Åpne hav, også betegnet som det frie hav, omfatter etter folkeretten havområder som som kyststater ikke har høyhet over. For praktiske formål omfatter det åpne hav områdene som ligger utenfor de økonomiske sonene. Det åpne hav omfatter verdenshavene.

Prinsippet om havets friheter er slått fast i FNs havrettskonvensjon fra 1982 (del VII), som innebærer at alle stater (både kyststater og kystløse) stater bl.a. har frihet til å drive skipsfart og fiske,  til overflyvning, til å foreta havforskning og til å legge undersjøiske kabler og rørledninger. På det åpne hav gjelder den eksklusive flaggstatsjurisdiksjon. Det betyr at andre stater ikke kan gjøre sin lovgivning gjeldende på det åpne hav overfor fartøy som fører flagget til andre stater. Havrettskonvensjonen åpner for unntak for andre stater kan foreta håndhevingstiltak  overfor fremmede fartøy på det åpne hav. Andre stater enn flaggstaten kan blant annet oppbringe fartøy som er involvert i sjørøveri og til å forfølge fartøy om denne er påbegynt i sjøterritoriet eller økonomisk sone. Andre stater kan også gripe inn for å forebygge forurensning ved forlis og til å foreta visitasjon ved mistanke om slavehandel. Ellers krever håndhevingstiltak fra andre stater samtykke fra flaggstaten.

I konvensjonen gjøres det samtidig klart at havets frihet bare må utnyttes under tilbørlig hensyn til andre staters interesser. Statene har plikt til å samarbeide for bl.a. å trygge skipsfarten, hindre forurensning av havet og til å bevare og forvalte de levende marine ressursene på det åpne hav. Dette er et uttrykk for utviklingen i den senere tid, som har gått i retning av å innskrenke prinsippet om havets frihet. Denne tendens avspeiler seg særlig klart i den aktive rolle som kyststatene spiller på havrettsområdet. Forpliktelsene er imidlertid ikke tilstrekkelig tydelige. Avtalen om fiske på det åpne hav av 4.8. 1995 har til formål å klarlegge statenes plikt til å bevare fiskebestander på det åpne hav og til å styrke samarbeidet mellom statene gjennom regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner.

En rekke kyststater blant annet i Latin Amerika har utvidet sitt sjøterritorium utover 12 nautiske mil, som bestrides av andre stater.

Fra gammel tid kjenner man ikke til at noen stat har gjort krav på herredømmet over det åpne hav, men i senmiddelalderen og i begynnelsen av den nyere tid ble det av en rekke sjøfarende stater påstått høyhetsrett over mer eller mindre omfattende havstrekninger. Venezia var anerkjent som herre over Adriaterhavet, Spania og Portugal gjorde krav på Det indiske hav, Stillehavet, det sørlige Atlanterhav m.m. England hevdet høyhetsrett over Nordsjøen og det nordlige Atlanterhav, Danmark-Norge gjorde krav på «Nordhavet», Kattegat og Østersjøen. Som en reaksjon mot dette kom 1609 Hugo Grotius' skrift Mare liberum (lat. 'fritt hav'), hvor han søkte å påvise at havet etter sin natur måtte være fritt for alle og ikke kunne være undergitt noen enkelt stats høyhetsrett (suverenitet). Han ble bl.a. imøtegått av engelskmannen John Selden, som i sitt skrift Mare clausum (lat. 'lukket hav') hevdet Englands rett til det omkringliggende hav.

Etter atskillig motstand i de første hundre år, ble prinsippet om havets friheter anerkjent av alle som gjeldende folkerett. Det innebar at ferdsel, fiske og annen utnyttelse av havet skulle være fritt for alle på havet utenfor sjøterritoriet. Ingen stat kunne utøve tvangsmakt over fremmede nasjoners skip på fritt hav.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.