Økonomi og næringsliv i Algerie

Algeries økonomi var i hovedsak basert på jordbruk og oljeutvinning ved ved selvstendigheten i 1962. Under det franske kolonistyret ble det utviklet et moderne jordbruk langs kysten, med mange større plantasjer, og blant annet stor produksjon av druer. Selv om Algerie har en betydelig jordbruksproduksjon, er bare en liten del av landet dyrkbart, og det er utvinningen av mineraler, og fremfor alt olje og gass, som er grunnlaget for økonomien – og for en ambisiøs industrialiseringspolitikk.

Den langvarige frigjøringskrigen mot Frankrike endte med selvstendighet i 1962, og at størstedelen av de franske settlerne forlot landet med sin kapital og kompetanse. Det selvstendige Algerie slo inn på en sosialistisk politikk, med lite rom for privat eierskap i næringslivet, og flere sektorer ble i 1960-årene nasjonalisert. En rekke større statlige selskap ble opprettet, innen de fleste sektorer.

I løpet av 1970-årene førte økte oljepriser til at eksporten av petroleumsprodukter tok over fra landbruksvarer som Algeries viktigste inntektskilde. Fra tidlig i 1990-årene fant det sted en liberalisering av den økonomiske politikken – i kjølvannet av en tilsvarende oppmykning på det politiske området fra slutten av 1980-årene. Algerie ble hardt rammet av den globale økonomiske krisen på 80-tallet hvor dalende oljepriser en viktig ingrediens. For å øke og diversifisere den økonomiske veksten ble større spillerom gitt til privat virksomhet, både i landbruk og handel, og småindustri ble gitt prioritet på bekostning av den statsdrevne tungindustrien. Et privatiseringsprogram ble innledet med en lovendring i 1995.

I 1990-årene ble Algerie rammet av alvorlig politisk uro, og borgerkrigen hemmet den økonomiske utviklingen, blant annet ved å svekke tilliten til Algerie i utlandet. Krigen førte også til nedgang i den nasjonale produksjon, samt ødeleggelse av infrastruktur. I 2001 lanserte regjeringen en økonomisk gjenreisningsplan, samt et nytt privatiseringsprogram. Algerie har høy arbeidsledighet, og en betydelig del av den økonomiske virksomhet skjer innen den uformelle sektor, som står for over en tredel av sysselsettingen utenfor landbruket.

Da oljeplrisene igjen startet å vokse utover på 2000-tallet, opplevde landet igjen en økning i den økonomiske veksten (3,9 % mellom 2000-2010). Etter at den algeriske økonomien hadde en negativ vekst i korona-året 2020 (-5,1%), viste produksjonstallene (brutto nasjonalprodukt) en vekst på på 3,5 % i 2021. I de fleste sektorer overgikk produksjonen i 2021 tallene fra 2019.

Landbruket var den viktigste næringsveien i kolonitiden, men er gradvis relativt svekket etter hvert som oljeforekomstene er utvunnet, og industrisektoren har økt. I 2017 sto landbruket for 13 prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI). I 2011 sysselsatte landbruket drøyt 10 prosent av yrkesbefolkningen, og utgjør en betydelig del av det økonomiske liv – med bidrag også til eksporten. Fra å være en netto eksportør av landbruksprodukter fram til 1966, bruker Algerie i dag en stor del av landets kapital til å importere slike produkter. Dette skyldes delvis en kraftig befolkningsøkning. Mulighetene til ekspansjon er imidlertid begrenset, idet 90 prosent av Algerie består av ørken, halvørken og fjell, som i beste fall kan brukes til beitemark for sauer, geiter og kameler. Jordbruket finner sted i et belte langs kysten, hvor også landets gjenværende skoger finnes. Daddelproduksjon foregår i oaser i ørkenområdene.

De nyervervede landområende settlerne dro fra etter uavhengigheten i 1962 var del i et kollektiviseringsforsøk som snart viste seg å mislykkes. Det kommende ti-året var industrialisering regjeringens fokus, og først på 1980-tallet ble det gjort store investeringer i jordbruket som skulle sikre en selvforsyningsgrad for matvarer på 80 prosent innen år 2000. Denne planen ble oppgitt under den politiske og økonomiske krisen i 1990-årene.

Skogplanting har funnet sted som ledd i å stanse ørkenens fremvekst sørfra. Størstedelen av det dyrkede arealet brukes til kornproduksjon (vesentlig hvete og bygg), men Algerie er også en av verdens ledende produsenter og eksportører av dadler, og det er betydelig produksjon av sitrusfrukter, oliven, vannmelon og grønnsaker som poteter. Den omfattende produksjonen av druer – samt vin – under kolonitiden er redusert, men har vært gjenstand for opprustning de senere årene. Dette har ført til en høyere vekst i landbruksproduksjonen de siste to tiårene som ligger godt over landets gjennomsnitt. Produksjonen har økt med 5,4 % årlig i gjennomsnitt mellom 2000 til 2020.

Algerie har en mindre fiskerisektor, vesentlig bestående av familiedrevne småbåter. Under 50 000 personer jobber med fiske. Landet har en lang kystlinje langs Middelhavet på 1 200 km. I 1990-årene iverksatte regjeringen tiltak for å øke fangstene, som har ligget godt under anslått potensial, på cirka 170 000 tonn i året. Toppåret var i 2018 da litt over 120 000 tonn fisk ble fanget. Fra 1994 kunne utenlandske trålere få tilgang til Algeries farvann.

Under kolonistyret ble det etablert en begrenset industribase i Algerie, først og fremst for foredling av jordbruksprodukter og tekstilproduksjon. Etter selvstendigheten ble det lagt stor politisk vekt på industrialisering for å utvikle en sosialistisk økonomi, med utgangspunkt i den ekspanderende petroleumsindustrien samt landbruket og bergverket. Den petrokjemiske industrien er dominerende, med raffinerier og andre anlegg blant annet i Alger, Arzew, Messoaud og Skikda. Et jernverk og stålverk, basert på lokale forekomster av jernmalm, er etablert i Annaba. Denne industrien er også sentral for etablering av andre industriforetak, blant annet for bygningsmaterialer. Forsøk på å tiltrekke utenlandske investeringer til småindustri har skapt begrensede resultater, og staten har fra 1980-årene redusert sin direkte deltakelse i næringslivet. Fra tidlig i 1990-årene har det vokst frem en mindre farmasøytisk industri.

Rikelig tilgang på råolje og naturgass preger også landets energiforsyning. I 2019 var det samlede forbruket av primærenergi 2,6 exajoule (EJ), der 99 prosent av forbruket var basert på fossil energi fordelt på naturgass (64 prosent) og petroleumsprodukter (35 prosent). Algerie er det landet i Afrika som har det tredje største utslippet av CO₂.

Regnet per innbygger var forbruket 61,1 gigajoule (GJ). Gjennomsnittet for hele verden var 79,1 GJ (tall fra IEA). Etter 1990 har det samlede energiforbruket økt med i gjennomsnitt 3,7 prosent per år, men regnet per innbygger var veksten 1,8 prosent.

Algerie er rikt på flere typer mineraler, og råolje og naturgass er blitt landets viktigste inntektskilder. Kommersiell produksjon av olje begynte i Sahara i 1958, og de viktigste produksjonsområdene har vært ved Hassi Messaoud i det sentrale Algerie, samt ved Edjeleh-Zarzaitine nær grensen til Libya. Produksjonen nådde ved utgangen av 1970-årene 1,2 millioner fat per dag, og var tjue år senere på cirka 1,5 millioner fat. Produksjonen har svingt blant annet som følge av kvotetildelingene fra OPEC.

Nye oljefelter ble satt i produksjon midt i 1990-årene, og i 2002 var Algeries påviste oljereserver på 9,2 milliarder fat. Samtidig hadde landet kjente reserver av naturgass på cirka 5520 milliarder kubikkmeter, derunder et av verdens største felt i Hassi R'Mel-regionen, der gass ble funnet i 1956. For en stor del finnes gassforekomstene i Algerie uavhengig av oljen. Algerie har investert mye i gassledninger, og eksport begynte allerede i 1965. Flere gassledninger er bygd for eksport til Europa, blant annet en via Tunisia til Italia og videre til Slovenia, som ble åpnet i 1983, og en som går via Marokko til Spania, åpnet i 1996, og som Portugal også har knyttet seg til. Denne ledningen ble midlertidig stengt i 2021 grunnet brudd i de diplomatiske forbindelsene med Marokko. En ny direkte gassledning mellom Spania og Algerie ble derimot åpnet i 2011 og er i full drift. Det er inngått avtale mellom Algerie og Nigeria om å undersøke mulighetene for en ledning fra Nigerias gassfelter til det algeriske ledningsnettet.

Nær halvparten av Algeries inntekter kommer fra salg av naturgass, og Algerie er verdens nest største eksportør av dette produktet. Algerie har også verdens fjerde største kjente reserver av olje, og leting foregår fortsatt. Cirka 95 prosent av landets eksportinntekter kommer fra petroleumssektoren. Algerie har også rike forekomster av jernmalm, fosfat, bly og sink, samt av kull, kvikksølv, mangan, kobber og salt.

Fra 1991 er både lokale og utenlandske investorer oppmuntret til å ta del i utvinning, men borgerkrigen begrenset interessen. En ny gruvelov fra 1999 har ført til flere avtaler med utenlandske selskap om leting og utvinning.

Algeries langt viktigste eksportartikler er olje og gass, og den viktigste handelspartneren er den tidligere kolonimakten Frankrike. De viktigste markedene for Algeries eksport er Italia, USA og Frankrike, og disse tre står også for størstedelen av importen, med Frankrike som den største leverandøren. Algerie har inngått handelsavtaler med EU.

Algerie har i mange år hatt overskudd i handelsbalansen, men går i underskudd når oljeprisene synker. Algeries eksport er totalt dominert av petroleumsprodukter, men eksporterer også landbruksvarer, deriblant dadler, grønnsaker, tobakk og huder.

Algerie har et godt utbygd veinett på i alt 112 000 kilometer, hvorav nesten 30 000 kilometer er motorvei (2021). De folkerike områdene i nord har et omfattende nettverk av veier av ulik standard, og det er to hovedmotorveier i landet. En i nord som binder sammen alle byene langs kysten fra Oran til Annaba, og en nyere som forbinder oljefeltene med kysten. Denne siste kalles den Trans-Sahara motorveien. For å øke samarbeidet og handelen mellom nabolandene i syd, er en rekke veiprosjekter i gang også i dette området.

Jernbanenettet er på cirka 4300 kilometer, og forbinder alle de større byene i den nordlige delen av landet. Jernbanen har forbindelser inn til både Marokko og Tunisia, men grunnet brudd i de diplomatiske forbindelsene, er togforbindelsen over grensen til Marokko midlertidig stengt. Landet har et statlig jernbaneselskap (SNTF) som har som mål å øke jernbanelengden til hele 12 000 km de kommende ti-år. En sidebane når Béchar i Sahara, mens flere andre kortere linjer forbinder mindre byer i innlandet med kysten.

I 2011 åpnet undergrunnsbanen i Algerie, og den har foreløpig 19 stasjoner i ulike retninger. Flere er under utbygging.

De viktigste havnebyene er Alger, Annaba, Arzew, Bejaïa, Oran og Skikda. Landets handelsflåte har økt til 150 skip de siste årene. En stor del av disse består av oljetankere og spesialskip til å frakt naturgass.

Som følge av den økonomiske liberaliseringen har flere private flyselskap begynt å operere i landet. Landet har et statlig flyselskap (AirAlgerie) og hovedlufthavnen er ved Alger.

• Algerie
• Algeries befolkning
• Algeries geografi
• Algeries historie