Norge er et høyt utviklet industriland. Levestandarden og levealderen er blant de høyeste i verden, analfabetismen er ubetydelig og helsetilstanden, ernæringstilstanden og boligstandarden ligger høyt i internasjonale sammenhenger.
Økonomi i Norge
Industrialisering
Årsakene til den høye materielle standarden er ikke i utgangspunktet landets naturressurser, men at Norge i likhet med de andre land i Vest-Europa har gjennomgått den industrialiseringsprosessen som har pågått i 200 år.
Siden har landet fulgt med i de omstillingene som krevdes for økonomisk vekst. Gjennom et omfattende handelssamarbeid og annen kontakt med andre land mottok det norske samfunnet og næringslivet impulser til ny, avansert økonomisk virksomhet.
Etter den økonomiske statistikken å dømme akselererte den økonomiske veksten på 1900-tallet. Gjennomsnittlig årlig stigning i nasjonalproduktet var 1,8 prosent fra 1865 til 1890, 2,5 prosent fra 1890 til 1915, 3,3 prosent fra 1920 til 1939, 4,6 prosent fra 1946 til 1984 og 2,5 prosent fra 1984 til 2011.
Denne veksten skyldes mange forhold, og det er vanskelig å isolere og tallfeste hver enkelt faktors bidrag. Det er imidlertid grunn til å regne med at høye investeringer i produksjonsutstyr, bedre og lengre utdannelse samt tekniske og organisatoriske fremskritt i næringsliv og offentlig administrasjon har betydd mye for veksten.
Blandingsøkonomi
I likhet med de øvrige landene i Vest-Europa har Norge stort sett bygd på privat eiendomsrett og privat virksomhet i utbyggingen av industrien og de fleste andre næringene. Landets økonomiske system har derfor et sterkt preg av markedsøkonomi.
Staten har imidlertid både ved sin egen næringsvirksomhet og ved reguleringen av den private virksomheten brakt inn elementer av en planøkonomi, slik at Norges økonomiske system best karakteriseres som en blandingsøkonomi.
Det karakteristiske er offentlige reguleringer av store deler av den private virksomhet. Dette har vært kombinert med statsdrift i enkelte nøkkelindustrier, men det statlige engasjementet er blitt nedtrappet i takt med deregulering og privatisering over hele den industrialiserte verdenen.
Primærnæring
Av primærnæringene bygger så godt som hele jordbruket og fisket på privat virksomhet, mens staten eier omtrent 6 prosent av det produktive skogarealet.
Industri
Industrien er i hovedsak i privat eie. Staten var eneeier av de militære bedriftene Kongsberg Våpenfabrikk, Raufoss Ammunisjonsfabrikker og Horten Verft, tidligere Marinens Hovedverft, og av Norsk Jernverk og Norsk Koksverk.
Fra 1980-årene er Horten Verft nedlagt, Kongsberg Våpenfabrikk oppløst i flere selskaper, Raufoss delprivatisert og Norsk Jernverk helt privatisert. Som ledd i krigserstatningsbetalingene etter andre verdenskrig mottok staten fra Tyskland store aksjeposter i blant annet Norsk Hydro, slik at staten oppnådde eiermajoritet i disse selskapene.
De industriselskapene der staten har eierinteresser, drives stort sett som tilsvarende private selskaper. Enkelte av bedriftene har hatt perioder med til dels betydelige tap, og staten har nok stilt lavere krav til forrentning av aksjekapitalen enn det tilsvarende private bedrifter må gjøre.
Staten er en betydelig eier av vannkraft og elektrisitetsverk. Krigsoppgjøret førte også til at staten fikk betydelige interesser i bergverkene, og i forbindelse med en mer aktiv Svalbard-politikk overtok staten i 1975 hele kapitalen i Store Norske Spitsbergen Kulkompani.
Den norske stats oljeselskap (Statoil) inntar en dominerende stilling i oljeutvinningen på kontinentalsokkelen, samt i petrokjemisk industri, oljeraffinering og oljemarkedsføring. I 2001 ble Statoil delprivatisert og endret navn til Statoil ASA. I 2006 fusjonerte Statoil og olje- og gassdivisjonen i Norsk Hydro. I forbindelse med fusjonen foretok staten et oppkjøp, og man eier nå 67 prosent av selskapet.
Tjenesteyting
Innen de tjenesteytende næringene var staten lenge enerådende når det gjaldt jernbaner og post, og NSB og Posten har fått en friere stilling i forhold til staten. Teletjenestene har frem til 1990-årene vært et statlig monopol, og selv om det statlige aksjeselskapet Telenor fra 1998 er utsatt for konkurranse på alle områder, har de beholdt en dominerende posisjon i markedet.
Tendensen mot svakere tilknytning til staten viser seg også innen blant annet kringkasting. For øvrig har EØS-avtalen ført til at importmonopolet på alkohol og medisiner har falt bort.
Innen bankvesenet finnes det statsbanker for de viktigste næringene, som landbruk, fiske og industri, og for kommunene, distriktsutbygging, boligformål og utdanning. Postbanken (med postgiro) vendte seg til allmennheten. Postbanken er nå tatt over av DNB.
Statlige reguleringer
Statens regulering av næringslivet gir seg ulike utslag. Forskjellige konsesjonsordninger begrenser omsetningen av næringseiendommer og den bruken det kan gjøres av disse. Reguleringer av arbeidsmiljø og forurensninger, produktkontroll, regnskapsbestemmelser og liknende setter grenser for utøvelsen av næringsvirksomhet.
Innføring av bedriftsdemokrati gir de ansatte rett til å ta del i avgjørelser som tidligere lå til eierne. Skatter, avgifter og subsidier påvirker også virksomhetenes lønnsomhet og driftsvilkår.
Statens eierinteresser er sterkt spredt, og bakgrunnen for statsengasjementet er svært forskjellig. Som regel har statsdrift vært betraktet som et hensiktsmessig virkemiddel til å løse konkrete næringspolitiske eller sosialpolitiske problemer. Bare unntaksvis har prinsipielle sosialiseringssynspunkter spilt noen rolle.
Fra 1990-årene bærer det statlige eierskapet i næringslivet mer preg av rene finansielle investeringer.
Kommentarer (2)
skrev Isabell Dahl
svarte Anne Marit Godal
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.