriftene har etter selvstendigheten likevel lyktes i å legge om produksjonen og finne nye produkter og markeder.

Industrien er konsentrert i nord og omfatter tekstilproduksjon, elektro- og mekanisk industri, treforedling, kjemisk industri m.m. Tekstilindustrien har sitt sentrum i Tallinn og Narva. I Tallinn og Tartu fins det en betydelig elektroteknisk og elektronisk industri, og en allsidig maskinindustri. I 1990-årene var estisk industri preget av utstrakt underleverandørvirksomhet til utenlandske selskaper, men etter 2000 har andelen av egen produksjon vært i vekst.

Cellulose- og papirfremstilling har gitt alvorlige miljøskader og det krever store investeringer å bygge opp en ny industri som er miljømessig akseptabel. Treforedling og møbelindustri er voksende grener der det blir satset mye på å redusere eksporten av tømmer til fordel for bearbeidede varer.

Skiferraffineriene produserer bl.a. skifergass, brenselolje, smøreolje, bensin, koks og elektrisk kraft.

Næringsmiddelindustrien har vært preget av privat initiativ og nye produkter.

Okkupasjonen skar over Estlands lange tradisjoner som ferieland og førte til forurensing av kuranstalter og badestrender. Fremhjulpet av forbedrede kommunikasjoner og mange etableringer har turistnæringen vært i sterk vekst etter 1991. De fleste turistene kommer fra Finland; den korte avstanden muliggjør også dagsturer, noe som har ført til omfattende grensehandel. På de neste plassene følger Sverige, Tyskland, Russland og Storbritannia. Totalt er Estland årlig besøkt av ca. 3,3 mill. turister, og etter 2000 er tendensen en relativ økning av langtidsturisme på bekostning av dagsturismen. Hovedattraksjonen nå er den velbevarte hansastaden som utgjør gamlebyen i Tallinn. Tross sterk prisstigning gjør fortsatt prisnivået det relativt billig å legge konferanser til Estland, eller eventuelt til de store fergene i cruisetrafikk på Tallinn. Den store sangfestivalen som arrangeres hvert femte år samler hundretusener fra inn- og utland. Stadig flere utnytter mulighetene for jakt (villsvin, rådyr og elg). De mange naturperlene har også skapt bekymring for en overbelastning av vegetasjon om turismen får altfor store dimensjoner. En stor del av de tilreisende er kulturelt interessert eller har familiebånd i landet. Alt i alt stod turismen i 2003 direkte eller indirekte for minst 10 % av Estlands økonomi.

De viktigste handelspartnerne er Finland, Tyskland, Sverige, Russland, Litauen og Latvia. De viktigste eksportvarene er trelast, klær og tekstiler, maskiner, næringsmidler og elektrisk kraft. En økende sektor er elektronikk. Importen består bl.a. av energi (olje, gass, kull), biler, kjemikalier, elektronikk, maskiner, tekstiler og næringsmidler.

Med sin lange kystlinje var Estland gammel sjøfartsnasjon. Mange av de mindre havnene var helt eller delvis ute av bruk under sovjetokkupasjonen. Viktigste havneby er Tallinn med tre havner og størstedelen av den betydelige transitt-transporten, i første rekke til St. Petersburg og Pskov, i noen grad også til Riga. Bortsett fra innenlandsforbindelsene mellom fastlandet og øyene i vest går også den betydelige fergetrafikken hovedsakelig over Tallinn. . Jernbanenettet hadde 2008 en total lengde på 968 km. Godstransporten er prioritert på bekostning av passasjertransport, der busstrafikken dominerer. Det statlige veinettet er ca. 57 000 km. Det tidligere statlige flyselskapet Estonian Air har kvittet seg med sovjetisk materiell og er i dag et moderne flyselskap basert på langtidsleie av Boeing-fly.