Édouard Daladier

Édouard Daladier var en fransk politiker og statsminister i 1933, 1934 og 1938–1940. Han var opprinnelig filolog, fra 1919 var han valgt til deputertkammeret. I 1924–1925 var han koloniminister i Herriots regjering, og var senere medlem av forskjellige venstreregjeringer. I 1927 ble han formann i det sosialradikale parti. Etter 1932 var han medlem av regjeringen og flere ganger statsminister.

Daladier ble en av Folkefrontens grunnleggere og deltok i den første store demonstrasjon i Paris i 1935. Etter valgseieren i 1936 trådte han inn i Léon Blums regjering som forsvarsminister, en stilling han beholdt til 1940 i ulike regjeringskoalisjoner. I denne tiden søkte han å holde folkefronten sammen, men det viste seg stadig vanskeligere, og i 1938 dannet han regjering uten sosialistene. Det avgjørende brudd med sosialistene og kommunistene kom etter at Daladier hadde godtatt Münchenforliket høsten 1938. Han fortsatte som forsvarsminister, og som regjeringssjef så han militær opprustning som en av sine hovedoppgaver. Han utviklet også det nære samarbeidet med Storbritannia.

Ved krigsutbruddet i 1939 omdannet Daladier sin regjering og ble i tillegg utenriksminister. I 1940 fikk Daladier mistillitsvotum og trådte tilbake. Han kom imidlertid med i Reynauds regjering som forsvarsminister. Mai–juni 1940 var han utenriksminister, men trådte så ut av regjeringen. I 1941 ble han dømt til livsvarig fengsel av en Pétain-domstol. I april 1943 ble han deportert til Tyskland.

Daladier var medlem av de grunnlovgivende forsamlinger i 1946. I 1949 ble han slått av Herriot ved valg til formannsstillingen i det sosialradikale parti. Han var medlem av nasjonalforsamlingen i 1947–1958 og gjennom flere år formann for parlamentsgruppen av radikal-sosiale og radikale republikanere. Årene 1953–1958 var han borgermester i Avignon.