ørret

Ørret er på mange vis ganske lik laks. Stor ørret skiller seg fra laks særlig ved en noe kraftigere kroppsbygning, en høyere halerot, flere (oftest 13–15) skjell i en skrålinje fra fettfinnen ned til sidelinjen og flere flekker på sidene. Små ørret skiller seg fra små laks ved å ha en mindre innskåret halefinne, en lengre overkjeve som når til litt bakenfor pupillen og ved å ha en rød rand bakerst på fettfinnen. På grunn av den smalere haleroten og de stivere strålene i halefinnen kan man «lett» holde en stor laks opp ned med et tak rundt haleroten. Dette er vanskelig med ørret. Ørreten er dessuten gjennomgående mindre enn laksen, selv om individer unntaksvis kan nå en størrelse av 15 kilogram og derover. Lengden er da cirka én meter.

Ørreten er svært variert i størrelse, form og farge. Den ansees som den norske fiskearten som er mest variabel, også når det gjelder atferd.

Det er klart at ørreten er svært plastisk, idet form og farge er sterkt avhengig av miljøet den lever i. Dette førte tidligere til at det ble beskrevet mange ulike arter med ørret. I Norge ble det i gamle dager snakket om tre arter ørret; sjøørret, innsjøørret og bekkørret. Sjøørreten har et opphold i sjøen der den vokser seg stor. Innsjøørreten vandrer fra oppvekstområdet sitt i en bekk eller elv og ut i en innsjø. I innsjøen kan den blir stor, avhengig av tilgangen på mat. Bekkørreten lever hele livet sitt på bekken, og blir aldri stor. I dag er det klart at disse tilhører samme art. Og overfører du en bekkørret til en innsjø med mye mat kan den vokse og bli stor.

I en rekke bestander av innsjølevende ørret blir en stor del av individene forholdsvis store (opptil 20 kilogram). Slike bestander kalles storørret og finnes for eksempel i Mjøsa (den såkalte hunderørreten som gyter i Gudbrandsdalslågen; men også andre av tilløpselvene til Mjøsa huser storørret), Tyrifjorden og Randsfjorden. Storørreten får en kraftig vekstforbedring etter utvandring fra elv til innsjø som følge av at de starter å spise fisk. Både i Mjøsa og i Tyrifjorden er krøkle den viktigste byttefisken for ørreten i den første fasen i innsjøen. Mange storørretstammer er sterkt truet av blant annet vassdragsreguleringer, sur nedbør og overbeskatning.

All ørret, også sjøørret, formerer seg bare i ferskvann. Gytingen skjer vanligvis på en elv eller i en bekk. Hunnen velger seg et område med egnet grus der den graver en gytegrop. Her legges eggene, mens hannene konkurrerer om å befrukte dem. Etter at eggene er befruktet graver hunnen en ny grop oppstrøms, noe som gjør at eggene nedstrøms blir dekket av grus. Eggene ligger dermed beskyttet under grusen til de klekker. Selv om de fleste bestander av ørret som gyter på rennende vann, så finnes det endel bestander som også gyter i innsjøer.

Gytetiden er oftest i september–oktober, men foregår unntaksvis så seint som i desember–januar. Tidspunktet er avhengig av vanntemperaturen. De befruktede eggene klekkes først om våren eller ved slutten av vinteren. Den nyklekte yngelen lever nede i grusen til plommesekken er brukt opp. Deretter graver den seg opp fra grusen og starter livet som en frittlevende liten ørret (ofte kalt parr). Den etablerer territorier og konkurrerer slik om plass og mat med artsfrendene i området.

Hovednæringen til den unge ørreten i rennende vann er ulike former for drivende insekter. Etter hvert som de blir større utvides dietten til også å omfatte småfisk.

Ørreten i rennende vann er oftest forholdsvis mørk av farge og med mange svarte og røde flekker på sidene. I tillegg har den mørke merker på sidene som oftest kalles parr- eller fingermerker. Denne variasjonen i fargespill langs kroppsiden gjøre at små ørret kan være meget vanskelig å se på bekken eller i elva (de er kamuflert).

Når den lille ørreten når en størrelse på mellom 10 og 20 centimeter, og en alder av 2–5 år, vandrer den nedstrøms og ut i en innsjø, eller ut i sjøen. Generelt kaller vi dem da smolt. Utvandringen skjer oftest på våren, men en del vandrer også ut om høsten. Smolten har fått en mer langstrakt form og en mer sølvglinsende farge.

Dersom de vandrer til havs får de en tydelig sølvglinsende farge, og får navn av sjøørret. De som vandrer til en innsjø kan også få en form som likner sjøørret, men i mange innsjøer fortsetter ørreten å ha tydelige farger og prikker.

Vår ørret har sin naturlig utbredelse i Europa. Arten forekommer i så godt som alle land i Europa, så vel som i de nærmest tilstøtende deler av Asia og Afrika. Ørreten er overført til en rekke land rundt omkring i verden, og regnes mange steder som en problem-art siden den utkonkurrerer mange lokale arter. Den er overført til de fleste kontinenter, og er utbredt i store områder i Amerika, Afrika og New Zealand.

I Norge er ørret den mest utbredte ferskvannsfisken. Det er få kommuner hvor den ikke finnes. Den finnes høyt til fjells – opp til 1400 meter eller mer. I elvene foretrekker den steder med rask strøm med mer eller mindre steinet bunn og forekommer derfor forholdsvis sparsomt i de sakte rennende lavlandselvene i det sørøstlige Norge. Grunnen til at ørreten er så vidt utbredt er at den er satt ut i fisketomme vann gjennom århundrer.

I Norge ble ørreten satt ut i fjellvann allerede i vikingtiden. Siden den gang har fisk blitt flyttet fra lavereliggende vann og bekker og opp i høyereliggende vann. Dette skjedde for å skaffe mat til befolkningen på gårdene og setrene.

I nyere tider har utsettingen av ørret fortsatt, hovedsakelig for å kompensere for tapt produksjon som følge av ulike typer inngrep (spesielt vassdragsregulering) og forurensning (spesielt forsuring). Det ble da etablert en rekke klekkerier og settefiskanlegg for å produsere både yngel og settefisk (5–10 centimeter). I perioder ble det også importert fisk til utsetting fra andre land. Omfanget av ørretutsettinger er nå sterkt redusert i omfang.

Fisket etter ørret i Norge er eldgammelt og er blitt drevet med krokredskap, teiner, sløer og garn. Ørreten ble tørket, saltet og raket. Nå er den en av våre mest populære sportsfisker, og fiskes med stang (flue, kastesluk, mark), garn og oter. I store vann som Mjøsa, Randsfjorden og Tyrifjorden har det vært og blir fremdeles drevet et utstrakt dorgefiske etter ørret. Her drives også et målrettet fiske fra båt med moderne trollingutstyr (dyprigg) etter storørret som kan oppnå en vekt på over 10 kilogram. Ørretfisket er undergitt regulering i kommunale eller regionale fiskeforskrifter. Fiskereglene inneholder regler om minstemål, fredningstid i gytetiden, maskevidde for garn, med mer.

De beste sjøørretelvene de senere år har vært Driva i Sunndalen (Møre og Romsdal) med årlig fangst mellom 2000–10 000 kilogram, og Vefsna, Fusta og Saltdalselva, alle i Nordland. Elvene som renner ut i Sognefjorden, blant annet Lærdalselva, Aurlandselva og Utlavassdraget, er kjent for sin storvokste sjøørret; eksemplarer mellom 5 og 8 kilogram er ikke uvanlig.

Sjøørretfiske i sjøen med sportsfiskeredskap er stort sett tillatt hele året, og dette fisket har blitt svært populært de siste 20 årene. Regionalt er det innført begrensninger i fisketid. Fluefiske i sjøen foregår gjerne med fargerike streamere og store mørke børstemarkimitasjoner. Våren regnes som beste tidspunkt for fluefiske. Også dorgefiske etter sjøørret kan gi godt resultat. Oslofjorden er populært område for sjøørretfiske i vinterhalvåret.

• laksefamilien
• regnbueørret
• ferskvannsfisk i Norge

• Jostein Skurdal, Børre Kind Dervo og Trond Taugbøl. Storørret. Landbruksforlaget 1997.
• Tore Qvenild. Ørret og ørretfiske. Aschehoug 1994.
• Lars Nilssen: Ørret. En beretning om hvordan kunstig befruktning, utenlandske gener og naiv driftighet skapte Norges nasjonalfisk. Vega forlag 2017.
• Bror Jonsson og Nina Jonsson. Ecology of Atlantic salmon and brown trout. Habitat as a template for life histories. Springer 2011.
• Javier Lobón-Cerviá og Nuria Sanz. Brown trout. Biology, ecology and management. Wiley 2018.