Økonomi og næringsliv i Algerie

Mineraler, energi og industri i Algerie.

Av /Store norske leksikon ※.

Et oljeutvinningsanlegg ved Hassi-Messaoud. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

I 1958 begynte den første kommersielle produksjonen av olje og gass i Sahara. På grunn av de store avstandene er borerigg, produksjonsutstyr og flyttbare boliger for ansatte samlet i små enheter i ørkenen.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Algerie er rikt på naturressurser, framfor alt olje og gass. Oljeutvinningen i Sahara tok til på slutten av 1950-tallet; eksport av gass begynte i 1965. Algerie er blant verdens ledende produsenter og eksportører av både olje og gass. Landet har i tillegg rike forekomster av flere andre mineraler.

Som følge av økte oljepriser tidlig på 1970-tallet, iverksatte Algerie et omfattende program for industrialisering, med investering særlig i tungindustri. Staten var da viktigste aktør i næringslivet. En liberalisering fra slutten av 1980-tallet har oppmuntret til privat entreprenørskap så vel som utenlandske investeringer. Samtidig ble det lagt økt vekt på utvikling av småindustri. Høy arbeidsledighet er en av Algeries største sosiale og økonomiske utfordringer.

Økonomisk utvikling

Algeries økonomi var ved selvstendigheten i 1962 basert hovedsakelig på jordbruk og oljeutvinning. Under det franske kolonistyret ble det utviklet et moderne jordbruk langs kysten, med mange større plantasjer, og blant annet stor produksjon av druer. Selv om Algerie har en betydelig jordbruksproduksjon, er bare en liten del av landet dyrkbart, og det er utvinningen av mineraler, og fremfor alt olje og gass, som er grunnlaget for økonomien – og for en ambisiøs industrialiseringspolitikk.

Den langvarige frigjøringskrigen mot Frankrike endte med selvstendighet i 1962, og at størstedelen av de franske settlerne forlot landet med sin kapital og kompetanse. Derved forsvant også et viktig marked for den innenlandske vareproduksjonen. Det selvstendige Algerie slo inn på en sosialistisk politikk, med lite rom for privat eierskap i næringslivet, og flere sektorer ble i 1960-årene nasjonalisert. En rekke større statlige selskap ble opprettet, innen de fleste sektorer.

I løpet av 1970-årene førte økte oljepriser til at eksporten av petroleumsprodukter tok over fra landbruksvarer som Algeries viktigste inntektskilde. Fra tidlig i 1990-årene fant det sted en liberalisering av den økonomiske politikken – i kjølvannet av en tilsvarende oppmykning på det politiske området fra slutten av 1980-årene. Større spillerom ble gitt privat virksomhet, både i landbruk og handel, og småindustri ble gitt prioritet på bekostning av den statsdrevne tungindustrien, og et privatiseringsprogram ble innledet med en lovendring i 1995.

I 1990-årene ble Algerie rammet av alvorlig politisk uro, og borgerkrigen har hemmet den økonomiske utviklingen, blant annet ved å svekke tilliten til Algerie i utlandet. I 2001 lanserte regjeringen en økonomisk gjenreisningsplan, samt et nytt privatiseringsprogram. Algerie har høy arbeidsledighet, og en betydelig del av den økonomiske virksomhet skjer innen den uformelle sektor, som står for over en tredel av sysselsettingen utenfor landbruket.

Landbruk

Landbruket var den viktigste næringsveien i kolonitiden, men er gradvis relativt svekket etter hvert som oljeforekomstene er utvunnet, og industrisektoren har økt. I 2000 sto landbruket for i underkant av en tidel av bruttonasjonalinntekt (BNI). I 2011 sysselsatte landbruket drøyt 10 prosent av yrkesbefolkningen, og utgjør en betydelig del av det økonomiske liv – med bidrag også til eksporten. Mulighetene til ekspansjon er imidlertid begrenset, idet 90 prosent av Algerie består av ørken, halvørken og fjell, som i beste fall kan brukes til beitemark for sauer, geiter og kameler. Jordbruket finner sted i et belte langs kysten, hvor også landets gjenværende skoger finnes.

Skogplanting har funnet sted også som ledd i å stanse ørkenens fremvekst sørfra. Størstedelen av det dyrkede arealet brukes til kornproduksjon (vesentlig hvete og bygg), men Algerie er også en av verdens ledende produsenter og eksportører av dadler, og det er betydelig produksjon også av sitrusfrukter, oliven og grønnsaker. Den omfattende produksjonen av druer – samt vin – under kolonitiden er redusert, men har vært gjenstand for opprustning de senere årene. Algerie er likevel ikke selvforsynt med mat, og må importere en stadig økende andel av sitt forbruk. Store investeringer i jordbruket i 1980-årene skulle sikre en selvforsyningsgrad for matvarer på 80 prosent innen år 2000, men dette ble oppgitt under den politiske og økonomiske krisen i 1990-årene.

Fiske

Algerie har en mindre fiskerisektor, vesentlig bestående av familiedrevne småbåter. I 1990-årene iverksatte regjeringen tiltak for å øke fangstene, som har ligget godt under anslått potensial, på cirka 170 000 tonn i året. Fra 1994 kan utenlandske trålere få tilgang til Algeries farvann.

Industri

Under kolonistyret ble det etablert en begrenset industribase i Algerie, først og fremst for foredling av jordbruksprodukter og tekstilproduksjon. Etter selvstendigheten ble det lagt stor politisk vekt på industrialisering for å utvikle en sosialistisk økonomi, med utgangspunkt i den ekspanderende petroleumsindustrien samt landbruket og bergverket. Den petrokjemiske industrien er dominerende, med raffinerier og andre anlegg blant annet i Alger, Arzew, Messoaud og Skikda. Et jernverk og stålverk, basert på lokale forekomster av jernmalm, er etablert i Annaba. Denne industrien er også sentral for etablering av andre industriforetak, blant annet for bygningsmaterialer. Forsøk på å tiltrekke utenlandske investeringer til småindustri har skapt begrensede resultater, og staten har fra 1980-årene redusert sin direkte deltakelse i næringslivet. Fra tidlig i 1990-årene har det vokst frem en mindre farmasøytisk industri.

Mineraler

Algerie er rikt på flere typer mineraler, og råolje og naturgass er blitt landets viktigste inntektskilder. Kommersiell produksjon av olje begynte i Sahara i 1958, og de viktigste produksjonsområdene har vært ved Hassi Messaoud i det sentrale Algerie, samt ved Edjeleh-Zarzaitine nær grensen til Libya. Produksjonen nådde ved utgangen av 1970-årene 1,2 millioner fat per dag, og var tjue år senere på cirka 1,5 millioner fat. Produksjonen har svingt blant annet som følge av kvotetildelingene fra OPEC.

Nye oljefelter ble satt i produksjon midt i 1990-årene, og i 2002 var Algeries påviste oljereserver på 9,2 milliarder fat. Samtidig hadde landet kjente reserver av naturgass på cirka 5520 milliarder kubikkmeter, derunder et av verdens største felt i Hassi R'Mel-regionen, der gass ble funnet i 1956. For en stor del finnes gassforekomstene i Algerie uavhengig av oljen. Algerie har investert mye i gassledninger, og eksport begynte allerede i 1965. Flere gassledninger er bygd for eksport til Europa, blant annet en via Tunisia til Italia og videre til Slovenia, som ble åpnet i 1983, og en som går via Marokko til Spania, åpnet i 1996, og som Portugal også har knyttet seg til.

Det er planer om enda en ledning til Spania, og det er inngått avtale mellom Algerie og Nigeria om å undersøke mulighetene for en ledning fra Nigerias gassfelter til det algeriske ledningsnettet. Nær halvparten av Algeries inntekter kommer fra salg av naturgass, og Algerie er verdens nest største eksportør av dette produktet. Algerie har også verdens fjerde største kjente reserver av olje, og leting foregår fortsatt. Cirka 95 prosent av landets eksportinntekter kommer fra petroleumssektoren. Algerie har også rike forekomster av jernmalm, fosfat, bly og sink, samt av kull, kvikksølv, mangan, kobber og salt.

Fra 1991 er både lokale og utenlandske investorer oppmuntret til å ta del i utvinning, men borgerkrigen begrenset interessen. En ny gruvelov fra 1999 har ført til flere avtaler med utenlandske selskap om leting og utvinning.

Utenrikshandel

Algeries langt viktigste eksportartikler er olje og gass, og den viktigste handelspartneren er den tidligere kolonimakten Frankrike. De viktigste markedene for Algeries eksport er Italia, USA og Frankrike, og disse tre står også for størstedelen av importen, med Frankrike som den største leverandøren. Algerie har inngått handelsavtaler med EU.

Algerie har i mange år hatt overskudd i handelsbalansen, men går i underskudd når oljeprisene synker. Algeries eksport er totalt dominert av petroleumsprodukter, men eksporterer også landbruksvarer, deriblant dadler, grønnsaker, tobakk og huder.

Samferdsel

Algerie har et godt utbygd veinett på i alt 104 000 kilometer, hvorav 640 kilometer er motorvei (2014). Deler av veinettet har forfalt i senere år, men det er også bygd nye veier som forbinder oljefeltene med kysten. En Trans-Sahara-vei er under bygging.

Jernbanenettet er på cirka 4300 kilometer, og forbinder alle de større byene i den nordlige delen av landet. En sidebane når Béchar i Sahara. I 2000 ble arbeidet for en mulig etablering av undergrunnsbane i Alger gjenopptatt.

De viktigste havnebyene er Alger, Annaba, Arzew, Bejaïa, Oran og Skikda.

Som følge av den økonomiske liberaliseringen har flere private flyselskap begynt å operere i landet. Hovedlufthavnen er ved Alger.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg