Faktaboks

Offisielt navn
República Democrática de Timor-Leste (portugisisk)
Norsk navn
Den demokratiske republikken Øst-Timor
Hovedstad
Dili
Statsform
Republikk
Statsoverhode
José Ramos-Horta
Statsminister
Xanana Gusmão
Landareal
14 870 km²
Totalareal
14 870 km²
Innbyggertall
1 445 006 (2021)
Offisielt/offisielle språk
Tetum og portugisisk
Religion
Katolsk kristendom
Nasjonaldag
20. mai
Valuta
Dollar à 100 cents
Nasjonalsang
Pátria
Flagg
Riksvåpen
Øst-Timor, plassering
Øst-Timor (mørkegrønt) ligger i Asia (lysegrønt).
Øst-Timor, plassering
Av .
Lisens: CC BY NC 4.0
Plassering av Øst-Timor med naboland rundt, kart
Øst-Timor og naboland
Av .
Lisens: CC BY NC 4.0

Øst-Timor er en republikk i Asia som ligger mellom Indonesia i nord og Australia i sør. Landet omfatter den østlige halvdel av øya Timor, enklaven Oecússe Ambeno på den nordvestlige og indonesiske delen av Timor og øyene Atauroi nord for den østlige delen av Timor og den ubebodde øya Jaco, 600 meter øst for Timor. Øst-Timor grenser til Indonesia (den vestlige delen av Timor) i vest.

Landet er litt større enn Møre og Romsdal fylke og har 1 445 006 innbyggere (2021). I 2011–2021 var den gjennomsnittlige årlige befolkningsveksten 1,9 prosent. Hovedstaden er Dili på nordkysten. Dili har 281 000 innbyggere (2018).

Da Øst-Timor etter flere års geriljakrig ble selvstendig i 2002, var landet det fattigste i Asia. Fortsatt er Øst-Timor blant de minst utviklede landene i verden. Til tross for landets olje- og gassforekomster har det Sørøst-Asias laveste bruttonasjonalinntekt (BNI) per innbygger (2018).

Øst-Timors nasjonalsang er ‘Fedreland, fedreland, Øst-Timor er vår nasjon’.

Geografi og miljø

Øst-Timor (hovedkart)
/Store norske leksikon ※.

Landskapet domineres av en sentral langsgående fjellkjede. Høyeste fjell er Tatamailau, 2986 meter over havet. Mange elver renner fra fjellene til lavlandet og kysten. The North Laclo River er landets lengste elv. Den har en lengde på 80 kilometer og renner ut ved byen Menatuto på nordkysten. Landets samlede kystlinje er 706 kilometer. Mellom Øst-Timor og Australia i sør ligger Timorsjøen.

Vegetasjonen varierer fra savanne til frodige elvedaler og flekker med regnskog. 49,1 prosent av landets areal er dekket av skog.

Øst-Timor har en blanding av sørøstasiatiske og australske dyrearter. Bortsett fra mer enn 25 arter av flaggermus er det få pattedyrarter. Det er mer enn 210 fuglearter.

Klimaet er tropisk. Den årlige nedbørsmengden på 1000–2000 millimeter faller hovedsakelig fra november til mai. Resten av året har tørke. Lengre tørkeperioder inntreffer hvert tredje eller fjerde år.

Folk og samfunn

Kvinne på marked i Lospalos
.

Befolkningen består av de fire hovedgruppene melanesiere, papuanere, malayer og proto-malayer. Det er en liten kinesisk minoritet.

Landet er tettest befolket langs nordkysten og i deler av innlandet, og tynnest befolket langs sørkysten. 32,5 prosent av befolkningen bor i urbane strøk (2023).

Gjennomsnittlig levealder er 71,7 år for kvinner og 68,3 år for menn. Barnedødeligheten er høy; 33,7 av 1000 levendefødte. Nesten 40 prosent av befolkningen er yngre enn 15 år og kun vel 4 prosent er over 65 år (2022).

97,6 prosent av befolkningen er romersk-katolske, 2,0 prosent er protestanter, 0,2 prosent er muslimer og resten tilhører andre religioner (2015).

Tetum og portugisisk er offisielle språk. Det finnes en rekke andre språk, og de fleste snakker indonesisk (Bahasa Indonesia).

Stat og politikk

Øst-Timor er en parlamentarisk republikk med en president som øverste leder. Den utøvende makt er delt mellom presidenten og regjeringen. Presidenten velges i direkte valg for fem år og kan gjenvelges én gang. Parlamentet har ett kammer med 65 representanter valgt for fem år og velger statsminister.

Ved presidentvalget i 2017 ble Francisco Guterres fra det Indonesia-fiendtlige partiet Fretilin (Den revolusjonære fronten for et uavhengig Øst-Timor) valgt til president med 57,1 prosent av stemmene. José Ramos-Horta vant presidentvalget i 2022 med 62,1 prosent av stemmene.

Ved parlamentsvalget i 2017 fikk Fretilin 23 representanter, mens Nasjonalkongressen for gjenreising av Øst-Timor (CNPT), som José Alexandre ‘Xanana’ Gusmão grunnla i 2007, fikk 22 representanter. Som det største partiet dannet Fretilin en mindretallsregjering. Da det i 2017 ikke lyktes minoritetsregjeringen å få vedtatt et statsbudsjett for 2018, ble det avholdt et nytt parlamentsvalg i 2018. Forut for dette valget dannet CNPT og to andre partier Alliansen for forandring og fremskritt (AMP). Denne alliansen fikk 34 av de 65 representantene i parlamentet ved valget i 2018. Ny statsminister ble Taur Matan Ruak fra Folkets frigjøringsparti (PLP), som var ett av partiene i alliansen AMP. Ved parlamentsvalget i 2023 fikk CNPT 41,62 prosent av stemmene og 31 representanter. Som leder av parlamentets største parti ble Gusmão 1. juli 2023 statsminister i en flertallsregjering mellom CNPT og Det demokratiske partiet (DP).

Øst-Timor er inndelt i 13 administrative distrikter.

Forsvarsstyrken i Øst-Timor består av hær, marine og flyvåpen. Førstegangstjenesten for kvinner og menn er på 18 måneder. I 2010 var bare sju prosent av rekruttene kvinner.

Øst-Timor er medlem av FN og FNs organisasjoner, Den asiatiske utviklingsbank og er tilsluttet Cotonou-avtalen med EU. Øst-Timor er det eneste landet i Sørøst-Asia som ikke er medlem av ASEAN.

Historie

Øst-Timor (frigjøringsdag)

Fretilin-tilhengere deltar i en markering av uavhengighetsdagen 20. mai i hovedstaden Dili (2006).

Av /NTB Scanpix ※.
Foto Øst-Timor

Øst-Timors president Xanana Gusmão (nummer to fra venstre) og Indonesias president Megawati Sukarnoputri (nummer to fra høyre) ser på mens deres respektive utenriksministre, José Ramos-Horta (til venstre) og Hassan Wirajuda (til høyre) signerer erklæringen om å oppta diplomatiske forbindelser mellom de to landene i juli 2002.

Av /NTB ※.

Øya Timor besto opprinnelig av flere små kongedømmer. På 1800-tallet ble Øst-Timor gradvis underlagt Portugal, mens Nederland tok makten i den vestlige delen. Grensen mellom de nederlandske og portugisiske territoriene ble fastsatt i 1914. Japanerne okkuperte hele øya i 1942–1945. Vest-Timor ble en del av Indonesia i 1945, mens Øst-Timor igjen ble en portugisisk koloni.

Det ble gjort forsøk på en gradvis dekolonisering av Øst-Timor i 1974–1975, etter at Portugal var blitt et demokrati. Etter en kortvarig borgerkrig i 1975 ble Øst-Timor militært angrepet av Indonesia. Øst-Timor ble erklært som selvstendig stat seint i 1975, men få dager etter lanserte Indonesia en fullskala invasjon. Øst-Timor ble okkupert og i 1976 erklært som en indonesisk provins. Etter noen år med geriljakrig hadde Indonesia tidlig på 1980-tallet kontroll over det meste av territoriet.

Etter et regimeskifte i Indonesia i 1998 ble det åpnet for en folkeavstemning om Øst-Timors status: uavhengighet eller autonomi innenfor Indonesia. 78,5 prosent stemte for uavhengighet. Etter det ga Indonesia opp anneksjonen av Øst-Timor.

I perioden som fulgte, under ledelse av FNs overgangsmyndighet UNTAET, drev pro-indonesiske militsgrupper som ikke ville godta valgresultatet, terror mot befolkningen. Landet ble endelig selvstendig i 2002. I 2006 førte uro og opptøyer til borgerkrigstilstander. FN sendte fredsbevarende styrker til landet for å stabilisere situasjonen.

Etter attentatforsøk mot både president og statsminister i 2008 har landet vært politisk stabilt. Forholdet til Indonesia er bedret.

Økonomi og næringsliv

Det er bare 23 land i verden som har en lavere bruttonasjonalinntekt (BNI) per innbygger enn Øst-Timor (2021).

Primærnæringene bidrar med 9,1 prosent av landets bruttonasjonalprodukt (BNP) og sysselsetter 41 prosent av den yrkesaktive befolkningen. De viktigste jordbruksproduktene er kaffe, kakao, sandeltre, ris, mais, kassava, søtpoteter og bananer. Det er et betydelig husdyrhold med blant annet storfe og vannbøfler. Det kommersielle fisket er ubetydelig. Industriens bidrag til BNP utgjør 56,7 prosent og sysselsetter 13 prosent av den yrkesaktive befolkningen. Kaffeindustrien har tradisjonelt vært dominerende.

Rike petroleumsforekomster ble i 1990-årene påvist i et område i Timorsjøen som forvaltes av Australia og Øst-Timor i fellesskap. Gassen føres i rørledning til Darwin i Australia, men 90 prosent av royaltyinntektene fra gassfeltene i dette området går til Øst-Timor, som i juni 2005 etablerte oljefondet Timor-Leste Petroleum Fund. Per 31. desember 2020 var fondet på 18,9 milliarder amerikanske dollar. Petroleumssektoren drives av utenlandske selskaper og har skapt få arbeidsplasser i Øst-Timor. Det nasjonale oljeselskapet TIMOR GAP, E.P. arbeider imidlertid med planer om bygging av et LNG-anlegg og et anlegg for raffinering av olje i den sørlige delen av landet.

Øst-Timor hadde i 2021 et overskudd på handelsbalansen med utlandet på nesten 800 millioner amerikanske dollar. I tillegg til råolje og naturgass er kaffe, grønnsaker og skrapjern de viktigste eksportvarene. De tre viktigste handelspartnere er Singapore, Kina og Indonesia. Øst-Timor mottar bilateral utviklingsbistand fra en rekke land, og multilateral bistand fra FN, Den asiatiske utviklingsbank og EU.

Kunnskap og kultur

Øst-Timors mest berømte forfatter er landets første president, tidligere statsminister og vinner av parlamentsvalget i 2023 José Alexandre ‘Xanana’ Gusmão (født i 1946). Hans mest kjente litterære verk er Grandfather Crocodile. Selvbiografien To resist is to win! ble utgitt i 2000. Gusmão er også maler.

Luís Cardoso er en portugisiskspråklig forfatter fra Øst-Timor. Cardosos Crónica de uma Travessia (1997), en selvbiografisk beretning om menneskets søken etter kulturell identitet, men samtidig også et lands historie, regnes som den første romanen av en østtimoresisk forfatter. Romanen er oversatt til flere språk, herunder engelsk (The Crossing: A Story of East Timor).

Portugisisk fado og indonesisk gamelan-musikk fra tiden med fremmed herredømme er videreført i populærmusikk. Internasjonalt kjent er gitaristen og sangeren Teo Batiste Ximenes, som vokste opp i Australia, og gruppen Dili Allstars. Danseritualet likurai fremføres av kvinner akkompagnert av trommer.

Under borgerkrigen ble 95 prosent av utdanningsinstitusjonene ødelagt. Siden selvstendigheten har regjeringen prioritert gjenoppbygging av utdanningssystemet. To år etter krigen gikk 71 prosent av barna i seksårig grunnskole (fra seksårsalder), mot 51 prosent før krigen.

Øst-Timor har i dag niårig grunnskole og treårig videregående skole. 31,9 prosent av innbyggerne er analfabeter (2018). 83 prosent av elevene fullfører grunnskolen (2007). 49 prosent av elevene i grunnskolen er jenter (2007). Det er i alt 1027 grunnskoler, hvorav 128 er private (2009). De videregående skolene tilbyr yrkeslinje og studiespesialisering. 47,64 prosent av elevene fullfører videregående skole (2007). Det er i alt 94 videregående skoler, hvorav 30 er private (2009). De videregående skolene er minst utbygd i sørlige og vestlige deler av landet. Den nasjonale planen for styrking av utdanningssektoren for perioden 2011–2030 har blant annet som siktemål at alle skal fullføre grunnskole.

I 2002 ble det etablert et offentlig universitet i Dili (Universidade Dili). I hovedstaden er det også tre private universiteter og flere private høyskoler, herunder en høyskole for teknologi.

Øst-Timor har fire dagsaviser og tre ukeaviser, som alle utgis i Dili. Det er ett offentlig kringkastingsselskap for radio og fjernsyn, og tre radiokanaler som dekker hele landet: en offentlig kanal, en kanal drevet av det politiske partiet Fretilin og en kanal drevet av Den katolske kirke. I tillegg finnes det en rekke lokale radiostasjoner.

Øst-Timor og Norge

Norges ambassade i Jakarta er sideakkreditert i Dili. I noen år etter at Øst-Timor ble uavhengig hadde Norge også en ambassadeseksjon i Dili. Øst-Timor er uten representasjon i Norge.

I 2002 begynte norske statlige myndigheter arbeidet med å gjenoppbygge infrastruktur for vannforsyning og elektrisk strøm, samt å utvikle petroleumsindustrien i Øst-Timor. I 2012 utgjorde den norske utviklingsbistanden 44,8 millioner kroner, som utgjorde 2,5 prosent av Øst-Timors bistandsinntekter. Fordelt på sektorer var den norske bistanden da som følger: godt styresett (49 prosent), økonomisk utvikling og handel (30 prosent), miljø og energi (17 prosent), helse og sosial sektor (3 prosent) og utdanning (1 prosent). Siden 2012 er den norske bistanden blitt redusert og utgjorde i 2021 2,9 millioner kroner, fordelt på følgende to sektorer: produksjon og handel (65,2 prosent) og styresett, sivilt samfunn og konfliktforebygging (34,8 prosent).

I 2017 utgjorde Norges eksport til Øst-Timor 15 millioner kroner. I årene 2018–2022 var det ikke norsk eksport til Øst-Timor. Norge hadde ingen import fra Øst-Timor i årene 2017–2022.

Tidligere har Flyktninghjelpen arbeidet i Øst-Timor, blant annet med å skaffe husly til interne flyktninger og yrkesutdanning.

José Ramos-Horta og Carlos Filipe Ximenes Belo ble i 1996 tildelt Nobels fredspris for deres arbeid for en fredelig løsning av konflikten i Øst-Timor. José Ramos-Hortas bok om Øst-Timor ble utgitt på norsk i 1996.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Ramos-Horta, José (1996): Øst-Timor. Grøndahl og Dreyers forlag A/S, Aventura forlag, Oslo. ISBN-82-588-1261-0
  • Vikør, Lars S. (1994): Aust-Timor: Ein nasjon under jernhælen. J. W. Cappelens Forlag A/S, Oslo. ISBN-82-02-14900-2

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg