Økonomi og næringsliv i Burkina Faso

Burkina Faso er et jordbruksland med begrensede naturressurser i Vest-Afrikas tørre Sahel-belte. Klimatiske forhold, med uregelmessig regnfall og gjennomgående mangel på vann, legger ikke forholdene til rette for jordbruk i stor skala, og størstedelen av produksjonen skjer med tradisjonelle metoder – vesentlig for lokalt forbruk. Landet har flere kjente mineralforekomster, men bare en liten del utvinnes. En generelt mangelfullt utbygd infrastruktur, og den store avstanden til hav og havner, er et hinder for så vel gruvedrift som industri. I flere perioder har Burkina Faso vært rammet av alvorlig tørke, som har redusert både jordbruksproduksjonen og husdyrholdet.

Burkina Faso er et av Afrikas økonomisk sett minst utviklede land, med begrenset utsikt for økonomisk vekst. Naturgitte forhold begrenser mulighetene for både landbruk og industri, og landet er derfor sterkt avhengig av sysselsettingsmuligheter i nabolandene og utenlandsk bistand. Rundt to millioner burkinere arbeider i nabolandene, de fleste som landarbeidere, og de pengene disse sender hjem, er en viktig inntektskilde for landet. Politiske forhold i disse landene, fremfor alt Elfenbenskysten, påvirker mulighetene for sysselsetting og overføring. Utenlandsk utviklingshjelp er også en vesentlig inntektskilde; blant de viktigste bistandsytere er Frankrike, Tyskland, Nederland og Danmark, samt EU og andre multinasjonale organer. Dette og skiftende klimatiske forhold påvirker i vesentlig grad de økonomiske resultatene, som derfor kan variere sterkt fra ett år til et annet.

I 1990-årene gjennomførte Burkina en strukturtilpasningspolitikk, og mot slutten av tiåret ble en ny fase i privatiseringen av statseid næringsliv iverksatt. Devalueringen av den vestafrikanske valuta CFA, som også Burkina Faso er tilknyttet, med 50 % i 1994, styrket eksporten, men gjorde importen dyrere – og medførte svekket kjøpekraft for den vanlige innbygger.

Landbruk er hovednæringen og sysselsetter et stort flertall (vel 90 %) av befolkningen, men står for bare i underkant av 40 % av BNP. Store deler av totalarealet ligger i en tørr sone, med uregelmessig nedbør og begrensede grunnvannressurser, og er lite egnet til jordbruk. Jordbruksproduksjonen skjer i hovedsak på småbruk uten kunstig vanning, og er i all hovedsak for lokalt konsum. Svakt utbygd infrastruktur bidrar til at det er vanskelig å få avsatt produktene. Bomull overtok i 1990-årene posisjonen som landets viktigste eksportartikkel, etter jordnøtter. Som følge av betydelige investeringer både fra regjeringen og internasjonal bistand, utgjorde bomull tidlig på 2000-tallet godt over halvparten av samlet eksportverdi. Det dyrkes durra i sør og hirse i nord, samt mais, ris, yams, taro og maniok. Det er også satset på produksjon av karité-nøtter, cashewnøtter og sukker. Husdyrhold er viktigste næringsvei i de store og tynt befolkede områdene i nord og øst, og drives delvis som nomadebruk. Kjøtt, huder og skinn er viktige eksportvarer, og stod i 2001 for nær 20 % av eksportverdien; en betydelig del eksporteres uoffisielt.

Burkina Faso har en del kjente mineralforekomster, bl.a. av gull, sølv, mangan, bauxitt, sink, bly, nikkel, titan, vanadium og bly, men disse har bare i liten grad blitt utnyttet. Dette skyldes både høye utvinningskostnader og prisene på de internasjonale markeder, samt de lange transportavstandene til utskipingshavnene. Rundt 2000 førte urolighetene i nabolandet Elfenbenskysten, med Burkinas viktigste utskipingshavn, til ytterligere vanskeligheter for eksport. Gull utvinnes særlig i Poura i den det vestlige/sentrale del av landet, og eksporteres. Utvinningen av manganforekomstene ved Tambao ble påbegynt først i 1993, men stanset igjen i 1998 grunnet transportproblemer.

Industrien er lite utviklet, og er vesentlig konsentrert om Bobo-Dioulasso og Ouagadougou. Størstedelen av industriproduksjonen er næringsmidler for lokalt konsum, basert på foredling av lokale råvarer. Tekstilindustrien, etablert først i 1970-årene, produserer også for eksport. I Ouagadougou finnes en sementfabrikk. Industrien fikk en mindre oppsving som følge av devalueringen i 1994, med økt produksjon for å erstatte importerte varer.

Burkina Faso har begrenset eksportproduksjon og et betydelig underskudd i sin handel med omverdenen. Landet er avhengig av økonomisk bistand, samt pengeoverføringer fra burkinere som arbeider i nabolandene. Det utføres fremfor alt bomull, karité-nøtter, jordnøtter (peanøtter), kjøtt, kveg, huder og skinn, samt noe gull. Først på 2000-tallet var Frankrike, Elfenbenskysten og Belgia viktigste kjøpere av landets eksportvarer. Importen kom vesentlig fra Elfenbenskysten og Frankrike. En stor del av utenrikshandelen går over havnen i Abidjan i Elfenbenskysten. Det foregår en ikke ubetydelig smugling av varer.

Av vital betydning for landets utenrikshandel er jernbanen mellom Abidjan i Elfenbenskysten og Ouagadougou gjennom Bobo Dioulasso, med forbindelse videre til Kaya. En 350 km lang forlengelse til manganforekomstene ved Tambao er prosjektert. Jernbanen ble til 1987 drevet i fellesskap av Burkina Faso og Elfenbenskysten; deretter av to separate selskaper – og det er behov for betydelig oppgradering av jernbanen. Det finnes et utstrakt, men dårlig veinett, som ble noe utvidet i siste halvdel av 1990-årene. Internasjonale lufthavner finnes ved Ouagadougou og Bobo Dioulasso.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.