Da de to Jemen-statene gikk sammen i én statsdannelse i 1990, hadde de ikke bare to forskjellige økonomiske system; de var også økonomisk sett to ulike størrelser. Republikken Jemen (også kalt Nord-Jemen) hadde et vestlig orientert økonomisk system, mens Folkerepublikken Jemen (Sør-Jemen) hadde et statskontrollert system. Nord-Jemens folketall var vel tre ganger større enn Sør-Jemens, med desto større BNI – samt en høyere gjennomsnittlig inntekt. Etter sammenslåingen ble det etablert en blandingsøkonomi med et delvis privatisert og delvis statskontrollert næringsliv. Den økonomiske utviklingen i den nye statsdannelsen ble hemmet av flere dramatiske forhold, både internt og eksternt: Utviklingsplanene ble sterkt påvirket av Golfkrisen og -krigen i 1990–91, som bl.a. innebar FN-sanksjoner mot Irak, som Jemen sluttet seg til. Da Irak var et av landets viktigste handelspartnere og bistandsytere, tapte Jemen betydelige inntekter. Hjemsendelsen av nærmere 1 mill. jemenittiske gjestearbeidere fra Saudi-Arabia og andre Golfstater innebar også store tap i form av valuta disse normalt sendte hjem. Hendelsene førte til økonomisk krise, med bortfall av rundt 50 % av statens ventede inntekter og til økende arbeidsledighet, anslått til 25–30%. I 1994 ble den økonomiske utviklingen sterkt rammet av borgerkrig, som ikke minst førte til store ødeleggelser i tidligere Sør-Jemen, derunder havnebyen Aden. Regjeringen anslo ødeleggelsene til en verdi av ca. 4 mrd. USD. Tterroranslagene mot USA høsten 2001 rammet også Jemens økonomi i noen grad, bl.a. gjennom synkende turistbesøk og -inntekter. Forholdet til Saudi-Arabia ble normalisert 2000–01.

En utløsende årsak til sammenslåingen mellom de to Jemen-statene var funn av drivverdige oljeforekomster i begge land midt i 1980-årene, og ønsket om å samordne virksomheten for best mulig utnyttelse. Nord-Jemen produserte ved sammenslåingen allerede ca. 180 000 fat per dag. De betydelige oljeforekomstene til tross, Jemen er mest et jordbruksland, og flertallet av befolkningen er fortsatt sysselsatt i et allsidig jordbruk, hvor den rusgivende planten khat har en dominerende posisjon. Industri og samferdsel har fått betydelige oppsving mye som følge av oljevirksomheten. Aden, som er definert som landets økonomiske hovedstad, har fått status som økonomisk frisone i håp om å tiltrekke utenlandske investorer.

Jordbruk og fiske

Størstedelen av Jemen er uegnet for jordbruk, idet bare 6 % av landarealet er ansett som dyrkbart, men ca. 30 % er egnet som beiteland. Jordbruket er sysselsettingsmessig sett likevel den viktigste næring, med vel halvparten av den yrkesaktive befolkning. I store deler av landet drives jordbruket ekstensivt og med lavt utbytte. De beste jordbruksarealene, som er de mest fruktbare områder på den arabiske halvøy, finnes i de mer nedbørrike områdene i vest/nordvest, samt i enkelte elvedaler og kunstvannede områder. I høylandet drives jordbruket gjerne i terrasseform for bedre å utnytte vanningen. Den lave nedbøren og de hyppige tørkeperiodene gjør at Jemen har et betydelig vannproblem. Store topografiske variasjoner, fra tropiske områder til tørre slettelandskap, gir rom for stor bredde i produksjonen. Viktigste salgsprodukter er kaffe, bomull, frukt, huder og skinn. For øvrig dyrkes hvete, durra, mais, tobakk, dadler, frukt, grønnsaker m.m. Kaffeproduksjonen har lenge vært i nedgang, delvis på grunn av etterspørselssvingninger på verdensmarkedet, og delvis fordi det er mer lønnsomt å produsere det sentralstimulerende produktet khat. Khat, som er uten næringsmessig verdi, tygges, og er en svært utbredt vane i Jemen og enkelte andre land i området, som Jemen eksporterer khat til. Dyrkingen av khat anses som en negativ faktor for landets utvikling, idet produktet, som alene står for inntil 25 % av BNP og er landets nest største sysselsetter, legger beslag store områder og betydelige vannmengder – som ellers kunne vært brukt til produksjon av andre grøder. Dyrking av khat er imidlertid viktigste inntektskilde på landsbygda. Av husdyr holdes særlig geit og sau, samt kameler. Husdyrholdet har størst betydning i øst og nord.

Ved siden av petroleumsutvinning ansees fiskeriene for å være det område hvor Jemen har størst vekstmuligheter; fiskefeltene særlig i Adenbukta og Det arabiske hav anses som svært rike, men forekomstene er gode også i Rødehavet. Næringen er foreløpig lite utviklet og det meste av fangstene tas i kystnære strøk og av fiskere med små båter og enkle fangstredskaper.

Bergverk, energi

Jemen har få påviste mineralforekomster utover petroleum, som ble funnet i drivverdige mengder i Marib/al-Jawf-regionen (tidl. Nord-Jemen) i 1984, og i den nærliggende Shabwe-regionen (i tidl. Sør-Jemen) året etter. Produksjonen begynte i Nord-Jemen i 1985, i Sør-Jemen i 1987, hvorpå et felles selskap for å administrere utvinningen i de tilstøtende feltene ble etablert i 1989. I 1990 var samlet utvinning ca. 180 000 fat per dag, hvorav 170 000 fat ble produsert i Nord-Jemen. I 1987 ble en 440 km lang rørledning fra Marib til eksportterminalen ved Ras Isa på rødehavkysten, med en kapasitet på 225 000 fat per dag åpnet; den 200 km lange Bir Ali-rørledningen fra Shabwe-feltet åpnet i 1991, med en kapasitet på 100 000 fat per dag. Senere er flere nye funn gjort, og per 2004 var det antatt at landet hadde reserver på ca. 4 mrd. fat. Dagsproduksjonen først i 2000-årene lå på ca. 450 000 fat. Det norske oljeselskapet DNO ble 1998 operatør i Sayun-Masila-bassenget. Det er også påvist betydelige gassreserver, dels tilknyttet oljeforekomstene, dels isolert; per 2003 var gassforekomstene anslått til ca. 16,9 trillioner kubikkfot. Planer forelå både for eksport av gass, og utnytting lokalt for produksjon av elektrisitet.

Det utvinnes store mengder salt og gips, samt bl.a. kalkstein, marmor, granitt og basalt; Jemen har også forekomster av jernmalm, kull, kobber, nikkel, bly, sink, gull, sølv, uran, svovel og molybden.

Elektrisk energi produseres nesten bare i varmekraftverk, som i 2015 hadde en installert ytelse på 1,5 GW. Produksjonen var rundt 5 TWh, der 99 prosent var basert på bruk av fossil energi.

Industri

Jemen har hatt en lite utviklet industri, som imidlertid er noe utbygd parallelt med etableringen av landets oljevirksomhet. Sektoren (eks. petroleum) stod i 2000 for 4,9 % av BNI; en nedgang i forhold til tidligere, vesentlig på grunn av oljesektorens økte betydning. Viktigst er produksjonen av næringsmidler, derunder fiskehermetikk, kjemikalier og petroleumsprodukter, byggemateriell (sement, jern og stål), tekstiler og lærvarer. Det første oljeraffineriet stod ferdig i Aden i 1954, med en kapasitet på inntil 170 000 fat per dag; Marib-raffineriet i nord har en kapasitet på 10 000 fat per dag. Et nytt raffineri ved Ras Issa nær Hudeida ble påbegynt 2005. Sentralt i Jemens strategi for utvikling av industrisektoren er et frihandelsområde i Aden.

Utenrikshandel

Jemen har tradisjonelt et stort underskudd i handelsbalansen med utlandet, og selv med betydelige oljeinntekter har landet vært avhengig av andre inntektskilder, vesentlig utenlandsk bistand samt pengeoverføringer fra jemenitter som arbeider i utlandet. Ved inngangen til 2000-tallet stod eksport av olje for over 70 % så vel av samlet eksportverdi som statsinntekter. Ellers eksporteres kaffe, dyr, huder og skinn i mindre målestokk. Viktigste importvarer er matvarer (særlig korn og kornprodukter), brenselsstoffer, jern og stål, maskiner, transportmidler og -utstyr og forskjellige forbruksvarer. Sentrale handelspartnere er Saudi-Arabia og Forente arabiske emirater (import) og Kina, Korea og Thailand (eksport).

Samferdsel

Samferdselsnettet i Jemen er mangelfullt utbygd, men etter sammenslåingen av de to statene i 1990 er arbeidet med oppgradering intensivert, med prioritet til sammenknytting av de tidligere separate statene, samt forbedre veiforbindelsen til Oman. Det fantes per 2000 ca. 70 000 km veier, av dette var rundt 12 % asfaltert. Viktigste havn er Aden ved Adenbukta og al-Hudaydah, som er den viktigste havnen ved Rødehavet. Aden var lenge en av de viktigste haver i regionen, og en ønsker å modernisere og utvikle den til på ny å få en mer sentral posisjon. Ellers finnes en rekke mindre havner, og utviklingen av disse er nedprioritert i lys av satsingen på Aden. Internasjonale lufthavner i San'a, Aden, al-Hudaydah, al-Mukalla, og Ta'izz; Jemen har 12 innenlands stamflyplasser og en rekke flystriper. De nasjonale flyselskaper for det tidligere Jemen og Sør-Jemen ble slått sammen 1996.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg