Jesidier er medlemmer av et religionssamfunn med utbredelse i kurdiske områder i Irak, Iran, Tyrkia, Syria, Armenia og Georgia, i nyere tid også i Europa, med tyngdepunkt i Tyskland. Antallet jesidier er usikkert, men lå i 2023 trolig på minst 500 000, selv om det også opereres med høyere tall.
yazider
Jesidienes tro og religiøse praksis har røtter i et sufi-brorskap, adawiene, som ble grunnlagt av den arabiske sjeiken Adi ibn Musafir (cirka 1075–1162). I løpet av 1300-tallet skal tilhengerne av dette brorskapet ha dannet et eget religionssamfunn som samlet en rekke uavhengige kurdiske stammer.
Til tross for tallrike angrep og massakrer fra muslimsk side gjennom 1700- og 1800-tallet, er det fortsatt mange jesidier i Sheikhan-distriktet nord for Mosul og rundt Sinjar-fjellene i det nordvestlige Irak.
Før første verdenskrig ble jesidiene utsatt for systematiske forfølgelser under osmansk styre. Mange jesidier ble tvunget til å konvertere til islam. I årene 1914 til 1917 tok jesidiene selv i mot over 20 000 assyriske og armenske kristne som flyktet opp i Sinjar-fjellene.
Jesidiene har svært vanskelige kår i dagens Midtøsten. Etter at IS (Den islamske staten) tok kontroll over det gamle jesidiske kjerneområdet i nord-Irak, ble jesidiene utsatt for etnisk rensning. Tusener av jesidier ble drept og tatt til fange av IS-krigere etter at IS tok kontroll over området i august 2014.
Jesidiene har en monoteistisk tradisjon som som i stor grad bygger på gamle iranske religioner, og som har tatt opp i seg elementer fra blant annet jødedom, kristendom og islam.
Jesidiene tror at Gud (Xwede) har overlatt ansvaret for verden til sju erkeengler. Fremst av dem er den falne engel som er blitt tilgitt av Gud, og som er gjenstand for kult. Jesidiene kaller ham Malek Taus («Påfugl-engelen»), og han tilbes i form av en påfugl. Malek Taus har av andre religiøse grupper feilaktig blitt oppfattet som Satan, og jesidiene er på dette grunnlaget blitt beskyldt for å bedrive djeveldyrking.
Tro og ritualer er først og fremst overlevert gjennom en omfattende muntlig tradisjon.
Resitasjon av hymner (qewl) står sentralt i religionen. I de senere år har mange av disse blitt skrevet ned og offentliggjort med tillatelse fra jesidienes religiøse råd. Denne prosessen ført jesidismen i retning av å bli en mer skriftorientert religion.
I 1911 og 1913 ble det utgitt to angivelige «hellige bøker» som omhandler jesidienes tro og lære: Kitab al-jilwah («Åpenbaringens bok») og Mashafrash («Den sorte boken»). Disse bøkene ble trolig samlet i løpet av 1800-tallet av ikke-jesidier. De har ikke status som hellige skrifter blant jesidier, selv om læren de presenterer hovedsakelig er i tråd med jesidienes eldre, autentiske tradisjon.
Rituell renhet står sentralt i jesidienes religion, og flere praksiser er tabu. Blant annet er det forbudt å uttale navnet Satan og liknende ord. En rekke matvarer er forbudt, det samme gjelder blå klær. Jesidiene har et kastesystem, og kontakt med andre religiøse grupper frarådes. Jesidiene har derfor tradisjonelt ikke tatt noen formell utdannelse eller avtjent militærplikt.
Sjeik Adis grav i Lalish, nord for Mosul i Irak, er jesidienes viktigste helligdom, og her holdes en femdagers høytid i oktober med omfattende ritualer til ære for Malek Taus og de øvrige englene.
Jesidiene har et hierarki av prester, og embetene går i arv. Prestene kalles for pir og sjeik. Lekfolket, miridene, som utgjør det store flertallet, sørger for prestenes livsopphold.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.