Økonomi og næringsliv i Algerie

Algeries økonomi var ved selvstendigheten basert hovedsakelig på jordbruk og oljeutvinning. Under det franske kolonistyret ble det utviklet et moderne jordbruk langs kysten, med mange større plantasjer, og bl.a. stor produksjon av druer. Selv om Algerie har en betydelig jordbruksproduksjon, er bare en liten del av landet dyrkbart, og det er utvinningen av mineraler, og fremfor alt olje og gass, som er grunnlaget for økonomien – og for en ambisiøs industrialiseringspolitikk.

Den langvarige frigjøringskrigen mot Frankrike endte med selvstendighet i 1962, og at størstedelen av de franske settlerne forlot landet med sin kapital og kompetanse. Derved forsvant også et viktig marked for den innenlandske vareproduksjonen. Det selvstendige Algerie slo inn på en sosialistisk politikk, med lite rom for privat eierskap i næringslivet, og flere sektorer ble i 1960-årene nasjonalisert. En rekke større statlige selskap ble opprettet, innen de fleste sektorer.

I løpet av 1970-årene førte økte oljepriser til at eksporten av petroleumsprodukter tok over fra landsbruksvarer som Algeries viktigste inntektskilde. Fra tidlig i 1990-årene fant det sted en liberalisering av den økonomiske politikken – i kjølvannet av en tilsvarende oppmykning på det politiske området fra slutten av 1980-årene. Større spillerom ble gitt privat virksomhet, både i landbruk og handel, og småindustri ble gitt prioritet på bekostning av den statsdrevne tungindustrien, og et privatiseringsprogram ble innledet med en lovendring i 1995.

I 1990-årene ble Algerie rammet av alvorlig politisk uro, og borgerkrigen har hemmet den økonomiske utviklingen, bl.a. ved å svekke tilliten til Algerie i utlandet. I 2001 lanserte regjeringen en økonomisk gjenreisningsplan, samt et nytt privatiseringsprogram. Algerie har høy arbeidsledighet, og en betydelig del av den økonomiske virksomhet skjer innen den uformelle sektor, som står for over en tredel av sysselsettingen utenfor landbruket.

Landbruket var den viktigste næringsvei i kolonitiden, men er gradvis relativt svekket etter hvert som oljeforekomstene er utvunnet, og industrisektoren har økt. I 2000 stod landbruket for i underkant av en tidel av brutto nasjonalinntekt. Fortsatt sysselsetter landbruket ca. 1/4 av yrkesbefolkningen, og utgjør en betydelig del av det økonomiske liv – med bidrag også til eksporten. Mulighetene til ekspansjon er imidlertid begrenset, idet 90 % av Algerie består av ørken, halvørken og fjell, som i beste fall kan brukes til beitemark for sauer, geiter og kameler. Jordbruket finner sted i et belte langs kysten, hvor også landets gjenværende skoger finnes.

Skogplanting har funnet sted også som ledd i å stanse ørkenens fremvekst sørfra. Størstedelen av det dyrkede arealet brukes til kornproduksjon (vesentlig hvete og bygg), men Algerie er også en av verdens ledende produsenter og eksportører av dadler, og det er betydelig produksjon også av sitrusfrukter, oliven og grønnsaker. Den omfattende produksjonen av druer – samt vin – under kolonitiden er redusert, men har vært gjenstand for opprustning de senere år. Algerie er likevel ikke selvforsynt med mat, og må importere en stadig økende andel av sitt forbruk. Store investeringer i jordbruket i 1980-årene skulle sikre en selvforsyningsgrad for matvarer på 80 % i år 2000, men dette ble oppgitt under den politiske og økonomiske krisen i 1990-årene.

Algerie har en mindre fiskerisektor, vesentlig bestående av familiedrevne småbåter. I 1990-årene iverksatte regjeringen tiltak for å øke fangstene, som har ligget godt under anslått potensial, på ca. 170 000 tonn i året. Fra 1994 kan utenlandske trålere få tilgang til Algeries farvann.

Under kolonistyret ble det etablert en begrenset industribase i Algerie, først og fremst for foredling av jordbruksprodukter og tekstilproduksjon. Etter selvstendigheten ble det lagt stor politisk vekt på industrialisering for å utvikle en sosialistisk økonomi, med utgangspunkt i den ekspanderende petroleumsindustrien samt landbruket og bergverket. Den petrokjemiske industrien er dominerende, med raffinerier og andre anlegg bl.a. i Alger, Arzew, Messoaud og Skikda. Et jern- og stålverk, basert på lokale forekomster av jernmalm, er etablert i Annaba. Denne industrien er også sentral for etablering av andre industriforetak, bl.a. for bygningsmaterialer. Forsøk på å tiltrekke utenlandske investeringer til småindustri har skapt begrensede resultater, og staten har fra 1980-årene redusert sin direkte deltakelse i næringslivet. Fra tidlig i 1990-årene har det vokst frem en mindre farmasøytisk industri.

Algerie er rikt på flere typer mineraler, og råolje og naturgass er blitt landets viktigste inntektskilder. Kommersiell produksjon av olje begynte i Sahara i 1958, og de viktigste produksjonsområdene har vært ved Hassi Messaoud i det sentrale Algerie, samt ved Edjeleh-Zarzaitine nær grensen til Libya. Produksjonen nådde ved utgangen av 1970-årene 1,2 mill. fat per dag, og var tjue år senere på ca. 1,5 mill. fat; produksjonen har svingt bl.a. som følge av kvotetildelingene fra OPEC.

Nye oljefelter ble satt i produksjon midt i 1990-årene, og i 2002 var Algeries påviste oljereserver på 9,2 mrd. fat. Samtidig hadde landet kjente reserver av naturgass på ca. 5520 mrd. kubikkmeter, derunder et av verdens største felt i Hassi R'Mel-regionen, der gass ble funnet i 1956. For en stor del finnes gassforekomstene i Algerie uavhengig av oljen. Algerie har investert mye i gassledninger, og eksport begynte allerede i 1965. Flere gassledninger er bygd for eksport til Europa; bl.a. en via Tunisia til Italia og videre til Slovenia, som ble åpnet i 1983, og en som går via Marokko til Spania, åpnet i 1996, og som Portugal også har knyttet seg til.

Det er planer om enda en ledning til Spania, og det er inngått avtale mellom Algerie og Nigeria om å undersøke mulighetene for en ledning fra Nigerias gassfelter til det algeriske ledningsnettet. Nær halvparten av Algeries inntekter kommer fra salg av naturgass; Algerie er verdens nest største eksportør av dette produktet. Algerie har også verdens fjerde største kjente reserver av olje, og leting foregår fortsatt. Ca. 95 % av landets eksportinntekter kommer fra petroleumssektoren. Algerie har også rike forekomster av jernmalm, fosfat, bly og sink, samt av kull, kvikksølv, mangan, kobber og salt.

Fra 1991 er både lokale og utenlandske investorer oppmuntret til å ta del i utvinning, men borgerkrigen begrenset interessen. En ny gruvelov fra 1999 har ført til flere avtaler med utenlandske selskap om leting og utvinning.

Algeries langt viktigste eksportartikler er olje og gass, og den viktigste handelspartner er den tidligere kolonimakten Frankrike. De viktigste markedene for Algeries eksport er Italia, USA og Frankrike; disse tre står også for størstedelen av importen, med Frankrike som den største leverandør. Algerie har inngått handelsavtaler med EU. Algerie har i mange år hatt overskudd i handelsbalansen, men går i underskudd når oljeprisene synker. Algeries eksport er totalt dominert av petroleumsprodukter, men eksporterer også landbruksvarer, deriblant dadler, grønnsaker, tobakk og huder.

Algerie har et godt utbygd veinett på i alt 104 000 km, hvorav 640 km er motorvei (1996). Deler av veinettet har forfalt i senere år, men det er også bygd nye veier som forbinder oljefeltene med kysten. En Trans-Sahara-vei er under bygging. Jernbanenettet er på ca. 4300 km, og forbinder alle de større byene i den nordlige delen av landet. En sidebane når Béchar i Sahara. En undergrunnsbane er under bygging i Alger. Hovedlufthavnen er ved Alger. De viktigste havnebyene er Alger, Annaba, Arzew, Bejaïa, Oran og Skikda. I 2000 ble arbeidet for en mulig etablering av undergrunnsbane i Alger gjenopptatt. Som følge av den økonomiske liberaliseringen har flere private flyselskap begynt å operere i landet.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.