Økonomi og næringsliv i Burkina Faso

I 1990-årene gjennomførte Burkina Faso en strukturtilpasningspolitikk, og mot slutten av tiåret ble en ny fase i privatiseringen av statseid næringsliv iverksatt. Devalueringen med 50 prosent i 1994 av den vestafrikanske valutaen CFA, som Burkina Faso er tilknyttet, styrket eksporten. Den gjorde imidlertid importen dyrere – og medførte svekket kjøpekraft for den vanlige innbygger. Industrien fikk et mindre oppsving som følge av devalueringen i 1994, med økt produksjon for å erstatte importerte varer.

I perioden fra 2002 til 2012 økte landets BNP med 245 prosent, mens BNP økte med 49,8 prosent fra 2012 til 2022. Arbeidsledigheten var i 2021 på 4,86 prosent. Landets offentlige gjeld utgjorde 72,5 prosent av BNP i 2020.

Landbruket bidrar med 31,2 prosent til landets BNP (2017).

Klimatiske forhold, med uregelmessig regnfall og gjennomgående mangel på vann, legger ikke forholdene til rette for jordbruk i stor skala, og størstedelen av produksjonen skjer med tradisjonelle metoder – vesentlig for lokalt forbruk.

I flere perioder har Burkina Faso vært rammet av alvorlig tørke, som har redusert både jordbruksproduksjonen og husdyrholdet. Store deler av totalarealet ligger i en tørr sone, med uregelmessig nedbør og begrensede grunnvannsressurser, og er lite egnet til jordbruk. Jordbruksproduksjonen skjer i hovedsak på småbruk uten kunstig vanning, og er i all hovedsak for lokalt konsum. Svakt utbygd infrastruktur bidrar til at det er vanskelig å få avsatt produktene.

Bomull overtok i 1990-årene posisjonen som landets viktigste eksportartikkel, etter jordnøtter. Som følge av betydelige investeringer både fra regjeringen og internasjonal bistand, utgjorde bomull tidlig på 2000-tallet godt over halvparten av samlet eksportverdi. Det dyrkes durra i sør og hirse i nord, samt mais, ris, yams, taro og maniok. Det er også satset på produksjon av karité-nøtter, cashewnøtter og sukker. Husdyrhold er viktigste næringsvei i de store og tynt befolkede områdene i nord og øst, og drives delvis som nomadebruk. Kjøtt, huder og skinn er viktige eksportvarer.

Landet har flere kjente mineralforekomster, men bare en liten del utvinnes. En generelt mangelfullt utbygd infrastruktur, og den store avstanden til hav og havner, er et hinder for så vel gruvedrift som industri.

Burkina Faso har en del kjente mineralforekomster, blant annet av gull, sølv, mangan, bauxitt, sink, bly, nikkel, titan, vanadium og bly, men disse har bare i liten grad blitt utnyttet. Dette skyldes både høye utvinningskostnader og prisene på de internasjonale markeder, samt de lange transportavstandene til utskipingshavnene. Rundt år 2000 førte urolighetene i nabolandet Elfenbenskysten, med Burkina Fasos viktigste utskipingshavn, til ytterligere vansker for eksport. Gull utvinnes særlig i Poura i den det vestlige/sentrale del av landet, og eksporteres. Utvinningen av manganforekomstene ved Tambao ble påbegynt først i 1993, men stanset igjen i 1998 grunnet transportproblemer.

Industrien utgjør 23,9 prosent av BNP (2017). Industrien er lite utviklet, og er vesentlig konsentrert om Bobo Dioulasso og Ouagadougou. Størstedelen av industriproduksjonen er næringsmidler for lokalt konsum, basert på foredling av lokale råvarer. Tekstilindustrien, etablert først i 1970-årene, produserer også for eksport. Det gjør også bomullsindustrien. I Ouagadougou produseres det sement.

Tjenestenæringene utgjør 44,9 prosent av BNP (2017).

Landet er avhengig av økonomisk bistand. De største bistandsyterne er USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Japan, samt EU og andre multinasjonale organer, herunder FN og Verdensbanken.

Burkina Fasos eksport utgjorde 5,356 milliarder amerikanske dollar i 2020, mens importen beløp seg til 4,779 milliarder amerikanske dollar. Landet hadde med dette et overskudd på handelsbalansen på 577 millioner amerikanske dollar i 2020.

Det utføres fremfor alt bomull, karité-nøtter, jordnøtter (peanøtter), kjøtt, kveg, huder, skinn og tekstiler, samt sink og gull. Først på 2000-tallet var Frankrike, Elfenbenskysten og Belgia viktigste kjøpere av landets eksportvarer. Importen kom vesentlig fra Elfenbenskysten og Frankrike. I 2019 var de viktigste eksportmarkedene Sveits (59 prosent) og India (21 prosent). De viktigste markedene for landets import var i 2019: Elfenbenskysten (15 prosent), Kina (9 prosent), Ghana og Frankrike (begge 8 prosent), India (6 prosent) og USA (5 prosent). En stor del av utenrikshandelen går over havnen i Abidjan i Elfenbenskysten. Det foregår en ikke ubetydelig smugling av varer.

Av vital betydning for landets utenrikshandel er jernbanen mellom Abidjan i Elfenbenskysten og Ouagadougou gjennom Bobo-Dioulasso, med forbindelse videre til Kaya, 94 kilometer nordøst for Ouagadougou. Jernbanen ble til 1987 drevet i fellesskap av Burkina Faso og Elfenbenskysten; deretter av to separate selskaper. Det er behov for betydelig oppgradering av jernbanenettet, som er på 622 kilometer. Det finnes et utstrakt, men dårlig veinett på 15 301 kilometer, hvorav 3642 er med fast dekke (2014). Internasjonale lufthavner finnes ved Ouagadougou og Bobo Dioulasso.

• Burkina Faso
• Burkina Fasos befolkning
• Burkina Fasos historie
• Mynt, mål og vekt i Burkina Faso

• CIA World Factbook: Burkina Faso
• World Bank Data: Burkina Faso