Sør-Afrika har, sammen med Nigeria og Egypt, Afrikas største økonomi og er det mest industrialiserte landet på kontinentet. Sør-Afrika har en velutviklet og moderne infrastruktur og huser Afrikas største bank- og finansinstitusjoner.

De historiske hjørnesteinene i økonomien er en gruveindustri bygget på landets usedvanlig rike mineralressurser og en moderne landbrukssektor. Store statsselskaper innen blant annet transport, energi og industri har vært instrumenter i den økonomiske utviklingen. Sør-Afrika har også en stor privat og offentlig tjenestesektor.

Arven fra apartheid er likevel også sterkt tilstede. Sør-Afrikas moderne økonomi har også et ansikt dominert av massearbeidsløshet, vedvarende fattigdom og økende ulikhet.

Ulikhet og fattigdom

Sør-Afrika (næringsliv) (turisme)

Badende feriegjester på en strand i Durban.

Av /NTB Scanpix ※.
Fattigdom, Diepkloof, Johannesburg
Sør-Afrika er et relativt rikt land med en velutviklet økonomi, men mange lever likevel i fattigdom og forskjellene mellom fattige og rike er store.

Etter det første demokratiske valget i 1994 lanserte sørafrikanske myndigheter et omfattende og ambisiøst program for få bukt med arven etter apartheid. Dette inkluderer en ny økonomisk politikk med omfordeling av rikdom, store investeringer i infrastruktur for å bedre levekår for den svarte befolkningen og stimulanser til svart næringsliv. Samtidig førte Sør-Afrikas nye rolle internasjonalt til en vekst i eksport og nye investeringer fra utlandet. Dette bidro til kraftig vekst i deler av sørafrikansk økonomi. Blant annet var det stor vekst i bygg- og anleggssektoren, i offentlig tjenesteyting, en framvoksende kjøpesterk svart middelklasse og til at mange store bedrifter og lokomotiver i sørafrikansk økonomi fikk nye vekstmuligheter på det afrikanske kontinentet. Sør-Afrika hadde også en markant økonomisk vekst de første 15 årene, men etter den globale finanskrisen i 2008 har veksten avtatt og flatet ut. Sør-Afrika er det eneste landet i Afrika – ved siden av Botswana, Gabon og Mauritius – som tilhører gruppen av øvre middelinntektsland.

På viktige områder hadde den økonomiske politikken likevel ikke den tilsiktede virkningen. Sør-Afrika er fortsatt blant de land i verden som har størst ulikhet i fordeling av formue og inntekt samtidig som halvparten av befolkningen lever i fattigdom. Sør-Afrika har gjort store framskritt når det gjelder å få folk ut av ekstrem fattigdom. Utbygging av trygdeordninger som nå når 17 millioner sørafrikanere, mot to millioner på slutten av 1990-tallet, har blitt et viktig sikkerhetsnett for de fattigste. Investeringer i infrastruktur – tilgang på rent vann, elektrisitet og massiv sosial boligbygging – har også gjort levekårene betre for svært mange. En kraftig økning av levealderen fra midten av 2000-årene vitner også om betydelig framgang på viktige områder. Fortsatt lever imidlertid halvparten av befolkningen – hovedsakelig svarte afrikanere – under fattigdomsgrensen. Ulikheten mellom fattige svarte og en voksende svart middelklasse har også økt dramatisk.

En sentral årsak til fattigdom og ulikhet har vært den store arbeidsløsheten, som har økt trass økonomisk vekst. Siden finanskrisen i 2008 har ledigheten ligget på mellom 25 og 30 prosent og nærmere 40 prosent for ungdom mellom 15 og 34 år. I Jacob Zumas presidentperiode fram mot 2018 ble de økonomiske problemene forverret med tiltagende korrupsjon, særlig gjennom offentlige innkjøp og vanstyre av store statsselskaper.

Et annet hovedproblem for den økonomiske veksten springer ut av lavt utdannet arbeidskraft. Utdanningsvesenet har blitt bygget kraftig ut etter apartheids fall, men kvaliteten på utdanningen er fortsatt lav. Dette har gitt stor mangel på høyt utdannet og faglært arbeidskraft.

Landbruk og primærnæringer

Marikana-massakren
Gruvedrift er en viktig næring i Sør-Afrika, men sektoren har også et høyt konfliktnivå. I august 2012 streiket arbeidere ved selskapet Lonmins gruver ved Marikana i Rustenberg utenfor Johannesburg. Under uroligheter åpnet politiet ild mot de streikende gruvearbeiderne, og 34 mennesker ble drept i det som har blitt kjent som Marikana-massakren.
Av /Reuters.

Jordbruk er viktig for Sør-Afrikas økonomi og eksportinntekter, selv om sektoren spiller en mindre rolle dag enn tidligere. Blant de viktige eksportproduktene finner vi frukt og grønnsaker, vin, sukker og tobakk, samt kjøtt- og kornprodukter. Det sørafrikanske landbruket er sårbart for klimaendringer. Bare rundt 13 prosent av landarealet er egnet for dyrking av vekster, større området for husdyrhold. Mangel på regelmessig tilgang på vann er et hinder og har bidratt til jevnlige og økende tørkeperioder.

Det kommersielle landbruket domineres av 30 000–40 000 farmere der nesten alle er hvite. Disse sysselsetter en halv million landarbeidere i faste stillinger og like mange sesongarbeidere. Det meste av produksjon for markeder og all eksport skjer herfra. Rundt én million husholdninger har tilhold i småbruk i de tidligere reservatene for svarte (bantustans).

Regjeringen har hatt som mål at 30 prosent av det kommersielle landarealet skulle overføres til svarte gjennom et omfattende program for landreform. Etter 20 år var rundt åtte prosent overført. Av dette anslås at rundt halvparten var vellykket ved at målgruppene fikk bedrede levekår. Mangel på effektive støtteordninger og landbruksveiledning har vært en viktig forklaring på utilstrekkelige resultater. Dette har ført til krav om mer radikale tiltak og at myndighetene nå går inn for en endring av grunnloven som skal gjøre ekspropriasjon av land lettere.

Sør-Afrika har også store skogressurser. Dette inkluderer større plantasjer som sysselsetter rundt 100 000 personer.

Sør-Afrika har en lang kystlinje og rike fiskeforekomster. Det kommersielle fisket er konsentrert langs Atlanterhavskysten og langs den sørlige kyststripen av Vest-Kapp-provinsen. Langs kysten i øst mot Det indiske hav er det en rekke mindre kystsamfunn der fiske er viktig for selvberging. Langs denne kysten er det også omfattende fritidsfiske.

Gruver og mineraler

Sør-Afrika (Økon. kart: mineraler og energi)
Av /Store norske leksikon ※.

Sør-Afrika er særdeles rik på mineraler. Historisk var det gull og diamanter som dominerte, men etterhvert har en lang rekke produkter kommet til. Sør-Afrika er verdens største produsent av blant annet platina, krom og mangan. Også utvinning av jernmalm er omfattende. Selv om industrien har overtatt posisjonen som den økonomisk mest betydningsfulle produktive sektor, har eksport av mineraler fortsatt stor betydning og svarer for 60 prosent av landets eksportinntekter.

Gruvene er også en betydelig sysselsetter, tradisjonelt også for migrantarbeidere fra nabolandene.

Sør-Afrika har også store kullforekomster og blant verdens største eksportører av kull. 3/4 av kullutvinningen går imidlertid til innenlandsk forbruk og kraftproduksjon.

Infrastruktur, energi og kommunikasjon

i forgrunnen fjell formet i terrasser og anleggsmaskiner. i bakgrunnen skogkledde åser som strekker seg mot horisonten.

Jerngruveanlegg i Thabazimbi i det østlige Sør-Afrika, ikke langt fra grensen til Mosambik.

Av /NTB Scanpix ※.

Sør-Afrika har en velutviklet og moderne fysisk infrastruktur. Dette inkluderer veinett, jernbaner, havner og flyplasser. Persontransport er preget av stor bruk av privatbil for middelklassen og velstående, mens kollektivtransporten er for dårlig for de mange som ikke har råd til egen bil. Bruk av private minibuss-taxier er viktig for å bringe folk mellom arbeid og bosted.

Mindre forekomster av olje og større reserver av naturgass finnes i havet sørvest for Vest-Kapp-provinsen. Større funn ble gjort i 2019 som kan føre fram til senere utvinning.

Telekommunikasjon er godt utbygget, særlig gjennom mobilnett og allmenn tilgang på mobiltelefoner. Mange, særlig på landsbygda, har likevel liten og dårlig tilgang på internett.

Energi

Rikelig tilgang på kull preger landets energiforsyning. I 2019 var det samlede forbruk av primærenergi 5,9 exajoule (EJ), hvorav kull utgjorde over sytti prosent. Totalt var 91 prosent av energiforbruket basert på bruk av fossile energikilder. Ved siden av egenprodusert kull brukes naturgass og petroleumsprodukter, som i stor grad må importeres.

Per innbygger var forbruket 100 gigajoule (GJ), som i afrikansk sammenheng er høyt. Til sammenligning er det gjennomsnittlige energiforbruket i Afrika 27,4 GJ per år (tall fra IEA). Forbruket per innbygger har ikke økt i Sør-Afrika etter 1990.

Landets høye forbruk av kull har ført til at Sør-Afrika i 2019 var verdens 14. største utslippskilde for drivhusgasser, med et utslipp av 7,4 tonn per innbygger. For Afrika sett under ett var utslippet 1 tonn per innbygger.

Elektrisitetsforsyningen

Som afrikansk land har Sør-Afrika også et høyt forbruk av elektrisk energi. Per innbygger var forbruket 3 800 kWh i 2019, mot et gjennomsnitt i Afrika på 600 kWh. Etter en kraftig utbygging av elektrisitetsforsyningen etter apartheids fall har nær 90 prosent av befolkningen nå tilgang på elektrisitet.

Forbruket av elektrisk energi er basert på egen produksjon, men investeringer i utbygging og vedlikehold har ikke holdt tritt med etterspørselen. Omfattende korrupsjon i kraftsektoren under Jacob Zumas presidentperiode svekket produksjon og økte kostnader. Det har ført til stadig økende kraftmangel som har nødvendiggjort rullerende utkopling av strømnettet for å hindre krise. Kraftselskapet Eskom er Sør-Afrikas største statseide selskap og blant verdens største i sitt slag. I et forsøk på effektivisering av kraftproduksjonen besluttet sørafrikanske myndigheter i 2019 å dele selskapet i tre med utgangspunkt i divisjonene for produksjon, overføring og distribusjon.

Kraftproduksjonen i 2019 var 239 terawattimer (TWh). Kull er den dominerende energikilden for kraftproduksjon med en andel på 88 prosent i 2019. Det nest største bidraget kommer fra kjernekraftverket Koeberg nord for Cape Town, med en andel på fem prosent. Under tidligere president Jacob Zuma ble det inngått en intensjonsavtale med Russland om bygging av flere store kjernekraftverk, men dette er siden lagt på is.

I påvente av ny produksjon basert på kjernekraft er det etter 2014 innledet en omfattende satsing på fornybare energikilder, spesielt sol- og vindkraft. Bidraget fra fornybare energikilder var økt til syv prosent i 2019.

Industri

Sør-Afrika (Økon. kart: industri)
Av /Store norske leksikon ※.
nye biler står på en rekke i en smal hall med lys på begge sider. en person monterer noe på taket av den første. foto

Sør-Afrika har en betydelig bilproduksjon. Fra en DaimlerChrysler-fabrikk i East London.

Av /NTB Scanpix ※.

Sør-Afrika er det mest industrialiserte land i Afrika sør for Sahara, med en bredt sammensatt industribase. Industrisektoren domineres av matvareproduksjon og bryggeri, basert på foredling av landbruksprodukter, stål og metallindustrien, kjemisk industri, tekstil og skotøy og ikke minst en stor bilindustri. Flere av verdens ledende bilprodusenter har lagt produksjon til Sør-Afrika. Dette har også gitt opphav til en stor lokal produksjon av komponenter til bilindustrien. Biler er også et viktig eksportprodukt.

Industrisektoren er i vekst, men dens bidrag til BNP er fallende. Enkelte sektorer sliter, særlig innen tekstiler der konkurransen fra billig import fra Asia er stor. Særlig dramatisk er det også at industrien ikke makter å øke sysselsettingen.

Tjenesteytelse

Sør-Afrikas tjenesteytende sektor er i dag den største både i sysselsetting og bidrag til bruttonasjonalprodukt. Dette omfatter bank- og finanssektoren, varehandel, reiseliv og tjenester knyttet til telekommunikasjon. Offentlig tjenesteytelse har også vokst kraftig.

Reiseliv og turisme har vist en sterk vekst. Nå sysselsetter bransjen direkte rundt 750 000 personer og bidrar til snaut 3 prosent av bruttonasjonalproduktet. Over 10 millioner utlendinger besøkte Sør-Afrika i 2018 – bare Marokko hadde flere utenlandske turister i Afrika. Av de utenlandske turistene kom de fleste (75 prosent) fra andre afrikanske land, særlig nabostatene. Oversjøiske turister kommer særlig fra Storbritannia og andre europeiske land, fra USA og fra India og Kina. Det største bidraget til sysselsetting og økonomien kommer likevel fra en sterk vekst i innenlandsk turisme. Her har en voksende svart middelklasse bidratt sterkt.

Uformell sektor

Den uformelle sektoren er en liten sektor målt i bidrag til bruttonasjonalprodukt, men den sysselsetter en betydelig del av av arbeidsstyrken – kanskje så mye som en tredjedel av alle utenfor landbruket. Flertallet er ansatt på uformelle kontrakter i småbedrifter og husholdninger.

Utenriksøkonomi

Sør-Afrika har en åpen økonomi og har hatt sterk vekst i sin utenrikshandel og investeringer fra utlandet siden apartheids fall. Eksporten domineres av råvarer og produkter fra primærnæringer og gruvene, mens importen er dominert av ulike ferdigvarer. Det delvise unntaket er handelen med det øvrige Afrika der eksport av industriprodukter er viktig.

Tradisjonelt har de største handelspartnerne vært USA og europeiske land, men siden 2010-tallet har Kina blitt største handelspartner både når det gjelder import og eksport. De største investeringene kommer fra EU-landene og USA.

Sør-Afrika har fått stadig tettere økonomiske bånd til resten av Afrika, og sørafrikanske selskaper er også store investorer i mange afrikanske land. Dette gjelder særlig gruvesektoren, men også bank og finans, varehandel, reiseliv og bryggerinæringen. Sør-Afrika er i tollunion med nabostatene Botswana, Lesotho, Namibia og Swaziland.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg